Almar sammen med fostermamma Sunshine Meadows på Bjerke denne helga. Foto: Privat
Reportasje

– Det var fint å se at han hadde det bra, men det var en sterk påminnelse om hvor galt det gikk

Bare fem dager gammel, mistet fjordingen Almar mammaen sin. Ei travhoppe ble redningen. Men livet har ikke vært en dans på roser siden. Og for Karine, fikk ikke denne historien noen lykkelig slutt i det hele tatt.
Almars første møte med Sunshine Meadows. Foto: Privat

Almar var vitne til at moren døde ved siden av ham i boksen, som følge av tarmslyng, fem dager etter fødselen. Etter en brutal start på livet, og etter å ha lett lenge etter amme, fant familien en fostermor der det klaffet. 

– Sunshine Meadows var preget av å ha mistet føllet sitt, og for henne var det en glede å få Almar. Og ikke minst for Almar å endelig få en mor, forteller Karine Næss.

Den anerkjente avlshoppa tok til seg Almar som sin egen, etter å ha fått et dødfødt føll. Denne sommeren har de stått på beite sammen på Lystad Gård. De kommer til å gå sammen til han er avvendt henne, og så er planen at han skal stå på beite med andre unghingster på stallen neste høst. 

Det var 17 år gamle Karine som eide Almars mamma, Jarla. Hun har besøkt han flere ganger denne sommeren, og er takknemlig for all hjelpen hun har fått av Lil-Tove Skar og Wenche Hestad.

– Han har det veldig bra, og vokser masse. Vi trodde og håpet det var slutt på dramatikken nå. Men det var det ikke, sier hun. 

– Det hadde vært forferdelig å miste Almar også, sier Karine, etter forrige helgs besøk på Bjerke. Foto: Privat

– Han var så dårlig at de ikke visste om han kom til å overleve

Denne helga fylte han fire måneder, men helga ble ikke så fin som den skulle ha blitt. Almar fikk kolikk, og natt til lørdag, ble han kjørt til Bjerke. Sunshine Meadows var med. 

– Jeg fikk en telefon om at han hadde fått kolikk, og selv etter behandling av veterinær, ble han bare verre. Han var så dårlig at de ikke visste om han kom til å overleve. 

Men Almar kjempet mot kolikken, og lørdag ettermiddag var han bedre. I løpet av helga var formen hans stabil igjen, og mandag morgen fikk Karine en ny telefon:

– De var på vei til Bjerke for å hente ham hjem igjen. 

– Det hadde vært forferdelig å miste Almar også. Etter det som skjedde med Jarla, har det vært en trøst at han overlevde. Vi håper virkelig han går en bedre tid i møte. 

– Det var veldig rart å se han sammen med en så annerledes hest, sier Karine. Foto: Privat

Det gikk ikke som det skulle

Men for Karine har de siste månedene vært tøffe. Hun mistet sin beste venn, Jarla, etter syv år sammen. Hun trengte tid til å finne ut hva hun ville videre. Og hun ble stadig påminnet hva de hadde gått igjennom:

– Det var veldig rart å se han sammen med en så annerledes hest. Han var så malplassert. Det var fint å se at han hadde det bra, men det var en sterk påminnelse om hvor galt det gikk.

Karine orket ikke ha for mye med Almar å gjøre, da han minnet henne på hoppa hun mistet. Hjemme på gården, hadde hun også en blandingsponni, som ble stående alene.

– Da ulykken skjedde i mai, tok folk raskt kontakt for å tilby stallplass til henne. Mandagen etter, prøvde vi å sette henne sammen med noen andre hester, men hun fungerte ikke i den flokken. Noen sa de kunne komme med selskapshest til oss, og det endte med at vi fikk låne en shetlandsponni hele sommeren, sier hun, og fortsetter:

– Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Det var ikke en situasjon vi hadde sett for oss i det hele tatt. Men det er utrolig mange som har brydd seg, forsøkt å hjelpe og spurt hvordan det går. 

Takket være at så mange tilbød seg å hjelpe, fikk blandingsponnien til Karine raskt selskap av denne shetlandsponnien. Foto: Privat

– Han var akkurat det jeg trengte for å komme meg videre

Gelmir hjalp Karine med å komme seg videre. Foto: Privat

– I tida etter at Almar fikk en ny mamma, fikk jeg ofte høre at det var bra det endte godt. Hendelsen ble omtalt som en hendelse med en lykkelig slutt, fordi Almar overlevde. For meg vil det aldri være noen lykkelig slutt, uansett hvor glad jeg er for at Almar har det bra. Jeg er takknemlig, men det forandrer ikke det faktum at hendelsen for meg alltid vil være et mareritt. Føllet, som ikke var mitt, overlevde. Men det gjorde ikke bestevennen min gjennom syv år. Det synes jeg er viktig å formidle til andre som kanskje har opplevd liknende. 

Karine visste ikke hva hun ville eller trengte. Hun hadde ponnien hjemme, og det å selge henne var aldri et tema, men hun visste ikke om hun klarte å kjøpe en ny hest.

– Det var ikke noe gøy etter det som skjedde. Jeg hadde ingen glede av hestene i det hele tatt. 

Så dukket det opp en islandshest som virket aktuell. Karine prøvde ham, og de klikket bra. I slutten av juni, ble det Gelmir og henne. 

– Han ga meg noe å tenke på, og var både utfordrende og morsom. Han var akkurat det jeg trengte for å komme meg videre.

– Han er en ramp, og krever mye av meg. Men vi trives veldig godt sammen, avslutter Karine. 

Denne artikkelen handler om: