Jeg fløy flere meter opp i lufta og landa rett på ryggen
Navn: Amalie Marki Drivenes
Alder: 22 år
Bosted: Oslo
Yrke: Ridelærer / student på markedsføring og salgsledelse
Gren: Sprangridning
Klubb: Arendal og Grimstad Rideklubb
Når begynte du å ri, og hvorfor? Jeg begynte å ri da jeg var 5 år gammel. Mamma drev med hest, og hun leide inn noen ponnier fra rideskolen på Brekka i Arendal, som hun tok med hjem i hagen. Da skulle jeg starte med ridning.
Hva het din første hest? Den het Willi Mini Tou, en erfaren men heit kategori 2. Den løp ut med meg hver eneste tur og sprangtrening, og da stod mamma i enden av banen med en kraftfôrbøtte og lokka til den stoppa. Den fikk jeg da jeg var 13, og vi hadde den fra 2011 til 2015. Den red jeg helt opp til MA.
Hvor lenge har du ridd aktivt? Da jeg var 9 begynte jeg å ri på rideskolestevner, også begynte jeg mer aktivt da jeg fikk egen ponni. Etter to år med Willi Mini Tou fikk jeg en ponni til. Mamma syns det var like gøy å være med på stevner med meg, som å starte selv. Så da reiste vi rundt.
Hvor mange hester har du nå? To hester. Det er Cupido M Z på 10 år, som jeg har ridd 1.40m med, og Elmegaardens Artos (Elmo), som er 15 år. Elmo har jeg ridd 1.55m med. Cupido har jeg hatt i tre år, mens Elmo har vært med meg i seks år nå.
Hvordan vil du beskrive hestene dine? Elmo har et hjerte av gull, og er så positiv. Han er virkelig en lærehest som tar meg med på alt. Man blir lett glad i han, det er veldig deilig å ha en topp spranghest som er så snill med alt – og han er en skikkelig kosebamse. Cupido er litt mer rampete, og har litt ADHD. Han var seint kastrert, biter på alt av stigbøyler, leietau, og andre ting som han kan få tak i – også kaster han det rundt. Han er litt fresh og er litt vanskeligere å ri, men han har ubegrensa med kapasitet.
Hvilken hest har gjort størst inntrykk på deg? Elmo. Han har tatt meg med på alt. Før jeg fikk han red jeg 1.30m, og på bare to år tok han meg derifra og opp til 3* Grand Prix. Med han har jeg starta Nations Cup, NM og Nordisk. Da jeg fikk han så stakk han ut når jeg red han på bakken, men nå har han roa seg. Han har lært meg mye innen ridning.
En hest du gjerne skulle eid? Jessica Springsteen har mange flotte hester, men kanskje det må bli Don eller RMF Zecilie.
Hvem er ditt største forbilde? Peder Fredricson, helt klart. Og Stephanie Holmen. Jeg ser veldig opp til det teamet de har på Grevlunda, der Stephanie tar opp de unge hestene og Peder satser med de i de større klassene. De gjør mye godt for å holde hestene friske, blant annet med å ri mye ute i naturen.
Hva er det største du har oppnådd? Vi gikk med en tidsfeil i min aller første Grand Prix. Det var en søndag på et stevne i Belgia, og det var en teknisk bane. Jeg var en av de siste startende i klassen, og ville helst trekke meg. Det var en stor, norsk heiagjeng – og følelsen av å gå i mål uten hinderfeil var helt fantastisk. Jeg kan fortsatt se på videoen og kjenne på den følelsen. I tillegg var det stort å få sølv i Innendørs NM med Elmo. Det hadde plutselig begynt å løsne i treningen hjemme, men jeg hadde ingen forventninger når vi kom på mesterskapet. Underveis i helgen hadde jeg ikke fulgt så nøye med på resultatene, og det var ikke før mamma nevnte det før siste runde at jeg skjønte at vi kunne vinne dette. Vi tapte gullet med et riv på siste hinder.
Er det noen du ønsker å takke for at du er der du er i dag? Mamma og pappa er mine største støttespillere, ellers er det Eurico Mariante som har trent meg opp, og pusha meg oppover i klassene.
Når falt du av sist? Jeg red på ponnien til en elev, og den fikk sola i øynene og stoppa på et hinder. Jeg klarte å surre tøylen rundt fingeren, og da den rygga og dro – så knakk fingeren. Før det var det et år siden sist.
Hva er ditt verste fall? Jeg har to fall som virkelig har vært ille. I fjor under Spring Tour brakk jeg ryggen. Jeg red på Cupido, og han fikk en teltduk som ikke var festa ordentlig i fjeset. Han bukka avgårde, og jeg mista tøylen. Jeg satt bare igjen med hjelpetøylen, og tenkte at dette ikke kom til å gå bra – så jeg bestemte meg for å kaste meg av selv. I det jeg kasta meg av kom det et kjempebukk, og jeg fløy flere meter opp i lufta og landa rett på ryggen. To måneder senere fant vi ut at jeg hadde fått tre kompresjonsbrudd. Da var vi på Nordisk i Danmark, og jeg kjente at det var noe som knakk opp i ryggen. Jeg ble svimmel og dårlig, og jeg klarte ikke å gå. Da hadde jeg altså ridd aktivt med bruddene i ryggen i to måneder.
Akkurat samme uka året før var vi i Frankrike på Nations Cup. Det var siste dagen med konkurranse, og nest siste hinder var en kombinasjon med rekk til rekk – som gikk i nedoverbakke. Elmo stoppet, og jeg falt av. Jeg ble hengende under han, og han tråkka på øret mitt med lange gressbrodder. Han knuste hjelmen min, og rev av meg halve øret. De glemte også å gi meg morfin da de skulle lappe meg sammen, så det gjorde kjempevondt.
Blir du aldri redd når du faller av så stygt? Etter fallet med øret ble jeg litt redd. Men da hjalp Rytterforbundet meg med å finne en mental trener, som kunne hjelpe meg tilbake. Jeg fikk hjelp av Rasmus Bagger i noen måneder, og det jeg lærte da har jeg brukt i senere tid.
Er det noe du drømmer om å gjøre en gang? Jeg vil ri EM. Jeg har blitt tatt ut to ganger nå, men aldri fått ridd det. I fjor glapp det på grunn av at jeg brakk ryggen.
Er det noe du skulle ønske du var flinkere til? Komme mer løs i innvendig hånd når jeg rir på bakken. I tillegg ønsker jeg å være mer på og få ridd mer, det blir ikke like mye ridning nå når jeg bor og studerer i Oslo.
Har du konkurrert i noen andre grener? Jeg prøvde meg på en LC i dressur en gang med ponni. Da ble jeg diska fordi ponnien hoppet over railen. Dressurkarrieren ble ikke så veldig lang.
Hva er det som fascinerer deg med sprang? Det tekniske. Alt henger sammen. Det er så mange detaljer som skal til for at alt skal fungere. En liten halvparade kan gjøre at man kommer helt feil på neste hinder.
Hvilken gren syns du er mest fascinerende utenom sprang? Feltritt, det er så svære og solide hinder. Kunne tenkt meg å ri feltritt en gang selv, men ikke så høyt.
Har du en hendelse du aldri glemmer? For ett eller to år siden så kjørte vi nedover motorveien i Danmark, også punkterte det ene dekket midt på natta. Vi stoppa i veikanten, og hver gang det kom en stor bil forbi så rista det jo i hele lastebilen, så en av hestene klikka og hekta forbeinet. Det var fullstendig kaos. Da spurte jeg på en dansk hesteside på Facebook om det var en stall i nærheten som vi kunne sette hestene på, og det var det heldigvis. Vi kom også tilbake til Epona en gang etter Christmas Show i Danmark. Da var vi først låst ute, så jeg måtte bryte meg inn gjennom et vindu for å komme inn i stallen. Så var i tillegg lemmen på hestebilen fryst, så vi måtte gå med to og to bøtter fra vaskespiltet for å tine den opp. Da vi fikk hestene av måtte vi gjøre det samme for å få lemmen opp, for da hadde den fryst igjen. Vi brukte tre timer på å komme oss ut og få lasta av hestene. Dette var jo også midt på natta da.
Hva er planene videre? Studere, og ri. Jeg håper på Spring Tour i Drammen i slutten av august, og innendørs NM for senior senere i år.
Flere "I forbifarten"-intervju kan du lese her.
