Klokka tre møtes følget på en parkeringsplass nær Frognerseteren. Snøen faller tett, og minusgradene har lokket frem masse varme klær. Lasterbiler og hestehengere fyller raskt plassen. Noen vogner hadde blitt kjørt opp tidligere. Å få med seg tretten store vogner og tjueseks hester er ikke gjort i en håndvending.

Noen av hestene står ferdig oppsalt inne i bilene, andre blir bundet fast utenfor for å sales opp. Det kryr av mennesker som hjelper til med det ene og det andre. Vognene må dekkes til med tepper og skinn som gjestene skal ha rundt seg under kjøreturen. Vognene som har ankommet tidligere må graves frem fra snøen. Hestene skal sales opp og spennes for vognene.

Noen kusker har med seg et par egne hester til å trekke ei vogn. Andre er eiere av flere spann, og har innleide kusker til å hjelpe seg. Det er ingen tvil om at kuskene har vært med på dette før.

- Pappa, du må hjelpe til her, roper en.

- Lene, kan du se på utstyret vårt?

- Kan du holde han litt? Jeg skal bare hente noe.

- Skal vi ta de hestene ut snart?

- La meg hjelpe deg.

Alle menneskene har godt med klær på seg, og holder et tempo som gjør det vanskelig å tro at de kan fryse.

Jeg leter etter en person som kan fortelle meg litt om hvordan programmet er lagt opp. Men jeg har ikke hellet med meg, de som ser ut til å ha et par sekunder ledig unnskylder seg med at jeg må snakke med Lene Kragh. Hver gang jeg får øye på Lene er det fordi noen roper på henne, og hun svarer at hun snart skal komme bort å hjelpe dem.

Dette er helt klart ingen jobb for dem som ikke kan holde tunga rett i munnen.

Lene Kragh samarbeider med Jens Peder Nilsen, som også har et stort antall hester. Under dette bryllupsfølget stiller de med fire tospann hver. Altså nesten halvparten av spannene som skal brukes.

Kragh står for regien når seks hester skal lastes ut av lastebilen.

- Nei, ikke rumpa først. Sånn ja.

Èn hest er ute. Snart kommer to hester til ut.

- Pål er løs, skal vi ta han ut nå, lyder det inne fra lastebilen.

- Nei, han skal sist, svarer Lene.

Snart er det første tospannet klare. For å holde hestene i ro styrer kuskene dem i en stor runde fra parkeringsplassen over veien, til en annen parkeringsplass, og tilbake over veien. Bilene som kjører opp og ned fra Tryvann må pent ta hensyn til hestene. Noen tuter for å få hestene fortere unna veien, men dette har hestene opplevd før, så de fortsetter i samme tempo videre.

Klokka fire kommer enda en lastebil kjørende inn på parkeringsplassen. Bak lastebilen triller nok en vogn.

- Enten er dette veldig godt planlagt, eller så er folk veldig flinke til å skjule stress-følelsen, tenker jeg i mitt stille sinn. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om at avgang fra parkeringsplassen skulle være klokka fire.

En etter en får hestene på seg vogn, og kuskene hopper i kuskesetet. Til slutt er alle klare for avgang. Det har tatt nesten to timer fra følget ankom parkeringsplassen til mulene går i retning mot mot Holmenkollen kapell.

Mine varme vintersko er allerede dypfrosne. Heldigvis får jeg låne et par hansker av Buske'n til å varme fingrene jeg holder kameraet med. Det ser ut til at flere enn meg har fått smak på kulda.

- Men vi er kanskje mer vant til den enn deg, ler en av kuskene.

Nilsen sitt beste råd mot å fryse på beina er enkelt:

- Jeg bruker alltid avispapir i sålene, forteller han. – Det er enkelt og billig.

Turen ned til kapellet rister varmen i kroppen min. Snøen daler fortsatt jevnt ned. Parkeringsplassene nedenfor kapellet er fylt med biler som tilhører skiløpere som har vært ute og nydt godt av den nye snøen. Hestene kjører inn mellom bilene, og må plasseres på to parkeringsplasser for å få plass til alle.

Det er her ventingen begynner. Hestene står på rekke og venter spent.

- Nå får de si ja snart, mumles det, og noen ler.

En gang i mellom klirrer det i dum-dum-bjeller. Et spann må flytte på seg for å gi plass for en bil som skal ut.

- Unnskyld, jeg skulle gjerne hatt ut bilen min, kremter en dame. – Den er ikke så god på vinterføre.

- Du kan prøve å kjøre den opp der og ut, svarer Nilsen.

Men bilen bare spinner i snøen.

- Da får du vente til hestene har dratt.

Det er lett å se at kuskene har vært ute i slikt føre tidligere, klærne de har på seg er av varmeste sort. En har til og med en lampe som lyser på skoen, som forteller at hun har varme i skoene produsert av ett eller annet batteri.

- Du ligner Kong Vinter, sier damen som eier bilen til Jens Peder Nilsen.

Endelig slår kirkeklokkene.

- Det ble ja!

En av hjelperne som har holdt faklene som Nilsen skal få i vogna si, går i gang med å riste snøen av teppene og skinnene som ligger i vognene der gjestene skal sitte.

Sakte, men sikkert kommer gjestene ut av kapellet og ned mot vognene. Selve brudeparet har en egen vogn som står rett foran kirketrappa.

De nesten hundreogtretti gjestene kommer seg om bord i vognene, maks ti i hver vogn. Så begynner hestene å tråkke opp mot festlokalet. Mange gjester gjemmer seg under paraplyer på grunn av snøen.

Jeg har funnet meg et fint sted å stå for å få bilder av følget på vei opp bakken. Snøen har fylt både meg og kameraet med snø. Jeg får bilder av hele gjengen før siste vogn lar meg sitte på.

- Pål og Engebrett, skryter en av gjestene. – Ja, de er karer de!

Jeg skjønner etterhvert at det må være hestene de snakker om. Det blir fort klart at gjestene jeg sitter sammen med overhode ikke har greie på hest, men at de syns det er stor stas å få kjøre hest og vogn er det ingen tvil om.

- Kjører dere fra vorspiel? spør en av guttene.

- Ja, vi har kjørt noen til Friday’s på Karl Johan, svarer kusken, og imponerer sine passasjerer.

Like før vi er fremme ved Frognerseteren får Pål og Ingebrekt lov til å ta en galopp forbi en av de andre ekvipasjene, og da stiger jubelen i vogna.

- Da er vi fremme, sier kusken. – Ha en hyggelig kveld!

- Takk for turen, svarer gjestene, som er storfornøyde med turen som ikke varte så veldig mange minuttene.

For kuskene er ikke arbeidet over ennå. De kjører stilfullt over haugen, og forsvinner inn i mørket og ut av gjestenes åsyn. Men bak haugen er det full jobb, med avsaling, og pålasting av hester og vogner.

Med all den nye snøen som er kommet sitter bilen min bom fast i snøen på parkeringsplassen. Så jeg får god tid til å varme opp både meg og bilen før jeg kommer meg ut på veien.

I morgens lå det en mail i innboksen min fra Buske'n, hvor han fortalte at han først kom hjem og var ferdig stelt klokka ni den kvelden. Det var en lang dag for hester og kusker, for en kvarters kjøretur med gjestene i vogna. Men som Busker'n selv sier:

- Vi driver ikke med hest for pengenes skyld!

Lene Kragh er damen som står bak og trekker i alle trådene. Derfor tok jeg en telefon til henne i en (forhåpentligvis) roligere stund dagen derpå. Men selvsagt satt hun bak tøylene og hadde ikke mulighet til å snakke med meg akkurat da. Så hun ringte meg tilbake senere.

- Det er ikke riktig å si at det er jeg som driver dette, fordi jeg samarbeider med mange andre, sier Kragh fort. Selv om hun selv og Jens Peder Nilsen har mange hester til sammen, har hun også en rekke kusker hun samarbeider med.

- Det er spesielt nå fra november til mars at vi har veldig mye oppdragskjøring, forteller Kragh. Det er både firmaer og privatpersoner som leier dem inn, og ofte i Holmenkollen-området. – Vi vil gjerne kjøre mer om sommeren også, om noen ønsker å bruke oss.

- Men så til det store spørsmålet: Vet du hvem som giftet seg lørdag?

- Nei, det gjør jeg ikke, sier Kragh.

Å lære seg dressurprogram

Copyright, eller opphavsrett

Turbokommentatoren

Les mer

31 kommentarer

Halvparade, en by i Russland?

Brukskjøring med shettis

På hoppeutstilling med ponnier