Her til lands kjenner vi islandshesten som femgjenger. I Amerika finnes det også en femgjenger, men dette er en edlere hest enn islandshesten. Vi har tatt et dypdykk i rasen amerikansk saddlebred.

Det er alldeles ikke en rase som er utberedt i Norge, men kanskje den er litt spennende likevel? Noe helt annet enn hva vi vanligvis ser både hos vanlige hester og hos femgjengere er det ingen tvil om at den amerikanske saddlebreden er.

Amerikanere er og blir amerikanere og alt skal være stort og flott. Hest intet unntak. Saddlebred-hesten er en show-hest som skal løfte høyt på beina, helst høyest mulig. Tankene flyr fort til skrekk-videoene som har florert på nettet med såkalt “soring” (bruk av kjemikalier på beina til hestene for å få dem til å løfte høyere). Siden det er det inntrykket mange norske sitter med når det kommer til disse rasene hoppet jeg rett i det og spør kurator i det amerikanske saddlebred-museumet Kim Skipton om dette med soring. Hun forteller meg kjapt hvordan det ligger an.

- Soring er et fenomen hos tennessee walking horse. Hvis vi hadde gjort dette på våre hester ville det ikke vært mulig å trave med dem, forteller Skipton og jeg føler meg litt flau. Så lite kunnskap har jeg som dro hester som løftet høyt på beina under samme kam. Vel, så feil kunne jeg ta. Hvorvidt man tror på Skipton eller ikke er opp til en selv, men forklaringen var som følger: tennessee walking horse har ikke trav som gangart. De har “flat walk”, “running walk” og galopp. Saddlebreden er femgjenger og har som islandshesten to ekstra gangarter i tillegg til de tre grunnleggende, skritt, trav og galopp. Ved soring vil altså hesten ikke ha muligheten til å trave. For en uvitende nordmann som meg høres forklaringen troverdig ut. Vi får la tvilen komme rasen til gode. Uansett så er det ikke rasen sin feil at et fåtall mennesker er slemme, uvitende og pengegriske. Vi kan se nærmere på egenskapene til saddelbreden, soring eller ikke.

Litt historie

Amerikansk saddlebred kan trekke sin stamtavle helt tilbake til 1600-tallet da britiske Gallowayponnier og Irish Hobby ble importert til Amerika. Begge disse rasene hadde passgang som gangart og rasen narraganset-traver ble et faktum. Utover på 1700-tallet kom fullblodsen inn i avlen og man fikk en rase som het noe så enkelt som “Amerikansk hest”. Denne hesten var blant annet en meget populær rase under den amerikanske borgerkrigen. Kjent for sitt fryktløse hode var den en troverdig kompanjong å ha med seg i krig. På 1800-tallet ble mer fullblods, samt litt morgan blandet inn i rasen og man endte opp med den rasen man ser i dag: Amerikansk saddlebred.

Saddlebred regnes som den første amerikanske rasen med tanke på deres linjer som kan trekkes så langt bakover i tid. Samtidig er deres avlsforening opprettet i 1891 den første av sitt slag. Hingsten som har hatt mest betydning for rasen er hingsten Gaine’s Denmark født i 1851. Han regnes som stamfaren til 60 prosent av rasen.

Men nok om historie. Vi er interessert i å vite hva denne rasen er i dag. Hva bruker man en saddlebred til, og hvilke egenskaper er viktige hos en saddlebred?

Gangartene

Det er de fem gangartene til saddlebreden som gjør den unik. Skritt, trav og galopp er de tre grunngangartene, og i tillegg kommer “slow gait” og “rack”. Ikke alle saddlebreds er født femgjengere, noen er kun tregjengere. Slow gait er en langsom, firtaktig gangart hvor hesten plasserer beina i bakken på samme måte som i skritt, mens rack er en raskere gangart og kan sammenlignes med en hurtig tølt. Beina treffer bakken med høyre bak, venstre frem, venstre bak, høyre frem. Amerikanerne bruker ordtaket “chew tobacca, chew tobacca” for å holde takten.

I disse to gangartene er det meget viktig at hesten får hasen godt opp og under seg, også er det selvsagt ikke til å stikke under en stol at frembeinsløft også er et viktig poeng, akkurat som hos en islandshest. For en femgjenger er det viktig at beinaksjonen også er god i trav. Man skal se en bedre beinaksjon i trav hos femgjengeren enn hos tregjengeren. Den naturlige beinaksjonen er med på å skille en god femgjenger fra en dårlig femgjenger.

- Det er ikke alle hester som har like godt løft. Noen har naturlige evner for gode gangarter med en sterk bakpart og sterk haseaksjon, forklarer Skipton. Det er de hestene med naturlige evner for gangarten som gjerne blir de ulitmate showhestene, og av alle saddlebreds som blir født regnes det at bare ti prosent av dem blir showhester av høy klasse. Saddlebreds som ikke blir showhester har mange andre bruksområder. Dette kommer vi tilbake til senere.

Å trene opp gangartene til hestene bygger selvsagt på en annen treningsfilosofi enn hvordan man trener opp dressurhester, spranghester og andre hester vi kjenner til her i Norge. Gangsettingen kan sammenlignes med gangsettingen av en islandshest. Mye fokus på selvbæring, letthet og balanse. Første oppgave er å lære hesten å skille gangartene, neste oppgave er å forfine gangartene. Soring er som nevnt ikke et benyttet hjelpemiddel, men blant saddlebreden kan man finne tilfeller hvor såkalte “stretchies” blir brukt. Det kan sammenlignes med strikker vi mennesker bruker å trene med. Strikkene blir brukt på samme måte som de treningsapparatene vi bruker på treningsstudioet når vi ønsker å utvikle brystmuskulaturen vår. Strikkene tilpasses hver enkelt hest, og til å feste rundt kodeleddene brukes myke saueskinnspader. Målet med å bruke strikkene er å utvikle hestens brystmuskulatur slik at den får enda høyere løft. I utgangspunktet skal de kun brukes i korte økter, og selvsagt når hesten er varm. Strikken er et hjelpemiddel på lik linje med for eksempel hjelpetøyler - for å rettlede og utvikle hesten. Så kan det nok også på lik linje med hjelpetøyler både feilbrukes og misbrukes.

Høvene

For å få større løft hos saddlebred-hestene blir de ofte skodd litt annerledes enn hva vi er kjent med. Hælen får gjerne gro litt lengre enn vanlig, og hestene går ofte med pad i mellom hov og sko for å forhindre støt. Dette kan gi en optisk illusjon på at høvene ser lengre ut enn hva man vanligvis ser, men de er ikke nødvendigvis så mye lengre. Hovedsakelig er det formen som er annerledes. For femgjengere er det til gjengjeld ikke vanlig at høvene får gro seg så alt for lange, da det kan forhindre det ønskelige tempoet i “rack“. Man ser ofte saddlebreds med beskyttelse på frembeina. Dette er ikke nødvendigvis ekstra tyngde, men mer en beskyttelse for beina dersom bakbeina skulle komme langt frem.

Hodet

Det ser unektelig ganske så uvanlig å ha hodet i den posisjonen disse hestene har det. De skal gå med hodet høyt hevet, men det er fortsatt viktig at de slapper av i nakken. Saddlebreden er født med en høyt ansatt hals, noe som gjør at deres hodeføring er til dels naturlig for dem. For de som er vant til å se en vanlig dressurhest ser det ut som at denne type hest er spent og går med hodet i sky. Det er ikke tilfelle. De har like stor fokus på fleksibilitet i nakken som vanlige dressurhester. Siden dette er karateristikken ved en saddlebred blir denne holdningen trent på og videreutviklet, akkurat som at holdningen til en dressurhest blir trent på og videreutviklet.

Det er lett å reagere på bittbruken på disse hestene, men også her kan det sammenlignes med en dresurhest. De aller fleste utdanner hesten på trinse, og når den er kommet lengre i utdanningsskalaen og blitt sterkere i kroppen introduserer man stangbittet som sees på de fleste bildene.

Måten hestene blir ridd på skal vi også komme tilbake til senere, men det er logisk å ta for seg tøyleføringen mens vi er inne på bittbruk. Det er ikke vanskelig å legge merke til. Ryttere av saddlebreds sitter med hendene markant mye høyere enn en vanlig dressurrytter. Dette forklares enkelt og greit med at hodet har den plasseringen som den har, og de følger samme prinsipper som dressurrytterne: En rett linje fra albue til bitt. For at dette skal være fysisk mulig må rytterne holde hendene høyere enn hva vi normalt ser.

Halen

Hår er viktig hos saddlebreden. Særlig er halen et omdiskutert tema. Rasen bærer halen høyt i utgangspunktet, men når du kommer opp i konkurranseformen for saddlebred så blir hestene vist med halen kunstig plassert. De lager et lite snitt på undersiden av halen og hesten går med en sele som holder halen på plass. Dette gjør at halen kan holdes i den rettoppstående posisjonen man ofte ser på bilder av rasen. Dette ødlegger ikke halens funksjon og hestene kan fortsatt vifte med den på lik linje med andre hester. Om man slutter med selen som holder halen på plass vil halen falle tilbake til naturlig posisjon etter noen måneder, selv om den er snittet. Det er også mulig å oppnå en slik rettoppstående hale ved hjelp av mer humane metoder som strekk og bøy av halen, så ikke alle høytoppstående haler er nødvendigvis snittet.

Når halen blir løftet opp på den måten den gjør ser den kortere ut. Dette forhindres ved at halen blir godt tatt vare på, gjerne pakket inn slik at den får muligheten til å gro seg så lang som over hodet mulig. Det er ikke uvanlig at saddlebreden får satt på løshår i halen for at den skal fremstå enda lengre enn hva den er.

Manen

For å fremheve hestens elegante linjer i hals og nakke er det vanlig at hestene får klipt vekk manen bak ørene og et lite stykke nedover halsen. Hvor langt dette manløse partiet skal være varierer etter mote, men mellom 20 og 30 centimeter er vanlig. Ofte blir det flettet inn et bånd i manen til hesten. Kun for pyntens skyld, og her gjelder det å velge riktig farge som matcher både hestens farge og hodelagets farge.

Tregjenger-klasser

En saddlebred kan konkurrere i flere ulike konkurranser som er kun for den rasen (noen ganger også inkludert hackneyhest). Tregjengerne har egne show hvor de viser skritt, trav og galopp. Her er det fokus på løsgjorthet, konsentrasjon og mykhet. Hver gangart skal vises så uanfektet som mulig. Det er ikke tempo som er viktig, men at hesten beveger seg grasiøst og med stil. En vinnende tregjenger skal for dommerne være “den perfekte hest”. Elegant, sterk og smidig. Psyken har også mye å si, da hesten selv skal like å vise seg frem.

Film: Tregjenger Let's Talk viser trav.

Femgjenger-klasser

For femgjengerne er det selvsagt de to ekstra gangartene som er spesielle. Særlig er gangarten “rack” utfordrende for hesten. Der gjelder det å ha en utholdende og sterk hest for å holde hele konkurransen. I mesterskapsklasser kreves det også at femgjengeren vises oppstilt uten sal slik at dommerne kan ta en nærmere titt på hestens eksteriør.

Salen som brukes

Det ser unektelig veldig uvanlig å sitte slik de gjør på denne rasen. De sitter markant lengre bak manken enn hva som er normalt her til lands. Salene de bruker er såkalte “Fox Lane”-saler som har en ganske stor cutback og som plasserer rytteren lengre bak enn hva vi er vant til å se. Grunnen for at rytterne sitter der de sitter har med hestens bygning å gjøre, samt det å finne hestens tyngdepunkt. Tar man en titt på denne illustrasjonen, så ser man ulikheten i bygningen på hesten sammenlignet med en fullblods. Man ser også hvor tyngdepunktet til hesten er. En slik sits og en slik sal gir hesten større skulderfrihet, noe denne rasen er avhengig av dersom den skal få de store løftene. Ryttere av saddlebreds sier at når man setter seg opp på en slik type hest vil man automatisk føle at man vil sitte lengre bak, og at bevegelsene krever en sits lengre bak. Vi kan ikke annet enn å tro på dem inntil vi får prøvd det selv en gang. Samme type saler er også sett brukt på blant annet friesere.

I en spesiell vogn amerikanerne kaller “buggie” konkurrerer saddlebreds i kjøring. Dette er også en showklasse hvor hestene skal vise tre gangarter: Animert skritt, park-trav, og fritt trav. Animert skritt er et skritt hvor hesten viser en dramatisk gangart med mye luft og stil, hele tiden i balanse og samling. Park-trav er et kort, meget samlet og flytende trav som skal gi deg inntrykk av at hesten kan trave for alltid. Akkurat som at du er ute i parken og tilbakelegger mil etter mil. Beina skal løftes høyt og takten skal være gjevn. I fritt trav får deltagerne beskjeden “vis deres hester!”. Her er det ikke mange regler utover at hesten skal holdes i trav. Kuskene kan både sette opp tempoet og ta det ned, avhengig av hva som viser deres hests’ kvaliteter. Selvsagt er det fortsatt fokus på balanse, takt og bæring, så setter man av gårde i fullt trav uten kontroll vil dommerne trekke poeng. Det er ikke tempoet som er viktig, men å vise hesten på best mulig måte. Denne konkurranseformen krever ikke like mye av hesten som en femgjengerkonkurranse, og siden kjøring ikke er like krevende som ridning er det personer i alle aldersgrupper som starter denne type konkurranse. Showfaktoren oppi denne typen klasse er selvsagt viktig og både seletøy, vogner og antrekk skal være pent.

Film: Cherished King og Mary Gaylord McClean viser park-trav.

Også var det den siste klassen som ser ut til å samle opp alle de som av ulike grunner ikke skulle starte de allerede nevnte klassene. Innen pleasure-grenen kan man starte ikke mindre enn: “Show pleasure” for tregjengere, femgjengere og med vogn. “Country” for tregjengere, femgjengere og med vogn. I tillegg kommer “Combination country” med både vogn og sal, “Trail country” og “Versatility country”. Disse klassene er forbeholdt amatørryttere slik at også disse kan komme ut og starte og kose seg med den hesten de har. Dommerne bedømmer hestens manerer, evne til å gi et komfortabelt ritt, samt den generelle opptredenen på konkurransebanen. Dette teller 75 prosent av karakteren, mens de resterende 25 prosentene blir bedømt ut i fra hestens bygning og hvordan den og rytter/kusk fremstår i klær og utstyr.

Brukes også som "vanlig" hest

I tillegg til disse klassene som er for american saddlebred (og ofte også hackney), så kan jo selvsagt de hestene som av ulike grunner ikke har kvaliteter til å nå opp som gangartshester brukes som vanlige allround-hester og konkurrere i normale klasser med andre hester. Saddlebreden er en allsidig hest og man finner den i lavere konkurranser både i sprang, dressur, kjøring, distanse og western.

Betyr mye for amerikanerne

Bare det at saddlebreden har fått et eget museum i Kentucky Horse Park sier litt om hvor stor denne rasen er i USA. På museumet har de samlet trofeer, bilder, malerier og historier om rasen. Blant annet har de den største samlingen av malerier fra George Ford Morris (1873 - 1960). Morris var en meget kjent saddlebred-maler og Kim Skipton forteller at maleriene hans av saddelbred var så ultimate at han fikk avlere til å bruke dem som mal på hvordan avkommene skulle se ut.

Det er uvanlig og det ser rart ut for oss nordmenn som er vant med fjording og varmblods ridehester. Men vil det dermed si at det er feil?

Skulle du bli så fascinert av denne rasen at du skulle ønske en selv, så er svenskene det nærmeste man kommer en amerikansk saddlebred-forening:
Svenska American Saddlebredföreningen

Som med alle andre raser finnes det gode og dårlige eksempler både av hester og av treningsmetoder, men konklusjonen må nok bli at saddlebreden uten tvil er en meget anvendelig hest for store...

Film: American Saddlebred Horse Associations skrytefilm av den allsidige saddlebreden.