Idealist med hestensom arbeidskamerat
- Jeg mente at det var den rette måten å drive i skogen på den gangen, og det mener jeg fortsatt, erklærer han bestemt.
Fra toppen av en høy ås i Flisa har han panoramautsikt. Fra blåne til blåne, langt innover i Sverige. Denne fine marsdagen steiker sola, og varmegradene har tatt tak i snøen og begynner å bløte den opp. Det er kvile nå. Hestene står tålmodig et stykke nedenfor og tygger grønt høy. Gode, gamle Svarten på tjueto år, og Smedtind på ni.
Godt grunnarbeid
Her oppe i hogstfeltet har Dag Tore gjort opp varme og funnet fram nista. Det er to kilometers veg ned til velta, og uttaket er brattere enn de fleste ville ha likt. Et stykke nede i lia blir det bedre, der flater landskapet ut til mer normalt terreng.
Like under der hestene står, har han rett og slett bygd opp hestevegen sjøl. Med snø og bar i flere lag, har han fått til ei fin ”hylle” med plass til et hestelass, og lagt stokker til skå-gard på nedsida. Den hindrer lasset i å gli ut.
Det finnes ikke hoggere å få tak i lenger heller, han må bruke motorsaga sjøl. Så kan han da i alle fall planlegge hogsten, og felle slik at det blir greit å ta igjen!
Økonomi i det små
- Skogsmaskiner skulle aldri vært funnet opp, brummer han litt morskt. Etter hans mening ville det vært bedre, og ikke minst mer miljøvennlig, om motorsaga var vanlig redskap, og hesten fremdeles hadde vært en viktig trekkraft i skogbruket.
Det fysiske slitet er han ikke redd for, verken for hestenes del eller sin egen.
- Ingen har vondt av å bli sliten, sier han. Da sover en godt om natta og behøver ikke fly på treningssenter etter arbeidstid. Og kjører en med hest, er utgiftene små. Da trenger en ikke ligge søvnløs og tenke på banklån i millionklassen heller.
Gammel kunnskap
Han nevner ikke at kunnskap utover det vanlige er nødvendig når man skal kjøre hest i et terreng som dette. Det er bratt nok her til å drepe både seg sjøl og hestene, dersom en ikke kan det en driver med. Hestene var skodd med vanlige brodder i begynnelsen. Det holder ikke lenger, nå når nattekulda gjør underlaget isete og hardt om morgenen. Så begge de to hingstene er skodd om, denne gangen med ordentlige grevsko, slike som ble konstruert nettopp for tung drått i ulendt terreng, i ”gamle dager”.
Arbeidsglede
For Dag Tore er kanskje ordet ’horsemanship’ nokså fremmed. Likevel er det nettopp hestekunnskap i høy klasse han utøver hver eneste dag. Han trenger ikke gå på noe kurs for å kunne sine hester. Det ligger i hjerne, hjerte og hender. Og de svarer med å være førsteklasses bruksdyr. Arbeidsvillige, solide og tillitsfulle, år etter år. Og skulle noen tro det er for hardt å være skogshest, kan de jo sjekke Svarten. Tjueto år er en respektabel alder, uansett bruk. Likevel klatrer han villig opp de bratte bakkene, trekker løs sine stokker med en diameter i rota på bortimot 70 cm i diameter, og holder lasset i tverre heng ned igjen. Arbeidsgleden og styrken, han har det i blodet, der han går som løshest bak kompisen Smedtind.Se på bildene, og betrakt et yrke og en kunnskap som er i ferd med å forsvinne. Fremdeles finnes det en liten håndfull skogskjørere som kan kunsten. Dag Tore er en av dem.
