Tar gjerne med konkurrentene
Du vet de har reist langt når ekvipasjen som ropes inn på banen under Arctic Equestrian Games (AEG) i Vestfold representerer Polarsirkelen hestesportklubb. Det er ikke til å legge skjul på at de fleste som satser innen ridning holder til i Sør-Norge.
- Vi brukte to dager på å kjøre hit. Først kjørte vi åtte timer til Trondheim, hvor vi fikk med oss et stevne på veien, deretter tok det ti timer å kjøre ned hit til Stokke, forteller Sissel Bjørklund.
Hun er mamma og sjåfør for Ingrid, og det er hun som driver Stall Øyjord. Ingrid har med seg to toer-ponnier til AEG, Derravarragh Smithy og Munsboro Dot Com.
- Vi kaller dem stort sett bare for Smithy og Dotten, smiler Ingrid.
Tre helger på rad
For å få mest mulig ut av turen sørover er dette tredje helgen på rad hun rir sprangklasser med de to ponniene.
- Først var vi en helg på stevne i Trondheim, deretter reiste vi ned hit og fikk med oss begge helgene under AEG. Det hadde blitt for langt å reise bare for å ri en helg, forteller hun.
Ingrid har konkurrert helt siden hun var syv år, og er allerede dreven på sprangbanen.
- Jeg liker best sprang, det er kult og mye action. Ponniene mine går opp til MB, men planen er å debutere i MA nå den siste helgen under AEG, sier hun.
Viktige sprangcuper
Det kreves imidlertid langt mer enn gode ponnier og treningsfasiliteter for å komme på det nivået Ingrid er. Man må blant annet ha stevneerfaring, noe hun de siste årene har fått takket være engasjerte foreldre. I ponnisprang handler mye om å delta i de nasjonale cupene, der de beste blir kvalifisert til Oslo Horse Show i oktober.
- Jeg fikk ri Oslo Horse Show da jeg var ni år, men det var på en treerponni. Det var en stor opplevelse, smiler Ingrid.
Skal hun kvalifisere seg med Smithy eller Dotten, krever det mye reising det kommende halvåret. Men på grunn av stevneoppsettet blir det vanskelig for rytteren fra nord å delta i Agria-cupen for toerponnier denne gangen. Mamma Sissel forklarer.
- Ett av stevnene er lagt til Trondheim, resten er lenger sør. Men det er ikke lagt opp slik at vi kan få med oss to på rappen, som vi gjerne ønsker dersom vi først må kjøre helt ned til Sørlandet, sier hun.
Derfor skulle Sissel gjerne sett at de fikk mulighet til å ri flere cup-klasser i for eksempel Trondheim.
- Ettersom flere fra stallen rir Spillers-, Topspec- og Felleskjøpetcupene kommer vi til å prioritere dem i år. Og så tar vi de Agriacupene vi kan klare å få med oss, og satser alt på å få en av de to last chance-billettene som deles ut til høsten, sier Sissel.
Kjøpte lastebil
For å gjøre reisene litt enklere, tok Sissel lastebillappen i fjor.
- Vi kom til et punkt med stevnesatsningen hvor jeg enten måtte gjøre det eller slutte å reise på stevner. Derfor brukte jeg et halvt år på å ta yrkessjåførutdanning og dyretransportkurs. Det var dyrt, men det er dyrere å leie andre til å kjøre hestene sørover for så å fly etter selv. Da må vi i tillegg leie bil og bo på hotell, forteller hun.
En lastebil med living og plass til seks hester ble kjøpt inn til stallen, slik at både Ingrid og andre ryttere på stallen skulle få større mulighet til å satse på sporten de brenner for.
- Når vi reiser på stevner med lastebilen kan vi bo i den, og slipper mange andre dyre ledd. I tillegg har vi alltid plass til å ta med oss flere ryttere, som kanskje ellers ikke hadde hatt mulighet til å reise så langt på stevner, sier hun.
- Håper vi blir lagt merke til
Det er nemlig ingenting i veien med aktiviteten i Mo i Rana.
- Vi har mange ryttere som rir på et høyt nivå, men de får ridd for lite på store stevner. Derfor jobber vi for at det skal bli mulig. I første omgang tar vi nå med oss ryttere nedover på stevner, neste mål er å få flere store stevner på hjemmebane. Det er en del stevner i Helgeland, til og med landsstevner, men vi sliter med å få lov til å arrangere runder i cupene, forklarer Sissel.
Hun håper at miljøet og Norges Rytterforbund legger merke til at de nå er en gjeng som reiser ut på stevner.
- Jeg tror det hadde vært enklere å rekruttere ryttere i nord om de hadde satt opp noen av rundene i cupene i nord. Når man må reise 250 mil for å ri ett stevne begrenser det seg for mange. Det er dyrt. For vår del handler det om å skaffe sponsorer til nesten hvert stevne vi reiser på for at det skal gå rundt, sier Sissel.
Tar med seg skole og jobb
Det tar også mye tid. Lastebilen på Stall Øyjord fyres som regel opp en gang i måneden for langtur.
- Da reiser vi på onsdag og kommer hjem på mandag. Jentene må søkes ut av skolen, og gjør skolearbeid i lastebilen. Jeg har heldigvis mulighet til å ta med meg jobben og ha hjemmekontor. Så vi får det til, sier hun.
Ingrid synes det er veldig gøy å få reise på store stevner.
- Det beste er å få fri fra skolen, gliser hun.
- Og så er det gøy å få holde på med hestene fra morgen til kveld. Å få ri AEG er ekstra moro, det blir litt mer showfølelse på stevner som dette. Heldigvis har ponniene taklet omgivelsene greit, men så har de også gått en del store stevner tidligere, forteller Ingrid.
Debut i MA
Alt har imidlertid ikke gått helt etter planen under AEG. Etter at vannet frøys i lastebilen ble de tvunget til å flytte inn i en leilighet siste delen av oppholdet på arrangementet. Og i nest siste klasse hadde Smithy fått nok.
- Han ble plutselig helt umulig på oppvarmingen. Jeg falt av, og han løp ned en funksjonær. Alt var helt kaos, så når vi kom inn på banen stoppet vi oss ut på første hinder, forteller hun.
Ingrid ga imidlertid ikke opp, men lot Smithy få slippe å gå flere klasser.
- De har vært på tur ganske lenge nå, og på stevnestallene er det ingen muligheter for å la dem gå i luftegårder. Derfor er vi ute og leier dem flere ganger om dagen, men det blir nok ikke det samme. Han har nok gått litt lei, sier hun.
Siste klasse med Dotten ble heldigvis en opptur. Debuten i MA ble unnagjort med ett lite riv i andre fase av banen.
- Det var veldig moro, smiler Ingrid.
Viktig samhold
Dermed ble ikke veien hjem til Mo i Rana så lang likevel. Selv om Ingrid var den eneste fra stallen som reiste på akkurat dette stevnet, var hun ikke alene. Under AEG hadde hun god hjelp av venninnen Anne Karoline Almli. Og de fikk tid til mer enn å bare være i stallen.
- På turen har vi opprettet en blogg på hest.no, med brukernavnet #teamøyjord. Den har vi planer om å holde oppdatert i tiden som kommer. Vi har også en Instagramkonto, forteller Ingrid.
Jakkene til de to venninnene er også merket med #teamøyjord. Lagfølelsen står sterkt i nord, mamma Sissel er opptatt av at dette er noe hun ikke kun gjør for datteren. Hun brenner for at rytterne i Mo i Rana også skal ha muligheten til å komme seg opp og frem.
- Vi har et godt og inkluderende miljø, og en vilje hos lokale sponsorer til å støtte det vi holder på med. Jentene sitter dermed ikke bare igjen med det sportslige, men også samholdet med hverandre. Det er vel så viktig, avslutter Sissel.
