Flokkliv i Sør-Trøndelag
Dette er andre del i vår lille artikkelserie om hest på utegang. Torill Anita Iversen og Per Arthur Hårberg har 14 hester på en velfungerende utegang i Rissa kommune i Sør-Trønderlag. Deres mål har vært å ha en god utegang tilrettelagt for de firbeinte. Hvordan de har klart dette har vi tatt for oss i den første artikkelen i denne serien: “Ingen lettvint løsning”. Her følger andre del av miniserien om utegangen i Rissa: Hvilke erfaringer har Torill og Per Arthur gjort seg om flokkliv etter å ha fulgt flokken med sine faste medlemmer og gjevnlige utskiftninger over flere år?
Gir en naturlig døgnrytme
Å ha hestene i flokk slik Torill har gir dem et annerledes liv enn hva en oppstallet hest har. I stall-livet blir hestene naturlig formet inn i vår døgnrytme, men Torill har observert at hennes hester har en annen døgnrytme når de har fri tilgang på mat, og får gå hvor de vil, når de vil. Til og med kamera har vært installert i utegangshallen for å observere hestenes nattlige rutiner.
- I fem, sekstiden om morgenen pleier lederhestene å ligge og sove, mens de andre står og passer på. Mellom syv og ni bytter de, så da får de andre sove mens lederhestene passer på. I ni, ti-tiden pleier de å vandre litt, før de slapper av og spiser rundt lunsjtider. Rundt fire, fem på ettermiddagen pleier de gjerne å være litt aktive, før de slumrer igjen i sekstiden. Ofte pleier flokken å dele seg på ettermiddagen, og fra ellevetiden og rundt til ett på natta så er de ofte aktive både med spising og med leking, forklarer Torill som særlig opplever denne rutinen om sommeren.
Flokkorganisering
Denne muligheten til å leve mer i pakt med naturen slik hestene gjorde da de var ville gjør også at det danner seg en flokkorganisering hvor hvert og ett medlem har sin gitte oppgave. Nå skal det sies at i flokken til Torill er det ingen hopper, kun hingster og vallaker. Dette er for å eliminere den faktoren som gjerne oppstår når det kommer ei fin frøken inn i bildet: Nemlig kniving om disse flotte damene. Men ingen hopper i flokken skaper mer ro, og guttene er vel kapable til å ta over oppgavene som hoppene naturlig ville hatt. Det Torill dog legger merke til er at hestene i flokken har dannet et slags arbeidsfellesskap.
- Når en ny hest kommer inn i flokken lurer de andre hestene på hva de kan bidra med for at flokken skal bli enda bedre. Janko kom inn i flokken for litt under et år siden, og han har klatret fra bunnen av rangstigen til å bli sjefen i flokken. Han er den som flytter på hester og som ønsker de nye hestene velkommen, men han er ikke hjernen i flokken. Det er ikke han som bestemmer hvor de skal spise eller hvor de skal gå, forklarer Torill som også ser at flokkmedlemmene har andre oppgaver.
- Noen får oppgaven å være “onkel”, å passe på og oppdra de unge. Noen har funksjonen å holde vakt, mens andre blir brukt som varslere ved farer, forklarer hun og har observert at hestene har en omsorg for hverandre, og bytter gjerne litt på oppgavene.
Tiltak for å forhindre skader
Det er ikke 14 faste hester som står i flokken til Torill, men hun har en stabil kjerne, og mange av hestene står der over lengre perioder. Utskiftningene blir med det ikke så alt for mange. Når Torill får en ny hest i flokken er det visse forhåndsregler som tas. De fleste hestene i flokken går barfot, men kommer det hester med sko inn i flokken blir bakskoene plukket av for sikkerhets skyld.
- Det er viktig at hestene som blir sluppet i flokk får nok hvile i introduksjonsperioder, for det er ingen dans på roser å bli sluppet ut når man skal forholde seg til så mange, sier Torill som til tross for mange hester sammen sjeldent opplever skader. De første nettene pleier hun å la nykomlingen stå inne på boks med selskap i naboboksen slik at ikke inntrykkene blir for intense.
- Ting kan så klart alltid skje, men vi har aldri hatt noen vesentlige skader på hestene våre. Det er statistikker som viser at det er flere hester som får treningspåførte skader enn hester som blir skadet av å stå i flokk, sier Torill.
For å unngå skader i flokken har Torill og Per Arthur tatt hensyn til tre vesentlige faktorer som fort fører til skader: Som nevnt så har de ikke hopper i flokken, altså ingen damer å knive om. De har også mer enn stor nok plass, noe som gir hver og en hest mulighet til å verne om sin personlig sone. Dette gjør at det ikke er hester som føler de må stå med andre hester “oppå” seg. Den tredje faktoren er tilgang på mat. Med ubegrenset tilgang er det ingen av hestene som går rundt og er sultne, og det er heller ingen krangling om maten siden det er mer enn nok plasser å skaffe seg mat.
Godt for helsa
Torill er overbevist over at å ha hestene på en tilrettelagt utegang hjelper både fysisk og psykisk for de firbeinte.
- Jo tidligere de får komme ut i flokk, jo bedre er det. De får en helt utmerket balanse, og de utvikler både kroppen og hodet. Mange ville nok fått hjerteatakk hvis de hadde sett hestene våre komme galopperende strak galopp ned bakken her, men de har full kontroll, smiler Torill.
Hun ser at unghestene får bygd opp psyken sin og får større selvtillitt. Det er ingen av Torills hester som er redde for grøfter for eksempel.
- Er det noe de er redd for, så får de støtte i flokken og de blir stolte når de klarer og tør det. De utvikler selvtillitten, men også kroppen. Skjelettet og seneapparatet får også utfordret seg når de går i områder som ikke bare er flatt, forklarer Torill som har uvurderlig hjelp av flokken i den mentale treningen av hestene.
- Jeg er rundt og underviser litt, og det hender jeg ser ting folk sliter med som kunne vært løst dersom hesten fikk gå i flokk. Ofte kan man finne løsningen på et problem, en uvan eller vanskelig adferd ved å la hesten få leve et mer naturlig liv, mener Torill som har én spesiell anledning hvor hun trener hestene sine - alle sammen samtidig.
Fôringssituasjonen
Det er i én situasjon at Torill krever god oppførsel fra hele flokken, og det er i fôringssituasjonen. En gang om dagen samles samtlige hester, de blir bundet opp i utegangshallen, sjekket over kroppen og de som trenger kraftfôr får det. Å oppleve denne situasjonen når man er vant med fôringssituasjoner på en stor stall er ganske merkelig. Vanligvis pleier lydnivået i en stall å øke betraktelig når det nærmer seg fôringstid. Hos Torill er det stikk motsatt. Her synker hele energinivået.
Alle hestene blir bundet opp i utegangshallen, men mellomrommet mellom hestene er ikke stort. Er det uvennskap ute og går her kan en hest raskt skade andre hester eller mennesker. Torill er avhengig av at alle hestene oppfører seg, men samtidig har også hun en stor jobb i å plassere hestene på en måte som stemmer med rangordningen. Hver hest har hver sin plass, og i det de blir bundet fast er det som om de puster ut og senker skuldrene. Selv lederhestene hviler på beinet og slapper av.
- De lærer fort at når de er bundet opp og under fôringssituasjonen så er det ingen av dem som trenger å holde vakt, for da er vi menneskene rundt og passer på at ingen ting skjer. Derfor kan de alle slappe av samtidig, forklarer Torill som ofte ser hestene legge seg ned etter de har spist opp kraftfôret i bøtta si.
Selv om ikke alle hestene får bøtte med kraftfôr er det ingen masing eller tigging om mat fra de som ikke får. Og de som får bøtte skal spise den pent og ikke tulle og herje.
- Fôringssituasjonen er nok den eneste gangen jeg driver med dominanstrening med hestene. De må stå i ro og vente på maten, og de må forstå hvem som bestemmer over maten. Hvis det er en hest som har et høyt adrenalinnivå under fôring, så bruker vi tid med den i den konkrete situasjonen. Med en gang den er blid og slapper av, så får den maten servert, forklarer Torill som ser på den typen grunntrening som den viktigste treningen hun gjør. En av unghestene på utegangen er leken av seg og putter gjerne foten i bøtta ved enhver anledning. Med en gang han forsøker seg på det blir bøtta fratatt han, også kommer den tilbake igjen en god stund etterpå. Forsøker han igjen forsvinner bøtta i nye kjedelige minutter uten mat. Unghesten forstår fort tegninga: Foten i bøtta = Ingen mat.
- Det tar tid og det krever at vi timer rett, men for meg er det en uvurderlig treningsform, sier Torill som er avhengig av at hestene hennes er trygge og stødige i flokken. Hun bruker hestene som terapiridningshester, og ser på flokklivet som en ekstra trygghet. Hestene vet hvor de har hverandre og det er ingen kniving dem i mellom. Samtidig så er de rolige og harmoniske, og det de måtte ha av overskuddsenergi har de fått ut i flokken.
Passer ikke alle
Vi spør Torill om hun mener utegang er noe som passer for alle hester. Med fjorten hester med forskjellige raser og på ulike nivåer gående på utegang, og stadig interesse for å videreutvikle gir det spørsmålet svar på seg selv. Hun velger å vinkle spørsmålet litt annerledes.
- Jeg vil heller si at utegang ikke er noe som passer for alle hesteeiere. Skal du ha hest på utegang må du ha kunnskap om hestepsykologi, og du kan ikke bare forholde deg til din egen hest. Du må forholde deg til hele flokken. Det er en ting som ikke passer alle hesteeiere, sier Torill ettertenksomt og forteller om ei som hadde en hest på utegang og som kun ville forholde seg til sin egen hest. Det gjorde det vanskelig i flere situasjoner, for hun var usikker på de andre hestene, noe de forstod.
- Man er nødt til å ta hensyn til helheten, og mennesket må stole på alle hestene i flokken. I så tilfelle må man være ærlig på sine egne følelser og hva man føler at man kan takle og håndtere, sier Torill og understreker med det at å ha hest på utegang ikke er en lettvint løsning hvor man bare slipper hesten sin ut på et jorde.
- Du trenger mer kunnskap om hest og hestepsykologi dersom du skal ha den på utegang. Har du den oppstallet i en stall slipper du å forholde deg til flokkdynamikken, sier Torill avslutningsvis. Det er akkurat den dynamikken hun selv finner særdeles interessant å observere.