160 kilometer på hesteryggen
Norge er et lite land når det kommer til hestesport generelt, og distanse er desto mindre. Å forstå størrelsen av denne sporten når man sitter her til lands er vanskelig. Når man ser sporten i verdensklasse forstår man hvor stort det egentlig er, og ikke minst hvor mange viktige og kjente personer som figurerer i toppen. Det nærmeste vi i Norge kommer kjente personer på toppnivå er prinsesse Märtha Louises år som sprangrytter. Det kan ikke sammenlignes med alle sjeikene i distansesporten. Her er hele familier involverte. Far, sønner, onkler og fettere. Det er lett å gå seg vill i slektstreet, men det er heldigvis ikke det som er viktig i distansesporten. Å være sjeik er ikke synonymt med at du vinner. Du har bare en liten fordel med å kunne ha 2000 hester disponibelt, slik for eksempel sjeik Mohammed bin Rashid al Maktoum har.
Bevarer rasen
Folk synes distanse er gøy av ulike grunner. Her i Norge tenker vi at det er kjekt å komme seg ut i skog og mark, det er kjekt å bruke hesten, og det er noe for alle raser. På toppnivå er det nesten bare arabere å se på startstreken, og det er de som ser på distansesporten som den eneste måten å bevare araberens naturlige egenskaper. Araberavlen strekker seg i to retninger, hvor den ene fremmer araberen som sportshest, mens den andre fremmer araberen som showhest. Avlen på araberen med den fineste svanehalsen kan i det ekstreme kanskje strekkes i retning schæferavlen? I distanse avles det hardt på de desidert sterkeste individene.
Distansesporten hjelper araber-rasen til å overleve.
Kun arabere?
På lavt nivå kan hvem som helst starte distanse, og distansefolk anbefaler det.Det er en vakker sport. Alle burde starte.
Sporten passer for alle og enhver, helt til du kommer litt opp i klassene. Det skal dessverre litt til for å komme seg langt i distanse med for eksempel en fullblods. Fullblodsen er bygd for eksplosiv fart over korte avstander. Det er en grunn for at de aller fleste distanseryttere rir araberhester, akkurat som at de aller fleste travkusker kjører travhester (og ikke fjordinger), og at de aller fleste westernryttere rir quarterhester (og ikke american saddlebreds). Hesten er bygd for det man ber den om.
Som vi vet er det ingen regel uten unntak. Man finner også andre typer hester på toppnivå i distanse. Akal theke er en rase som kan sees, samme med en indisk rase kalt mawari-hest og den russiske Kabardin-hesten. Vi skal på ingen måte utelukke noen, men man ser et mønster. Samlebetegnelsen for disse rasene er at de alle er hester med historie århundrer bakover i tid.
Hvordan trenes en distansehest?
Araberhest eller ikke. 20 kilometer eller 160 kilometer. Trening må til uansett. Tar vi utgangspunkt i det lengste, så er det å gå 160 kilomter for en hest mye arbeid. Å trene den til å bli i god nok form til å gå 160 kilometer er “helvetes mye arbeid”. Minimumsvekten en distansehest i en 160-kilometerklasse skal bære er 75 kilo, og veier man ikke det, så får du selskap av vekter på veien. Det er grunnlag for å tro at mange ryttere gjør dette. Tar man en titt på de som plasserte seg under VM 2010 var ingen av dem verken utpreget høye eller breie. Snarere små og nette.Men godt trent må en distanserytter være. Rytteren skal gjøre alt den kan for å gi hesten en behagelig tur, og ikke slite unødvendig på ryggen. Det innebærer en fin variasjon av lettridning, nedsitting og andre avlastningssitser. Kanskje man til og med hopper av hesten og jogger et stykke med den. Du vet kanskje selv hvor sliten du er etter en dressurtime med nedsittende trav. Disse rytterne er ute i åtte til elleve timer. Du kan jo selv tenke deg om du skulle hevet deg ut på noe slikt. Skulle man mot formodning ikke være i form til å hjelpe hesten igjennom de 160 kilometerne og hesten får vondt i ryggen fordi man sitter som en potetsekk, så er det ikke verre enn at man blir luket ut i veterinærsjekken. Du spiller ikke spill med hestens helse.
Men tilbake til hestene. For å komme dithen at hesten er i god nok form til å gå 160 kilometer med de 75 kiloene på ryggen så kreves det trening. Her er det mye (og da mener vi mye) skrittearbeid som ligger til grunn. Kanskje kjedelig, men en av de bedre måtene å få i gang kroppen til hesten. Trenger vi nevne at variasjon i terrenget er en god ting? Men selv med mye skritting som fundament, så kommer ikke hesten seg igjennom en 160 kilometers løype på akseptabel tid i skritt. Intervalltrening er alfa omega.Etter mye trening så kommer man kanskje dithen at man føler at hesten er klar for et VM. Det er ikke så enkelt som at du da bare sender inn en søknad til VM-komiteen og sier at du har lyst å være med. Kvalifiseringskravene for konkurransen er satt for å sikre at både hest og rytter har rutine og erfaring. Hesten skal ha vært igjennom tre tostjernes-stevner (80-119 kilometer) eller høyere, hvor av ett av dem må være samme distanse som det er i VM, altså 160 kilometer. Dette skal ha skjedd innen de to siste årene, men maks 60 dager før stevnet. Det lengste rittet må hest og rytter starte sammen. Så det er altså ikke mulig å kjøpe seg en fantastisk distansehest og tro at man kan starte VM. For rytternes del er det fem godkjente ritt på tostjernersnivå eller høyere som er kvalifiseringskravet. Det høres kanskje rart ut at rytter må starte flere stevner enn hesten, men det er en gang slik at det er rytteren som bestemmer tempo og som skal legge opp den taktiske biten av løpet.Puls - en viktig faktor
Det fine med distansesport på toppnivå er at du ikke nødvendigvis må ut med veldig mye penger for en god hest. Har du et godt øye kan du være heldig å få en topp kvalitetshest for 50.000. Om du vil kan du betale veldig mye mer.En hest som hadde vunnet verdensmesterskap ble solgt for nærmere åtte millioner norske kroner. Så hva er det som gjør en distansehest til en god distansehest? Én faktor som spiller stort inn i distansesporten på toppnivå er hvor raskt hjerterytmen synker. Skal vi tro avlere så ligger denne faktoren i hestens gener, og er dermed et viktig avlskriterie.
Det kan være mellom ett og fem minutters forskjell på hvor fort hesten roer hjerterytmen sin.Når en hest deltar i et distanseløp vises den for veterinær flere ganger i løpet av konkurransen. På denne visningen skal ikke hesten ha mer enn en gitt puls (normalt er det 64 slag per minutt). Når hesten kommer inn for veterinærsjekk er det opp til rytteren og rytterens hjelpeteam å sørge for at hestens puls har sunket til den gitte pulsen. Prosessen med å få til dette teller på den totale løpstiden, så jo raskere du får hesten ned i puls, jo raskere stopper klokka. Det vil si færre minutter registrert på din totale tid.
Arbeidet med å få hesten ned i puls kan sammenlignes med et velsmurt formel 1-team som bytter dekk på en bil fortere enn man får sukk for seg. De som har ridd hesten for hardt i løypa vil ha problemer med å senke hestens puls, og taper med det mange verdifulle sekunder, kanskje minutter på sin totaltid. Det er ofte i nedkjølingsområdet de gode skilles fra de mindre gode. Sjeikene fra Quatar og De forente arabiske emirater kommer gjerne inn i nedkjølingsområdet, river salen av hesten samtidig som en haug med folk heller liter på liter med vann over hesten. Én går med pulsmåler, og alt dette foregår i fart, mens hesten skritter igjennom nedkjølingsområdet. På mindre enn ett minutt etter at hesten har vært ute og løpt over halvannen time er pulsen nede i under 64 slag per minutt og hestene går igjennom veterinærsjekken. Andre ekvipasjer kan bruke opp mot ti minutter for å få ned pulsen. Det er ti verdifulle minutter.Det er forståelig at en hest med hurtig synkende hjerterytme er alfa omega for å takle de små marginene det kan bli i et distanseritt. Etter å ha vært ute i løypa i syv og en halv time skilte det bare 55 sekunder mellom første og andreplassen under VM 2010. De 55 sekundene er lett å miste dersom pulsen går for sakte ned.
Gå på do når den kan
En distansehest som skal gå 160 kilometer må være godt trent, men den må også ha en viss forståelse for de oppgavene den skal utføre. De samsvarer ikke alltid med andre nødvendige behov. Ha i bakhodet at 55 sekunder skiller vinner og andreplass etter syv og en halv time. Tenk da hvis hesten midt i løypa finner ut at den må tisse. En dopause kan være forskjell på en førsteplass i et VM og en andre-, kanskje tredje- eller fjerdeplass. Derfor er det viktig at en distansehest på toppnivå går på do når den har muligheten, altså i pausene mellom løypene.Det var en distansehest som lærte seg at når rytteren plystret kunne den tisse.
Det høres komisk ut, men meget praktisk og ikke minst nødvendig. Å løpe når du holder på å tisse på deg er ingen god følelse.
I tillegg er det viktig at en distansehest spiser og ikke minst drikker når den blir tilbudt mat og vann. Kostholdet og drikkebøttene til disse dyra er nøye satt sammen av viktige vitaminer og mineraler for at hesten skal ha det beste utgangspunktet for å klare løypa. Om ikke hesten spiser og drikker når den har mulighet er det stor fare for at den ikke vil få i seg den nødvendige energien den trenger for å gjennomføre rittet. Du kan jo prøve å løpe et maraton uten å spise først.
Først i mål er ikke lik vinner
Distansesporten er en hestesport som krever enormt mye av hesten, men samtidig så kan vi kanskje si at det ikke er noen konkurransehester som blir så godt sjekket som distansehestene. Veterinærer sjekker hestene mellom hver runde og de godkjenner ikke en hest som ikke er i form til å fortsette. Under VM ble hestene sjekket seks ganger under rittet hvor ekvipasjene var ute i løypa fra alt mellom syv og en halv time til elleve og en halv time. Hestene blir tatt pulsen på, sjekket over i kroppen, og de må trave slik at veterinær ser at hesten ikke er urein i ganglaget. For å fortsette må hesten være i form til de utfordringene om venter.Blant de ti som plasserer seg i toppen på lista deler veterinærene ut en “beste kondisjon”-pris. En pris som henger like høyt som en gullmedalje, og som virkelig viser hvor viktig hestens helse er i denne sporten.
160 kilometer er langt. Enten man bruker syv og en halv eller elleve og en halv time så er det å komme i mål med helsen i behold en seier i seg selv.
- Arriving healthy is winning!