– Det er dessverre slik at når vi møtes på kurs, kjenner de fleste av kollegaene dine en veterinær som har tatt sitt eget liv
Ragnhild Sølberg er styremedlem i Hestepraktiserende veterinærers forening (HVF), og jobber i Telemark med hestepraksis. I dag skal hun kastrere en hingst, avlive en hest og gjøre tannarbeid på en tredje. Det er en typisk planlagt dag.
Hverdagen favner mye, og nyutdannede veterinærer kastes ut i et hav av ukjente situasjoner. Da er det ekstra tøft å være selvstendig næringsdrivende. Dette har det blitt tatt tak i, selv om det fortsatt er en vei å gå. Sølberg gir oss innsikt i utfordringene, men også grunnene til at flere burde bli hestepraktiserende veterinærer.
For få vil fordype seg innen hest
– Hvordan er balansen mellom de planlagte og de akutte besøkene?
– Det kan være en stor utfordring. På Østlandet for eksempel, kan flere fortelle at de har fulle timelister hver dag. Likevel forventer enkelte hesteeiere at de skal få øyeblikkelig besøk, når som helst på dagen.
Hun utdyper at mange veterinærer kontakter HVF og forteller at de opplever å stå med hendene fulle og ikke vite hva de skal gjøre når noen ringer om kolikk eller sårskader som må undersøkes med det samme.
– Da må du endre alle dagens planer. Men de fleste går langt for å få det til, og hjelpe i akutte situasjoner.
– Hvordan kan dette bedres?
– Vi er bekymret for rekrutteringa, for det er for få veterinærer, og en utfordring å dekke etterspørselen. For fem til ti år siden var det stor rift på veterinærutdanninga om fordypning i hest, men i fjor var det tre stykker som søkte. Det er åpenbart at det har skjedd et eller annet.
Rekruttering er en stor utfordring, og det å i det hele tatt beholde de hestepraktiserende veterinærene som er, ifølge Sølberg. Det er mange som er interessert i å jobbe med hest, men det er vanskelig å starte opp helt på egenhånd.
– Nå skal de lage en ny studieplan på NMBU, og de har spurt om innspill for å få flere til å ville jobbe med hest. Det håper vi kan hjelpe. Det er ikke mange hestepraktiserende veterinærer i forhold til hvor mange hester det er, så det er masse jobb for dem som vil.
Sølberg peker også på et generasjonsskifte. I hennes område merket alle de hestepraktiserende veterinærene det når en veterinær gikk av med pensjon.
Erfarne bør samarbeide med nyutdannede
– Selv om du på papiret er veterinær, er du ikke ferdig utdannet. Du har en lang vei å gå, og alle må begynne en plass, selv om det er mye du ikke har prøvd og lært.
Hun utdyper at det er en fordel å begynne i en praksisgruppe, der veterinærene kan lene seg på hverandre. Flere steder i landet har veterinærer gått sammen for å samarbeide og henvise pasienter til hverandre.
– Det er viktig å tilhøre et fagmiljø, og her jeg jobber er vi ni stykker. Jeg har hatt med nyutdannede på halthetsvurdering for å vise hvordan jeg gjør ting. Heldigvis blir alle nå tildelt en fadder man kan ringe og snakke med etter at man er ferdig utdannet.
Fadderordningen er bare et par år gammel, og mange erfarne veterinærer har meldt seg som frivillige faddere.
– Men hvordan går man frem som nyutdannet for å organisere seg?
– Det er veldig få klinikker man kan få fast ansettelse hos, så de fleste må jobbe som selvstendig næringsdrivende. Om man har kontakter fra tidligere praksis, kan man starte med å henvende seg til dem. Frem til nå har mange stått på hver sin lille tue, men verden har forandret seg litt.
Sølberg forklarer at det kan være vanskelig for enkelte å inngå samarbeid med nyutdannede fordi de allerede har opparbeidet seg en kundegruppe, og en måte å jobbe på. Hun oppfordrer alle veterinærer til å være kollegiale.
Hesteeiere med urealistiske forventninger
Sølberg tror imidlertid at en del kunne vært enklere om hesteeiere hadde mer kunnskap om yrket. Man kan ikke forvente at veterinæren alltid kan stille opp på ettermiddag og kveld, for også de må hente i barnehage, har fritidsaktiviteter og ønsker å ha en normal arbeidstid.
– Det er lov å være kravstor, og kreve at veterinærer skal ha spisskompetanse. Men det er mange som ikke helt vet hvordan det fungerer. Vi kan ikke alltid komme øyeblikkelig og fikse problemet - så enkelt er det ikke.
Sølberg utdyper at det kan ta tid å utrede et problem. Ofte må man prøve ulike behandlingsmåter, for hester er komplekse. Det er ikke bare å sprøyte en halt hest for at den skal bli bra.
– Man må nesten finne kjernen i problemet. Jeg har hester selv, og skjønner at det er frustrerende at veterinæren ikke finner ut hvorfor hesten ikke fungerer med én gang.
Noen ganger er det nødvendig å ta med hesten til en klinikk for å utrede eller behandle den. Ikke alle staller har underlag der man kan foreta gode halthetsvurderinger, og ikke alle har det utstyret og de hjelpemidlene som trengs for å ta avanserte røntgenbilder.
– Mange har en litt urealistisk forventning om hva som faktisk er mulig ute i felt, sier hun.
– Vi er interessert i å hjelpe dyr og ønsker faglige utfordringer
I januar ble det publisert en undersøkelse som viste at norske veterinærer sliter med sin psykiske helse som følge av arbeidsforholdene.
– Hva tenkte dere da undersøkelsen ble lagt frem?
– Den var som forventet. Dessverre har vi visst om dette i alle år. Men det var et utrolig høyt tall, at tre av ti det siste året har følt at livet ikke var verdt å leve. Det er forferdelig trist, sier Sølberg, og utdyper:
– Du blir kastet ut i det fra første gang, og står helt alene. Det er dessverre slik at når vi møtes på kurs, kjenner de fleste av kollegaene dine en veterinær som har tatt sitt eget liv.
HVF er veldig glade for at Helene Seljenes Dalum fikk penger til å gjennomføre doktorgradstudiet. Og slik det også kommer frem i undersøkelsen - er Sølberg opptatt av å også trekke frem det positive med jobben:
– Vi er ikke deprimerte hele gjengen, det er en veldig givende og interessant jobb. De fleste dagene er veldig morsomme, selv om jobben er krevende på mange plan. Men det er jo derfor vi har utdannet oss til dette også - vi er interessert i å hjelpe dyr og ønsker faglige utfordringer.
– Hvorfor skal folk velge å bli hesteveterinær?
– Det beste er å se at hester blir friske og fungerer igjen. Jeg har opplevd å stå med en kolikkhest og tenke at dette kommer aldri til å gå bra, men dagen etter får jeg en telefon fra hesteeier om at hesten er frisk igjen. Den samme følelsen får man når en lang utredning viser seg å være vellykket, og at hesten kan starte i konkurranser igjen.
Hun fortsetter med å fortelle at man møter mange trivelige hestefolk og kollegaer, og at det finnes mange muligheter. Det er jobb å få stort sett over hele landet, og du kan velge å spesialisere deg innenfor ulike områder.
– I tillegg er det et stort pluss å kunne disponere tiden din selv. Som selvstendig næringsdrivende kan du legge opp dagen din som du vil, og du har mulighet til å ta fri ved behov, avslutter hun.
Hvem er HVF?
HVF tar imot henvendelser fra medlemmer om utfordringer i deres hverdag, og arrangerer kurs et par ganger i året for hesteveterinærer og andre som jobber med hest.
– Vi ligger innunder Den norske veterinærforening, som jobber opp mot regjeringsapparatet. Nå om dagen jobber vi med å få litt samkjøring i tidsintervallene som gjelder for vaksinering hos DNT og NRYF, samt ny legemiddelordning som skal implementeres i løpet av året, sier Ragnhild Sølberg.
I tillegg har de standardanbefalinger for behandling av blant annet kolikk og tenner, samt retningslinjer knyttet til helse, miljø og sikkerhet for veterinærer.
