Den usymmetriske hesten
Dette er første del i en serie på fire artikler om den usymmetriske hesten og hva den som trener hesten bør ta i betraktning, slik at man unngår å trene på den skader.
Sibylla Langaker er utdannet veterinær med blant annet etterutdanning i rygglidelser hos hest, kiropraktikk og akupunktur. Med dette har hennes nisje blitt haltheter, indremedisinske problemer, rygg- og rideproblemer hos hest. Hun brenner for å opplyse om problemene som kan oppstå ved trening av en skeiv hest, slik at forhåpentligvis flere kan unngå å trene på hesten sin skader.
- Rir man hesten sin uten å tenke på å rette opp skeivhetene i kroppen dens, vil man påføre hesten unødig belastning på muskler, ledd og sener og hva er den mest vanlige skaden på dressurhester nå til dags? Gaffelbåndsskader, sier Sibylla.
Det er et problem som oppstår når strukturene i hestekroppen ikke klarer de belastningene de blir utsatt for. Ved mer kunnskap om hestens anatomi og bevegelsesmønster vil det være lettere å trene hesten på en måte som gjør at hesten bruker kroppen sin korrekt anatomisk i forhold til dens forutsetning.
Viktig anatomiforståelse
For at vi skal få en grundigere forståelse på hva Sibylla mener er det viktig at vi har et innblikk i, og en forståelse for litt av hestens anatomi. Det er hva denne første artikkelen i serien vil handle om.
- Det er veldig viktig for å forstå hva det er vi driver med, og i tillegg er anatomi kjempegøy, stråler Sibylla før hun legger til: - I alle fall når man er så interessert i det som meg!
Overlinjen
Når man trener en hest er det viktig at vi vet hva overlinjen til hesten er. Den strekker seg fra hodet til hesten og bak til krysset/halen. I dette området er det spesielt tre områder som er ekstra bevegelige ettersom virvlene her bytter retning, og det gjør de også ekstra følsomme for problemer:
- Overgangen mellom hodet og første halsvirvel (C1), samt mellom første og andre halsvirvel.
- Området rett under skulderen, altså overgangen fra halsvirvler til brystvirvler (C7 til T1).
- Overgangen mellom siste lendevirvel (L6) og halebenet (S1) - bedre kjent som krysset.
Longissimus dorsi
I tillegg har hesten noen muskler som er veldig sentrale under ridning. Longissimus dorsi er muskelgruppen som også kalles den store ryggmuskel. Den har festepunkter fra tredje til sjette halsvirvel, er festet på begge sider langs hele ryggraden, og har fester på krysset. Ryggmuskelens funksjon er å stabilisere ryggvirvlene igjennom hele ryggen og lenden, og den kontrollerer ryggens sving i skritt. Det er denne muskelen som bærer sal og rytter.
- En velfungerende rygg skal svinge godt når hesten skritter, forklarer Sibylla.
Psoasmuskelen
Psoasmuskelen er også en muskel som er viktig å kjenne til. Psoas er delt i tre: Ileopsoas, Psoas minor og Psoas major. Psoas ligger i motsetning til Longissimus dorsi, på undersiden av ryggraden. Den har i lang tid ikke blitt sett på som en viktig muskel, men det viser seg at den har stor betydning når det kommer til hestens gangartsmønster.
- Psoas er bindeleddet mellom fremparten og bakparten til hesten. Muskelen er refleksstyrt, og det vil si at hesten ikke har direkte kontroll over den. Muskelen er blandt annet med til å trekke bakbeinet opp og holder det inn mot midten, slik at det ikke forsvinner ut. Muskelen er også en hovedstabilisator av krysset og gjør det mulig for hesten å ”sette” seg på bakparten, forteller Sibylla.
Lenden
I lenden til hesten er det mye bevegelse, og for å ha en velfungerende hest er man avhengig av å ha velfungerende og smertefrie muskler.
- Du kan selv tenke deg hvis du har vondt i lenden, hvor lite som skal til før du går og avlaster og skåner kroppen, sier Sibylla.
For at hesten skal klare å bære seg er man avhengig av at lenden er i orden. Igjennom psoasmuskelen og bukmusklene har den en direkte sammenheng til hestens frempart, så hvis ikke lenden er i orden vil fremparten automatisk ta mer vekt, og det vil gi smerter både foran og bak.
Den direkte sammenhengen mellom lendeparti og skulderparti kan man lett kjenne på seg selv, forteller Sibylla og ber en av sine tilhørere å sette seg på alle fire på gulvet. Der ber hun prøvekaninen løfte den ene armen sin og kjenne på hvordan resten av kroppen reagerer. Så legger Sibylla hånden sin mellom skuldrene på prøvekaninen sin og ber hun så løfte armen sin. Alle kan se at det er mye tyngre.
- Man kan ikke ha en bevegelse i fremparten til hesten, uten at man får en muskelsammentrekning i lendepartiet, forklarer Sibylla, før hun tar for seg et interessant mattestykke.
- En hest veier 600 kilo. Det er åtte ganger mer enn en rytter på 75 kilo. Hvis vi deler 75 kilo på åtte vil det bli 9,4 kilo. Forestill dere at dere får et lodd på 9,4 kilo mellom skuldrene deres som dere skal bære. Selv om hesten er større og sterkere enn oss, så gir det oss et bilde på hvor mye vekt og tyngde vi legger mellom skuldrene til hesten, forklarer veterinæren som legger til at for å bære den vekten er hesten nødt til å bruke bukmuskulaturen, lendepartiet og psoasmuskelen.
Finn en stallvenn og prøv dette selv. Sett deg ned på alle fire og prøv å løft den ene armen din. Få så din venn til å trykke ned mellom skuldrene dine - eventuelt finn en halvfull kraftfôrsekk og legg denne mellom skulderbladene. Prøv så å løft armen og kjenn på forskjellen i lenden din og i magen.
Gjør man denne øvelsen uten å bruke ryggen riktig, vil den fort føre til ryggsmerter og nedsatt prestasjon. Og da kan man tenke seg hvordan det er for hesten som skal løfte skuldrene slik hver gang den tar et steg fremover.
Mens du tester ut hvordan det er å være hest med vekt på ryggen, så gjør vi klar neste artikkel i denne serien. Den vil ta for seg den usymmetriske hesten, og hvordan vi kan se skjevheten. Følg med på hest.no for neste del i denne serien.
