Hingstekamp uten vold
Solen har ennå ikke ståttt opp over Pryor Mountains, en fjellkjede nord i Wyoming, USA, hvor over 150 ville mustanger har sitt hjemsted. Himmelen er rosa og i skumringslyset leker to føll. De løper etter hverandre, trygt mellom de andre medlemmene i flokken. De er med i haremet til en muskuløs, blakk hingst, som holder et vaktsomt øye med dem mens han lytter etter tegn på farer.
Noe føles annerledes denne morgenen, og han blir lenge stående på toppen av slettene uten å røre en muskel, mens solen sakte klatrer opp fra baksiden av de mektige Big Horn-fjellene. Hingsten føler en fare og følelsen blir bekreftet når han hører det første vrinsket komme fra langt nede i dalen. Raskt senker han nakken, legger ørene flatt bakover og nikker hodet opp og ned i retning den lille flokken, et tegn alle hestene i haremet hans forstår: Det er på tide å bevege seg.
Idet flokken setter seg i bevegelse over de tørre slettene, høres en ny vrinsking. Denne gangen nærmere. Den blakke hingsten skritter nedover slettene, på vei mot lyden. Han holder hodet høyt og går med bestemte, hurtige steg. Så stopper han og venter på utfordreren.
Opp slettene kommer det en gråfarget hingst gående. Han er tydelig ung og alene. Har ingen egen flokk ennå, og er heller ikke sammen med noen andre unghingster, slik de ofte er å se. Han går direkte mot den blakke hingsten uten å nøle, mens den blakke hingsten står stødig og venter.
Mulene deres berører hverandre og pusten går tungt hos begge hingstene. Så tar de begge et skritt og lukter på hverandres edle deler. De utveksler noen tøffe snøft og rop og testosteronet bygger seg opp. De spenner muskler og bærer seg med den største stolthet og grasiøsitet.
Så setter begge hingstene setter seg i bevegelse opp slettene, mens de innimellom barker sammen. Den blakke hingsten sørger for at utfordreren ikke får noen anledning til å komme mellom han og flokken som venter tålmodig på toppen av slettene. Han holder en rett linje oppover og viser ingen tegn til svakhet, med sine høye kneløft og kraftfulle vrinsk.
Den store slåsskampen uteblir helt. Det er ingen steiling, ingen spark og ingen bitt som kan skade. Den grå hingsten innser raskt at han ikke har en sjans og fortsetter sin vandring over åstoppen der han til slutt blir borte i horisonten. Den blakke hingsten blir stående å se etter han. Lenge. Så snur han seg mot flokken og gjeter dem videre. De stopper og gresser på andre siden og i lyset av dagens første solstråler står hingsten og gresser fredelig. Rundt han går hoppene hans, åringshingsten og de to føllene. Flokken han må beskytte, slik som denne gang. Han pruster dypt og svinger med halen, klar for at en ny dag kan begynne.
Ingen fysisk kamp
– De fleste bildene du ser av to hester som steiler opp mot hverandre er som regel lek mellom unge hingster, forteller Matt Dillon, leder for Pryor Mountain Wild Mustang Center utenfor Lovell.
–Hoveddelen av kraftkamper mellom ledende hingster involverer som regel kun holdning og høye lyder. Hingstene ser ut til å forstå risikoen av å gå fysisk til angrep. Ville hester er langt fra dumme. De vet at det å bli skadet i en kamp kan skade dem for livet.
Pryor Mountain Wild Mustang Center er et besøkssenter like utenfor småbyen Lovell nord i Wyoming og kun et par mil fra villhestreservatet. Dillons hovedoppgave er å holde øye med de over 150 mustangene som lever i det 150 000 mål store reservatet, en jobb han trives svært godt med. Han kjenner stort sett til hver eneste hest og kan fortelle om deres karakteristiske trekk og tidligere livshistorie, noe som gjør opplevelsen av å se villhestflokkene enda mer unik.
En ny dag i møte
Den blakke hingsten driver flokken videre i det myke morgenlyset, på jakt etter saftig gress og kanskje en bekk med friskt, rennende vann. Det er lite som vitner om utfordringen han nettopp har vært konfrontert med. Hoppene hans er like trygge og komfortable som tidligere. Det er jobben hans. Han er hele tiden på jakt etter farer, og selv om hierakiet i et slikt harem er kompleks, er det hingsten som sørger for beskyttelse fra farer.
Så vandrer den lille flokken videre, med en eldre lederhoppe i tet og den blakke hingsten bakerst som en gjeter. Han sørger for at føllene følger med og ikke gjør sine egne ting og ser seg stadig bakover og til siden for å følge med på potensielle farer.
Sakte forsvinner de over horisonten, på rekke og rad over slettene. Det er helt stille denne tidlige morgenen, kun lyden av vinden som sveiper over slettene er hørbar og et vrinsk langt i det fjerne. Den lille flokken er på en stadig vandring og tilbakelegger mil etter mil i det enorme reservatet. Det er først når man ser dette med egne øyne man forstår de fundamentale behovene selv i våre domestiserte hester. Og innser at mange av deres karakteristiske trekk fortsatt finnes i våre tamhester i dag.
Så forsvinner de over horisonten og er borte.
