Bombesikker dressurhest
Motorsagmassakrene
Så begynner rytterne å plukke med seg gjenstander som strengt tatt ikke hører hjemme på en hesterygg. Men dressurhestene danser videre, lite berørt av at rytterne holder både flagg og paraplyer i den ene hånden. Med australske pisker smelles det løs, hestene bryr seg ikke. Will Rogers stopper sin hest, lar den stå på lange tøyler mens han reiser seg opp og står på krysset til hesten. Med pisken smeller han nok en gang løs, hesten står rolig.
To hjelpere kommer inn på banen, de kommer med hver sin motorsag. Den startes opp, og gis til de to rytterne. Hestene fatter en samla galopp og danser lydig rundt på en volte. Begge rytterne hever den ene hånda og ruser saga, hestene bryr seg lite.
Konkurranserytter
Natural horsemanship har fått et godt fotfeste i Norge, men som regel demonstreres det i amerikansk sammenheng med taugrime og westernsal. Australske Tristian Tucker har tatt det et steg lenger, under hingstekåringen i Herning holdt han en klinikk hvor han demonstrerte hvordan han trener moderne konkurransehester ved hjelp av denne metoden.
Han er selv dressurrytter, med mål om å komme med på det australske landslaget. Hans medhjelper, Will Rogers, er egentlig westernrytter. Men med intensiv trening i fire måneder behersker han dressurens hemmeligheter rimelig godt.
Vi fikk ta del i deres hemmeligheter.
Miljøtrening av konkurransehester
- Moderne hester er mer elegante, men samtidig er de mer følsomme. Både på godt og vondt. I dressur er det typisk at man jobber masse på ridebanen, piaffen skal være perfekt før man reiser på stevne. Men så kommer man på stevne, og midt under programmet er det en person som reiser seg på tribunen eller åpner en paraply. Så er alt ødelagt, sier Tristian Tucker.
Dermed er all treninga bortkasta. Tucker påpeker viktigheten av å miljøtrene hesten, fra naturens side har den lært å flykte fra alt som er skremmende. Kan den ikke det må den kjempe.
- Det nytter ikke å ha en perfekt oppvarming dersom hesten freaker ut fordi fargen på underlaget endrer seg når den kommer inn på konkurransebanen. Eller at den må passere en våt flekk på veien, sier han.
- Nytter ikke å tvinge en hest
Konseptet er enkelt, Tucker vil at hesten skal gjøre det han vil den skal gjøre. Han har delt opp treninga i tre elementer:
- Gjenstander
- Bevegelser
- Lyder
Hans medhjelper Will Rogers kommer inn med hesten Wallentina i leietau. Hun har allerede blitt trent etter Tuckers prinsipper, og viser lydig hvordan de fungerer. Rogers begynner med å flytte på henne.
- Hesten må kunne gå bakover og vike med forparten og bakparten når jeg ber om det. Med en gang hun gjør som jeg vil, slutter jeg å mase på henne, sier Rogers.
Tucker nikker bekreftende.
- Tanken er at man ikke skal trenge å gjøre hesten trygg på hver eneste gjenstand, men å sette reaksjonen i system. Hesten skal stole på rytteren, så om rytteren sier det ikke er farlig så er det ikke det. For å oppnå dette gjør vi det hesten egentlig vil ukomfortabelt, altså å flykte. Gjør hesten det vi vil, lar vi den være i fred. Det nytter ikke å tvinge en hest, understreker han.
Rogers tar hesten med bort til en paraply som ligger på bakken, og lar den snuse på den fargerike gjenstanden.
- Hvis det er noe hesten ikke vil, jobb den i nærheten. La den få se på hva den er redd for, sier han.
Den skumle presenningen
Rogers gjør et hestebytte. Denne gangen kommer han inn på ryggen til en litt mer nervøs utgave, Willow er dressurhest og synes arenaen er en skummel plass å være. Publikum får beskjed om å ikke klappe, Willow danser rundt. Rogers bøyer hesten til den slapper av, det tar ikke spesielt lang tid. Så er det tid for første utfordring: En hvit presenning som ligger på bakken.
- Jeg kontrollerer forbeina med tøylene, men tøylene er lange. Hesten må få se på presenningen den skal gå over, hadde jeg hatt korte tøyler ville han mest sannsynlig kjempa, sier Rogers.
Willow lar seg overtale til å passere presenningen, og han gjør det igjen og igjen. Etter hvert tar Rogers opp tøyelene og samler hesten, han passerer presenningen uten å nøle. Han virker mer anspent og nervøs utenfor presenningen.
Må ha kontroll på beina
Den fargerike paraplyen blir tatt frem, og reaksjonen er som ventet. Willow har ingen planer om å stifte nærmere bekjentskap med den. Men han får ikke noe valg, Rogers sørger for at han ikke kan snu seg bort fra paraplyen, men tøylene er lange.
- Før man begynner med dette, må man ha kontroll på beina til hesten. Har du ikke det, har du ikke kontroll på hesten. Dersom man hopper over et steg, må man gå tilbake og ta steget man hoppet over. Ellers vil man få problemer med å komme videre, sier Rogers.
Willow bestemmer seg for å gi paraplyen en sjanse, og snuser på den.
- At han rører paraplyen er et tegn på at han aksepterer den, sier Rogers.
Han rir litt rundt paraplyen, Willow bryr seg ikke. Men flere utfordringer venter. Tristian Tucker kommer inn med alle dressurhesters store skrekk – dressurdommeren! En gyselig dukke med en heftig afroparykk får spille rollen, Tucker støtter den opp. Han stiller seg på kortsiden, og ber Rogers ri mot dem som om han rir opp midtlinja i et dressurprogram.
