På klinikk med Kyra Kyrklund
Begi deg ut på eventyr
Klinikken ble innledet med et av Kyras enkle prinsipper; gjør du det du alltid gjør, får du det samme du alltid har fått. Er du ikke fornøyd med hva du får, må du endre på det du gjør. Om du aldri er fornøyd med svaret du får fra hesten din når du rir, må du finne ut hva du kan endre på for å få det svaret du vil ha.- Mine beste elever er eventyrlystne, forteller Kyra og poengterer at en god rytter må være åpen for forandringer. Som rytter må man tørre å prøve ut nye ting, om man ønsker å oppnå det ønskede resultatet. Stikkordet i Kyras tankegang er å teste ut, å kjenne på det selv. All verdens teori kan lære deg mye – men for å forstå er du avhengig av å kjenne på det.
- Jeg kan forklare deg hvordan jordbærsyltetøy smaker, men det blir aldri det samme som å smake det selv.
Sitte på en stol
Kontroll over sin egen kropp er alfa og omega – først da vil det bli enklere å kontrollere hesten og dens bevegelser. Sitsen bør derfor bestå av effektive hjelpere, plassert på riktig sted.
- Bilder er bra, mener Kyra. - Tenk at du har et vannglass i hånden – da er det lettere å konsentrere seg.
Videre forteller hun at trenerens oppgave er å se sterke og svake sider ved rytterens sits. Ved å rette opp én feil – og treneren må påpeke feilen hele 100.000 ganger før den er rettet opp og automatisert på nytt – vil helhetsbildet av sitsen forandres. Nettopp her er trenere forskjellige; det er ikke alltid de tar tak i det samme problemet.
- Jeg begynner kanskje i en helt annen ende, enn det andre trenere ville gjort, forteller Kyra.
- Tyngdepunktet må flyttes bakover. Tenk at du sitter på en stol og lener deg inntil den, underbygger Kyra. Hun presiserer at man skal slippe overlivets vekt ned – bli tung i overlivet. Her er det vesentlig at man virkelig bruker vekten og tyngden, da det blir feil om man klemmer seg ned i salen. Når rytteren endelig klarer å slippe ned overlivets vekt, vil sitsen bli mer avslappet og naturlig, samtidig som det blir en ettergift i hofteleddet.
- Når du har kontroll på din egen kropp, vil du få bedre kontroll over hesten, fortsetter hun. Når rytteren behersker å kontrollere hestens bevegelser, vil kontrollen over egen kropp bli enda bedre igjen. Slik fortsetter en «god» sirkel – kontroll fører til kontroll.
Triangler og ringer
Kyra ber jentene komme inn til midten av ridebanen før hun begynner å pirke og dytte på armene deres. For å illustrere hvordan armene skal «sitte» i forhold til resten av kroppen, ber hun jentene presse albuene utover mens Kyra presser imot. Alt handler om å sette grenser, å lage rammer – uten å bli sterk og anspent. Sett forfra skal sitsen være formet som et triangel. Albuene skal ideelt sett hele tiden være foran midjen, og ikke dras tilbake. Såfremt rytteren fortsatt klarer å bevare en tung overkropp med et tyngdepunkt flyttet noe bakover i salen, er det dessuten ikke behov for tilbakedragning av albuene.
- Tenk at hendene dine og tøylen danner en ring gjennom hestens munn. Drar du mere i ringen med den ene hånden, vil ringen bli skjev, den vil gå rundt. Ringen må holdes stille. Skal hesten være lik på begge sider, må også rytteren holde likt på begge sider. En typisk problemstilling mange ryttere kjenner seg igjen i, er en skjev hest som er sterkere på den ene siden. Egentlig er hestens behagelige, «myke» side, den siden som er den svakeste. Her vil ikke hesten ta kontakt. Har rytteren like mye tøyle i begge hender hele tiden, vil rytteren også ha like mye hest i begge hender. På sikt vil dette hjelpe hesten å rette seg opp.
En ball mellom sjenklene
Ida, den ene ponnirytteren, innrømmer at hun tenker på hestens forpart og hestens hode 90% av tiden hun rir. De resterende 10% tenker hun på resten av hestekroppen – her må det da være noe som ikke stemmer!- Hestens hode er kanskje 10% av selve hesten. Det som er bak salen er nærmere 90%. Altså er fordelingen her helt feil. De 90% bak salen bør vel få 90% av rytters oppmerksomhet?
Vi ønsker ikke å bære hesten vår. Hva vi ønsker oss er en selvbærende hest, en hest som ikke behøver å holdes oppe. Den selvbærende hesten får vi først når vi kan konsentrere oss om det som er bak salen også; vi må klare å ri hele hesten. Kyra mener hestekroppen er som en ball. Ballen må stusses for at den skal få bedre sprett. Undersjenklene stusser ballen med korte, effektive innvirkninger – samtidig. Stusses det for mye på én side, vil ballen forsvinne motsatt vei. Filosofien er enkel, og det fungerer i praksis. Først når hesten tar ansvar for å bære seg, er det mulig å samle den. Alle hester kan nemlig samle seg.
Utgangspunktet til Kyra er at alle hester kan samle seg. Det finnes ikke bare én form for samling, men flere forskjellige grader. Piaffe er riktignok den høyeste graden for samling i trav, men det betyr dog ikke at det er den eneste.
- Samling er ikke noe som er «on» eller «off» på en hest.
Aha!
Neste testryttere er to seniorer – også her har Kyra mye å påpeke. Ettersom seniorryttere bruker kandar, forteller hun om kandarens virkning.
- Stangen får hesten til å strekke hodet ned og frem, mens bridongen virker løftende på hestens hode.
Hun viser de unge damene et annet tøylegrep som hun mener er mer effektivt. Bridongtøylen blir holdt mellom tommel og pekefinger slik flere holder kjøretøyler, mens kandartøylen blir holdt under lillefingeren.
Det virker som om publikum sitter igjen med en «aha-opplevelse». Alt Kyra har snakket om er egentlig ganske åpenbart, men det er godt å få satt ord på det. Alt hun sier virker logisk, og hun setter fokus på det grunnleggende i ridning. Mange motiverte ansikter vender snuten hjemover etter en lærerik time. Klinikken har vært en vitamininnsprøytning for både sprang- og dressurryttere i alle aldre.
