Hevder seg internasjonalt etter å ha mistet sin beste venn: – Han betydde utrolig mye for meg
– Det var et ekstremt tøft ritt, og hesten min, Shanameh, var veldig sterk. Under den første etappen, følte jeg at jeg hang mer i bremsene enn noe annet, sier Malene Bergersen Bakken, etter å ha debutert på FEI-nivå i Växsjö i Sverige.
Sammen med den ti år gamle fullblods araberen Shanameh, red hun inn til en solid andreplass. De kom seg gjennom de ti milene med en gjennomsnittsfart på 15,53 km/t og en total tid på 06:26:24.
– Hva følte du da det gikk så bra?
– Jeg ble ganske stolt, spesielt siden ikke alle kom seg gjennom rittet, og fordi det var utfordrende at Shanameh var såpass ivrig.
En gren for alle
– Jeg må gi en stor takk til teamet mitt, som var med meg og fikk meg gjennom rittet.
Malene hadde med seg Shanamehs tidligere eier, Ellen Suhr Ydstebø, og familien hennes, i tillegg til sin egen familie og ei god venninne.
– Noen av dem var i en groom-bil ute i løypa, som ga vann, høy og kjøleflaske til hesten, mens mamma og Ellen hjalp meg under veterinærsjekken, sier Malene, og fortsetter:
– Jeg ble ganske spent av at Shanameh var så sterk. Under veterinærsjekken spøkte veterinæren med at det var godt det kun var hesten som skulle godkjennes, for da hadde jeg så vondt at jeg haltet.
Men til tross for smertene, var opplevelsen stort sett like god som den pleier å være.
– Hvorfor trives du så godt med distanseridning?
– Grenen er som en stor familie, med godt samhold, der alle hjelper hverandre. Det er ikke noe utstyrspress, og det passer for de fleste.
– Tenker du alle kunne prøvd seg på distanse?
– Ja, de fleste hester kan gå distanseritt. Kanskje ikke så langt som ti mil, men en spranghest har for eksempel ikke noe problem med å klare to mil. I sommer hadde jeg med meg noen venninner med deres spranghester på et distanseritt på hjemmebane. Der startet jeg med min egen spranghest, Emilia.
- Les også: Satser på variert trening
Tilfeldighetene brakte henne inn i distansegrenen
Malenes hesteinteresse begynte allerede da hun var veldig liten. Familien, som holder til på en gård i Tysvær i Haugesund, var helt ferske med hest.
– Vi kjente noen som skulle avlive en shetlandsponni, fordi den ikke gikk sammen med de andre hestene. Da hadde jeg gått på ridekurs i rundt et halvt år. Ponnien ble vår, og slik begynte egentlig hele greia, sier Malene, og fortsetter:
– Med en shetlandsponni med skikkelig egne meninger.
Noen år senere, trengte Malene en pause, og ponnien fikk gå i rideskolen. Da hun startet opp igjen, var det med en spranghest. Ability tok henne fra 60 centimeter til 1,25 meter.
– Så trengte vi en selskapshest til spranghesten, og da kjøpte vi en welsh araber jeg hadde ridd en liten stund. Og rett etter at vi kjøpte ham, startet vi et kretsmesterskap i distanse, og vant.
– Hvordan kom du på ideen om å prøve et distanseritt?
– Welsh araberen min var en spranghest, men det var ikke så mange som fikk han til. Så jeg tenkte at ja, han er jo araber, kanskje vi skal prøve distanse?
– Det skulle vært Pålands Cortez som stod der
Men tiden sammen med welsh araberen Pålands Cortez ble dessverre altfor kort. Han ble skadet like etter at de vant NM sammen i fjor, og etter en periode med hvile og opptrening, revnet han på nytt opp seneskaden.
– Mens han var skadet, fikk jeg låne hesten til Ellen, Shanameh. Og i april ble vi nødt til å avlive Pålands Cortez.
Samme måned solgte Malene Ability, og kjøpte en ny spranghest. Emilia kom fra Danmark, og mens hun stod i karantene hjemme på gården, måtte Shanameh tilbake til Ellen.
– Etter at karanteneperioden var over, hadde jeg bursdag. Og da jeg kom ut i stallen, stod Shanameh der. Jeg fikk henne i bursdagsgave.
– Hva følte du da?
– Jeg ble glad, men også litt lei meg. Det skulle egentlig vært Pålands Cortez som stod der. Han betydde utrolig mye for meg.
Drømmer om å nå langt
Selv om Malene satser mest på distanse, konkurrerer hun fremdeles i sprangridning for Indre Haugaland Ryttersportklubb med Emilia.
– Det er veldig gøy å satse innen begge grenene, men de er veldig ulike. Det er jo to ganske forskjellige hester, og det skiller 30 centimeter i mankehøyde på dem.
I tiden etter at familien kjøpte fullblods araberen Shanameh, har det blitt mye trening. Og det har gitt resultater.
– Shanameh har mye vilje, men er veldig snill. Likevel har hun mye energi, og hun er ofte redd både steiner og blomster. Når det blåser, er det meste skummelt. Det har vi måttet jobbe veldig mye med, sier Malene, og fortsetter:
– Men nå er hun så rolig at vi til tider har begynt å lure på om det er noe i veien med henne.
– Hva er målene dine innen distanse fremover?
– Det er å komme meg med på landslaget, og der mangler jeg fire kvalifiseringer. I tillegg vil jeg ri EM og VM neste år, avslutter den konkurranselystne rytteren.
- Les også: – Fia var min livredder
