På stallen til kadblodseksperten Geir Gudmestad treffer vi Edwin i sitt sedvanlige gode humør. 37-åringen er oppvokst med hest og har et helt unikt håndlag med dyrene, dog var planen aldri å livnære seg av dyrene. 

– Vi hadde hester som vi brukte til gårdsbruk hjemme. Jeg husker godt det ble mye knall og fall når vi hoppet opp på dem første gang. Vi red om kapp med disse og hadde mye gøy, men jeg tenkte aldri på hestene som en levevei og noe jeg ville jobbe med. 

– Hva var fremtidsplanene dine? 

– Far og jeg bygget huset vårt hjemme, og det var da jeg bestemte meg for at det var snekker jeg ville bli. Det var mye arbeid, faktisk så sagde jeg all plank til det store huset for hånd!, sier han og ler. 

Enveisbillett til USA

I 2004 bestemte han seg for at nok var nok. Fattigdommen er utbredt i Guatemala, Edwin hadde så han klarte seg for å leve, men han ønsket seg mer. 

– Jeg dro tomhendt til busstasjonen med akkurat nok penger til énveisbillett til USA. Da jeg satt på stasjonen og så på alle avgangene til USA, falt valget på Chicago. På den to dager lange bussturen kom jeg i snakk med en som også snakket spansk, han tilbød seg å kjøpe mat til meg. Tenk hvor lang den bussturen hadde blitt uten mat!, sier han og rister på hodet. 

– Vel fremme i Chicago ringte jeg min bror Manuel som jobbet som oppasser på Belmoral Park, han ble veldig overrasket, men hentet meg på busstasjonen med en gang. Jeg var med han én uke på jobb og lærte meg alt om påseling og utstyr til passgjengere, etter en uke stod jeg på egne bein med jobb som oppasser – og det uten å kunne et eneste ord engelsk! På dette treningssenteret hadde de noe som lignet på brakkebygg som vi oppassere bodde i. Det var et lite rom til hver ansatt, men med både bad og kjøkken var jeg mer enn fornøyd. I tillegg var det gode penger å tjene for meg som ikke var så godt vant, erkjenner han. 

Hest vs hammer

– Treneren jeg jobbet for i Chicago pleide å reise til Meadowlands hver vinter med hestene for å starte der. Det var den gangen det var mellom 10 og 15 staller på Meadowlands. Jeg ble med hestene dit og fikk oppleve stor sport på nært hold. Likevel gnagde den opprinnelige drømmen om å bli snekker meg i bakhodet. Til slutt tok jeg valget om å reise til Los Angeles og bo hos min fetter og kusine. Jeg fikk jobb som snekker, og det første året hadde jeg veldig mye å gjøre. Jeg trivdes utrolig godt med det. Dessverre ble det en økonomisk nedgang som gjorde at folk ble mer sparsommelige. Da minsket etterspørselen etter snekkere, og jeg ble tvunget til å finne meg noe annet å gjøre, forklarer han. 

Da var veien tilbake til New Jersey og hestene kort. 

– Nok en gang reiste jeg uten jobb, men det som er så fint med travsporten er at du får jobb om du bare er dyktig og ønsker å ta i et tak. Jeg har aldri vært redd for å jobbe og derfor fikk jeg også jobb så fort jeg var tilbake. Denne gang på det store treningssenteret White Birch Farm. 

Året var 2007, og dette skulle vise seg å bli hans arbeidsplass de neste syv årene. 

Fikk jobb på dagen

– Først begynte jeg som stallansatt for en liten trener. Etter en periode begynte jeg å jobbe for George Shalty. Han opplevde jeg som noe vanskelig å jobbe for, så en morgen fikk jeg nok og gikk på dagen, sier han med et alvorlig uttrykk. 

– Min daværende kjæreste jobbet hos nordmannen Trond Smedshammer. Så det ble naturlig å spørre hans førstetrener om jobb. Dessverre hadde de nok folk, men jeg valgte å hjelpe kjæresten min den dagen, bare for å ha tankene på rett sted, mens jeg måtte finne ut hva jeg skulle gjøre videre. Jeg traff på Trond utenfor stallen og han lurte naturlig nok på hvorfor jeg var der og ikke hos Shalty. Jeg fortalte som sant var, og Trond tilbød meg jobb der og da. Jeg ble overrasket og fortalte om samtalen med hans førstetrener. Trond ristet på hodet og ville jeg skulle begynne samme dag! 

Edwin trengte ikke betenkningstid, og tok fatt på oppasserjobben med ansvar for fem hester. 

– I ett år jobbet jeg som oppasser hos Trond før han hadde behov for meg som «driver». Da gikk jobben min ut på å trene hest hele dagen. Jeg kjørte ut med hest som var ferdig påselt, etter treningsturen stod hestens oppasser klar for å ta den i mot, og en ny oppasser stod klar med en ny hest utenfor. Slik gikk dagene. Jeg byttet vogn fra den ene hesten til den andre rundt ti ganger om dagen, og kjørte hest hele dagen, sier han med et smil. 

Fant kjærligheten

I tre år skulle Edwin jobbe for Trond Smedshammer. Der ble han kjent med mange skandinaver, blant annet sin nåværende samboer Marie Øvestad. Hun som omsider fikk lurt ham med seg til Norge. 

– Jeg jobbet med blant andre Preben Søvik, Ida Helen Nilsen og Kenneth Oscarsson. Det var mange fra norden innom, noen i korte og andre i lengre perioder. En gang begynte en jente som bare hadde erfaring med ridehest, hun holdt bare ut i tre dager. Så da Marie flyttet til USA og begynte rett etter henne, var det naturligvis snakk om hvor lenge hun skulle holde ut, sier han og ler. 

– Marie viste veldig fort at hun hadde god erfaring med trav, var dyktig og visste hva hun holdt på med. Vi ble et par i 2010 og bodde sammen i fire år i New Jersey før ferden gikk videre til Norge. Hun jobbet hele sitt opphold hos Trond Smedshammer, mens jeg hadde en periode hos Richard Silverman fram til han reiste til Florida med sine hester. Da ble mitt siste stoppested i USA hos Richard «Nifty» Norman. Han var en utrolig god sjef og besitter en enorm kunnskap. Han er flink med både mennesker og dyr, sier han. 

På flyttefot igjen

Ferden gikk så til Norge i 2014. Et land ganske ulikt Guatemala som grenser til Stillehavet i vest og det karibiske hav i øst. 

– Hadde Marie fortalt meg at det regnet hver eneste dag, hadde jeg nok ikke vært like lett å overtale!, sier Edwin og drar på smilebåndet igjen. 

– Vi ventet barn sammen, og da Marie var omtrent seks måneder på vei satte vi oss på flyet til vår nye hverdag i Norge. Marie savnet naturlig nok familien sin, og med et barn på vei visste vi det ville være en god avgjørelse å stifte familie i Norge, med både familie i nærheten og gode ordninger hva gjelder helse og skole, forklarer han. 

Riktignok skulle det ikke bli så lett for Edwin å etablere seg i Norge, først etter tre lange år var hans papirer endelig i orden. 

– Det var en enorm lettelse! Endelig kunne jeg begynne på norsk skole, og ikke minst begynne å jobbe og tjene penger. Jeg gikk på skole i fem måneder og bestod norsk eksamen. Det var en sjanse å ta eksamen etter så kort tid, men jeg får praktisere språket mye når jeg reiser rundt til kunder og skor, så det gikk heldigvis fint. Jeg måtte også ta kjøretimer for å få norsk sertifikat, så det var mye som skulle ordnes. Syv måneder etter at jeg ble norsk statsborger kunne vi flytte ut av loftstuen til svigermor og svigerfar, og vi kjøpte endelig vår første bolig sammen. Nå lever jeg den amerikanske drømmen her i Norge, sier han og lyser opp som en sol. 

Første møtet med kaldblods

Selv om den norske papirmøllen var en tung prosess, var ikke travmiljøet på Forus like vanskelig. 

Kåre Refsland tok imot meg med åpne armer. Det begynte med at jeg jobbet der når han skulle på ferie og ellers litt i helger. 

– Der fikk du ditt første møte med kaldblods? 

– Ja, der både skodde og kjørte jeg kaldblods. 

Jeg opplevde at de skulle teste meg på en måte, litt ulik varmblodsene fikk jeg inntrykk av. De er tøffe, men ærlige, og jeg liker rasen veldig godt. Å kjøre en god kaldblods er ikke så ulikt en varmblods, det var da jeg skulle kjøre en mindre rutinert kaldblods jeg fikk en aha-opplevelse. De trenger mer hjelp og jeg har nok utviklet meg en hel del på den biten, sier han. 

– Jeg har prøvd å forklare min bror hvordan det er å kjøre kaldblods, men jeg tror nesten det bare er noe som må oppleves. 

Stor i hele regionen

En kveld så Monica Refsland Edwin sko en hest på stallen, og hun syntes han var dyktig. Ordet spredte seg – ikke lenge etter ringte Pål Buer. 

– Han hadde mye å gjøre og trengte hjelp. Jeg følte meg ikke sikker på at jeg var god nok og sa at jeg gjerne ville hjelpe ham hvis han hjalp meg til å bli bedre. Pål var med meg da jeg skodde den første hesten for ham, han klappet meg på skulderen og sa at dette kunne jeg. Det var bekreftelsen jeg trengte, ryktet gikk og nå skor jeg hester i hele regionen. 

– Nå jobber jeg fra 08.00-15.00 hos Geir Gudmestad mandag og fredag før jeg skor på kveldene. Tirsdag, onsdag og torsdag jobber jeg hos Geir frem til 12.00 og skor resten av dagen. Jeg har som oftest tolvtimers dager i ukedagene. Jeg skor også lørdager, men prøver å ha helt fri på søndagene. 

– I USA jobbet vi syv dager i uken, hele året, og jeg har faktisk ikke hatt ferie siden jeg reiste fra Guatemala i 2004. I desember i fjor fikk jeg reise tilbake til hjemlandet mitt. Der hadde jeg ikke vært på 14 år! Jeg har mye kontakt via Skype og sender penger hjem månedlig, både til min mor og til min brors skolegang. Det er likevel noe annet å treffe dem igjen, sier han smilende – med det samme smilet som har blitt hans varemerke her på Jæren. 

Amatører i toppen

– Etter fire år i Norge, hva synes du er den største forskjellen i travsporten på tvers av kontinentene?

– Her er det flere hester per ansatt, da blir det mindre tid til hver enkelt hest. De ansatte har også veldig lange dager, i USA er det fullt mulig å ha et liv utenom hestene. Jeg synes også det er kjekt at det er så mange amatører som har hestene hjemme og trener dem selv. De plassene jeg har jobbet i USA er det store profftrenere som tar seg av de store løpene, her er det ikke nødvendigvis sånn. En annen forskjell er også at de fleste her klarer seg uten en travbane som treningsbane, det var nesten utenkelig for meg da jeg kom til Norge. Se bare på Geir Gudmestad som jeg jobber hos nå, han får utrolig mye ut av hestene med et veldig begrenset treningsanlegg. Det er imponerende. 

– Hvem er den beste hesten du har kjørt? 

– Da må jeg nesten få velge to. Arch Madness hos Trond Smedshammer og Bee A Magician hos «Nifty» Norman er begge enorme hester. Det gjorde ingenting om det var den tiende hesten å kjøre for dagen, for å si det slik! Bee A Magician tok 19 strake seirer som 3-åring, det var en enorm reise å være en del av, sier Edwin, som snart setter seg på flyet tilbake til Guatemala for å møte familien sin igjen.