Sommeren 2010 kom et lite, rødt new forest-føll til verden på Rennesøy, en øy utenfor Stavanger. I oppveksten fikk han være fri og frank, og sammen med en liten flokk andre hingster nøt han ungkarslivet. Han fikk navnet Elliot, og strakte etterhvert manken 1,42 meter over bakken.

Så kom det en dag da oppdretteren ønsket å avvikle hesteholdet sitt, og sammen med en rekke andre ponnier ble Elliot lagt ut for salg på finn.no. Prisen var latterlig lav, men ettersom han ikke var innridd eller noe særlig håndtert kunne man kanskje heller ikke forvente å mer enn fem tusenlapper for han.

Tester grenser

Stall Friheten i Sandnes bestemte seg for å kjøpe Elliot sammen med en av kompisene fra flokken. I mars 2015 ankom de stallen som to tøffe ponnihingster, men ble raskt kastrert. Tanken var at de begge skulle bli rideskoleponnier.

Men først måtte det både temming og innridning til. Bare det å bli håndtert og leid av mennesker måtte læres, og etterhvert fikk de dukken Nils plassert på ryggen. Han ble videre erstattet av en ordentlig rytter. Elliot tar det fint, jobber godt i longen og synes med tiden at det er helt greit å ha en rytter på ryggen. Men han har selvfølgelig ikke glemt hvor tøff han er, og tester grenser hele tiden.

Sjefen i flokken

Høsten 2015 starter Elliot gradvis livet som rideskolehest, og får med tiden også hoppe hinder med elever på ryggen. Det viser seg at han er av den bedagelige typen som neppe finner på å løpe ut. Likevel er ikke Elliot en nybegynnerponni, han har nemlig nok av egne meninger og kan fint få for seg at han bare skal stå på midten.

På tur trives han godt, og på beite sammen med de andre hestene er han kongen. Han regjerer over flokken med hard hov selv om han er den minste av skolehestene. Samtidig er han veldig sosial, elsker sine venner og vil helst ikke være alene.

Fra hest til ponni

Men det skal vise seg at Elliot har egenskaper som snart skal ta han med på en reise ut i den store verden, til Norges største innendørsstevne hvor han skal konkurrere mot hester som er langt større enn han selv. Høsten 2016 blir han introdusert for Frauke Hammer.

- Jeg skulle bruke han som dressurponni etter at skolehesten jeg hadde fast på dressurtreningene ble skadet, forteller hun.

Frauke hadde på det tidspunktet aldri ridd Elliot, og overgangen fra stor hest på 1,70 meter til lille Elliot var stor.

- Men som tidligere islandshestrytter var det på en måte som å komme tilbake til gamle trakter. I tillegg måler jeg bare 1,65 meter på strømpelesten, så jeg er uansett ikke en rytter med lange bein, sier Frauke.

Med hjertet i halsen

Hun husker fortsatt deres første dressurtime sammen, den voksne damen hadde hjertet i halsen og sikkerhetsvesten på. Heldigvis gikk timen over all forventning, og den lille røde kanonballen snek seg raskt inn i hjertet på den ikke lenger fullt så forskremte rytteren. De fortsatte å ta timer sammen.

- Selv om Elliot ikke kunne så mye dressur, gjorde han sitt beste på hver eneste trening. Han var så positiv og samarbeidsvillig at vi fikk en rasende utvikling sammen, forteller Frauke.

Etter hvert fant hun frem sin egen dressursal som viste seg å passe fint på Elliot, men da ble også sikkerhetsvesten pakket bort ettersom den kom i veien for salen.

Ukas høydepunkt

I ukene som fulgte hadde Frauke og Elliot en date hver fredag.

- På Stall Friheten er vi en gjeng med godt voksne damer som rir dressurtrening hver fredag, og det er virkelig ukas høydepunkt. Ingen av oss som rir har egentlig de store ambisjonene. Noen av oss begynte å ri i voksen alder, mens andre tok opp ridningen etter mange års pause, forteller hun.

Stemningen er alltid på topp, med mye latter og en lett tone.

- Samtidig gir vi jernet og yter maks på treningene. Kathrine Hellevik, som er vår dyktige trener, må ofte vise stor tålmodighet når hun skal lose oss gjennom øvelsene. Så vi er evig takknemlige for all motivasjonen og troen hun har på oss, sier hun.

Første stevne

Den gode utviklingen gjør at Frauke og Elliot får være med de andre dressurrytterne på kvadriljen under juleshowet i 2016. Masse folk, høy musikk og hester i alle retninger er ikke noe problem for Elliot, han gjør jobben sin.

I april året etter deltok de to på sitt første stevne, klubbmesterskap i Friheten rideklubb på hjemmebane. Elliot er den eneste rideskolehesten blant de 12 startende i LB2, og går til 55 prosent.

- I juni i fjor deltok vi også i Cup-Race, da sammen med Hanne Nordhus på Engas Caspico. Vi forsvarte seieren vår fra året før, da red jeg skolehesten Jupiter. Men denne gangen vant jeg med Elliot, forteller Frauke.

Stødig voltigehest

Hun rir forøvrig ikke bare dressur, men trener også stallens voltigegruppe. Elliot fikk derfor også prøve seg som voltigehest.

- Han gikk rett inn i rollen, og spesielt de minste utøverne trivdes godt på han. Elliot gikk kjempefint i longen og reagerte ikke på noe av det utøverne gjorde på ryggen hans. Selv ikke øvelsen skulder-stå og nakkeøvelser er noe problem, sier Frauke.

Men å holde galoppen over lengre tid i longen er tungt ettersom Elliot ikke er sterk nok. Derfor brukes han mest i skritt som voltigehest.

En spennende utfordring

Høsten 2017 tar Elliot flere steg frem som dressurhest. Han blir sterkere og sterkere, og både sideførende, kontra-galopp og travers begynner å falle på plass.

- Jeg red Elliot kun en gang i uken på de faste dressurtreningene, men følte at det blei litt lite. Derfor tok vi noen privattimer med Kathrine, noe som hjalp godt på utviklingen, sier Frauke.

I oktober kom hun over et skriv om at FERD Comeback Cup skulle ha kvalifiseringsstevne på Sandnes og Jæren rideklubb den 17. desember. En cup som kun er åpen for ryttere over 40 år og som ikke har startet LA eller høyere de siste ti årene.

- Jeg hadde ikke lyst til å reise alene, men etter litt overtalelse fikk jeg med meg de andre damene. Vi fikk klarsignal til å låne skolehestene, og la oss virkelig i selen for å øve, sier hun.

Vinner klassen

Hvite ridebukser ble gravd frem fra skapet, ridestøvler pusset og hvite sjabraker lånt.

- Vi stilte fire damer med to rideskolehester og en privathest. Det viste seg at vi var de eneste som deltok i klassen. Da var det moro at vår lille klubb med rundt 60 medlemmer var så godt representert. Vi storkoste oss!

Selv om Elliot var minste hesten i klassen, ble han og Frauke belønnet med 64,4 prosent i LC3. Det holdt til førsteplass.

- Dette var bare andre gangen i hans unge liv at han var på en henger, og tok alt på strak arm. Selv om han ble møtt av et juletre og var helt alene i hallen var innstillingen hans helt utrolig, sier Frauke.

Skal, skal ikke?

Sent om kvelden den 2. januar fikk hun en hyggelig melding.

- Jeg hadde fått finaleplass i FERD Comeback Cup under AEG 2018! Så det som startet som en gøyal utfordring sammen med de beste dressurdamene på Stall Friheten endte med et vel gjennomført dressurstevne, en fantastisk 1. plass og nå finale, smiler Frauke.

Hun var imidlertid veldig i tvil om hun skulle reise.

- Var det rettferdig å ta med en ponni som er oppvokst på en øy, ridd inn sent og kun vært på ett stevne utenfor rideskolens trygge vegger til AEG? Hva kunne jeg egentlig forvente av han?

Frauke fortsatte med privattimer med Elliot, og fikk han på fôr annenhver helg. Utviklingen begynte virkelig å skyte fart, og etter mange runder frem og tilbake bestemte hun seg for å dra.

- Han er så sterk i hodet og tar alt på strak arm. I tillegg var eieren av Stall Friheten, Per Arild Hellevik, veldig positiv til at jeg skulle ta med meg Elliot, sier hun.

Ankommer AEG

Den 17. februar lastes Elliot på hengeren og legger ut på en lang kjøretur. Nok en gang takler han utfordringen uten å lee på et øyelokk. Og til tross for at han bli møtt av en ny stall med mange ukjente hester, oppvarmingstelt, en stor arena , publikum, musikk og byggestøy oppfører han seg helt eksemplarisk.

- Som rytter har jeg aldri tidligere deltatt på et reisestevne eller ridd på en så stor arena. Så for meg var dette nesten mer skremmende enn for Elliot, sier Frauke.

Alle de andre hestene i finalen er privathester, mange av dem virkelig flotte utdannede dressurhester som har startet mange stevner tidligere.

- Noen av dem hadde til og med gått på nasjonalt nivå. Og her kom jeg med en liten skoleponni. Jeg følte det kom til å bli en utrolig vanskelig oppgave, sier hun.

Egen heiagjeng

Søndag 18. februar er det klart for første runde. De skal nok en gang ri LC3, og det er mye publikum.

- Vi fikk faktisk med oss en stor heiagjeng! Og selv om det var mange spøkelser på og rundt railen, er det eneste Elliot gjør å stoppe opp og kikke, sier Frauke.

De gjennomfører programmet og blir belønnet med 59,6 prosent. Som siste ekvipasje på listen er de dermed kvalifisert til A-finalen på tirsdag.

Gjør jobben

I runde to er det LB4 som står på programmet. Frauke syntes Elliot gikk helt fantastisk, men var ikke like fornøyd med egen innsats.

- Jeg var ikke helt logget på og var ganske sliten i hodet. Dermed red jeg ikke så bra. Men Elliot gikk som på skinner og kikket ikke på noe som helst. Akkurat som om han hadde gjort dette hele livet, smiler hun.

De to ble belønnet med 57,9 prosent, noe som holdt til en 7. plass.

Ga mersmak

Turen hjem til Sandnes gikk greit, og opplevelsen ga virkelig mersmak.

- I begynnelsen av mars deltok vi på stevne hos Kolnes rideklubb. Elliot gikk rett på hengeren og var stødig og fin på oppvarmingen. Lørdagen gjennomførte vi LC1 til 58,7 prosent, og søndag glimtet han virkelig til og fikk hele 64,8 prosent på det samme programmet. I april blir det nytt stevne på Riska, forteller Frauke.

Hun har nesten ikke ord når hun skal beskrive hva Elliot betyr for henne.

- Det er en rideskoleponni med et stort hjerte av gull, og han har gitt meg så utrolig mange positive opplevelser. Dette har på mange måter vært litt uvirkelig, og jeg kan fortsatt nesten ikke tro alt vi har vært med på, sier Frauke.

Gir påfyll i hverdagen

Og det handler ikke bare om resultater.

- Jeg storkoser meg hver eneste gang jeg setter meg i salen til Elliot. Det er rett og slett bare gøy og påfyll i hverdagen å ri denne lille, spesielle ponnien. Læringskurven har vært bratt for oss begge, og vi har utviklet oss enormt sammen, sier hun.

Det er ingen tvil om at Elliot har fått en helt spesiell plass i hjertet.

- Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at hver gang jeg stiger ned av ryggen til Elliot er det med et stort smil om munnen. Og allerede da ser jeg frem til neste ridetime. Just love this pony, avslutter Frauke.