Selv når det er sommer er livet på Sveriges nasjonalstutteri, Flyinge er veldig rolig. Det hindrer ikke at man nesten blir svimeslått i det man runder svingen og får øye på den lille landsbyen som åpenbarer seg. Norge kan ikke måle seg med Sverige når det kommer til hesteantall. Meget grovt antatt har Norge rundt 60.000 hester, mens Sverige har antagelig godt over 250.000. Dette kan også i stor grad forklares med at Sverige har brukt hester i militær sammenheng i lengre tid, mens Norge ikke har hatt denne tradisjonen for bruk av hest i det militære.

Det er også i den militære aktiviteten at Flyinge begynte sin nåværende historie. Emblemet deres består av en krone, bokstaven F og årstallet 1661. Jeg er så heldig å få en prat med nåværende administrerende direktør på Flyinge, Johan Bredberg, og han forteller ivrig om Flyinges historie. - Gården er en veldig gammel gård. De eldste bygningene her er fra 1100-tallet, og vi veit at det har vært drevet med avl her siden den tid. I 1658 gikk Skåne fra å være dansk til å bli svensk, og tre år etterpå, i 1661 blei stutteriet offisielt det kongelige stutteriet i Sverige. Det er også det som regnes som Flyinges offisielle begynnelse, forteller Bredberg mens vi sitter inne i et av de uttallige rommene i sjefsboligen. Bredberg har kun hatt stillingen som administrerende direktør siden høsten 2007, og han er veldig fornøyd med å ha fått den jobben. - Jeg tror grunnen til at jeg fikk jobben var fordi jeg har holdt på med hest i mange år, og jeg har selv gått her. Av utdannelse er jeg sivilingeniør, og den kombinasjonen, pluss en dæsj erfaring gjør nok at jeg var godt egnet til å drive stedet, forklarer Bredberg.

Ikke lengre militæravl

Flyinge blei bygd som stutteri for å sikre avl av hester som skulle brukes i militæret, men nå til dags er det ikke bruk for så veldig mange hester i militær aktivitet, og dermed har også stutteriet endret sitt avlsmål. - Flyinge skulle sikre hester til kavaleriet, og de skulle produsere artillerihester, altså hester som skulle dra kanoner. Og helt fram til midten på 1900-tallet så var det akkurat dette som var hovedmålet. Så, før andre verdenskrig fant man ut at det ikke var noe vits å satse på avl av den type hester lengre, så avlsmålet blei endret fra militærhest til sportshest, forklarer Bredberg. Det at avlsmålet blei endret førte også til at staten naturlig nok ikke var interessert i å eie stutteriet lengre. I 1983 blei stutteriet privatisert og det er nå eid av en stiftelse som består av den svenske avslorganisasjonen, ATG (svenskenes svar på det norske travselskap) og det svenske ridesport-forbundet. Litt lengre fram i tid kan Bredberg fortelle at det er planer om å flytte stutteriet litt vekk fra selve hovedområdet. - Det er et valg vi har tatt for å minske faren for smitte. Vi har inne omtrent 400 hopper i året til bedekning, og da er det greit at ikke hele stallen blir utsatt for smitterisiko hver gang det kommer ei ny hoppe hit, forklarer han.

Utdanning

Mange kjenner Flyinge som stutteri, men Flyinges drift er i stor grad også basert på å være utdanningsinstitusjon både for videregående og høyskoleelever. Og det er ikke tvil om at nivået på både lærere og elever er høyt. - Vi er det eneste riksanlegget i Nordeuropa som tar i mot elever på den måten her, og det er mange av de kjente rytterne som har fått sin utdannelse her, forteller Bredberg og nevner i fleng: - Kyra Kyrklund har både gått her og jobbet her, og ellers så kan jeg jo nevne Jan Brink, Rolf-Göran Bengtson og Prinsesse Natalie fra Danmark som noen eksempler. Vi har også hatt flere norske elever her, så man må ikke være svensk for å gå på skole her.

Omvisning

Etter en liten prat med Bredberg om stedet er det på tide å få en omvisning. Vi begynner midt på plassen med ryggen stående mot sjefsboligen. - Denne plassen innerst her heter Kastanjegården, og det er den som er sentrum for området, forklarer Bredberg.

Stallene

Med lett småprat og informasjon om stedet fortsetter vi videre mot de fantastiske stallene som finnes på området. Siden jeg er på besøk på området mens det er ferie for skoleelevene er det ikke mye aktivitet på området, men det hindrer oss ikke i å gå gjennom stallene og bare føle atmosfæren og den egne stemningen som hviler over stedet. På spørsmålet om hvor mange stallplasser som er på området nøler Bredberg noen sekunder, og han klarer heller ikke gi meg et helt fullstendig svar. - Hmm... Jeg tror vi har omtrent 240 stallplasser med blant annet en egen stall for sprang hvor OL-deltager Peter Eriksson holder til, en egen stall for dressur hvor Susann Gielen har ansvaret, en stall for hingster og en stall for skolehestene. I tillegg er det flere staller som ikke har konkrete navn, så at Bredberg ikke klarer å gi et nøyaktig antall stallplasser er i grunnen forståelig.

Stallene innvendig er også et kapittel for seg selv. Enorme stallganger, store, flotte og lyse bokser, og en orden og renhet rundt på hele området som det er sjeldent man ser maken til på et stallområde. Alt virker rett og slett utrolig gjennomført. - Vi har valgt å ha flis i midtgangen. Det er litt mer jobb å holde det pent, men til gjengjeld så blir det mye mindre bråk og hovklapring når hestene går fram og tilbake her inne. Rett og slett mye roligere, forklarer Bredberg mens vi går igjennom stall etter stall.

Rideområdene

Selv etter å ha vært der og sett områdene og gått rundt der opptil flere ganger klarer jeg ikke gi et nøyaktig antall på hvor mange ridemuligheter som finnes der. Bredberg tror kanskje han kunne huske det. - Vi har fire ridehaller og fire utebaner, sier han før det blir en pause og man kan se han tenker seg om. - Nei, fem utebaner er det!

Det lille ridehuset

Det skal sannelig ikke være lett å holde orden på alt. Vi tok oss turen igjennom flere av hallene og vi begynte med det lille ridehuset. - Dette var det eneste ridehuset vi hadde fram til 1984, og det er ikke større enn 18 ganger 36 meter. Nå blir dette ofte brukt som framridningsbane når vi arrangerer stevner og andre arrangementer her, forteller Bredberg mens vi går igjennom hallen og kan føle det gode underlaget under beina.

Showhallen

Neste ridehall vi tar turen inn i er showhallen som blir brukt når de arrangerer konkurranser og show som for eksempel krever sitteplasser. Vi går gjennom dører og ganger og jeg er sikker på at dersom jeg skulle gått tilbake den veien vi kom hadde jeg ikke funnet veien ut. Det står noen som jobber med å få snekra på plass noe som tydeligvis ikke er på plass, men etter å ha kommet seg forbi dem ser vi rett inn i hallen hvor mange fornemme hestebein har satt sine hovspor. - Hallen her har plass til 2400 sittende, og vi har restaurant og café her som både personalet, elevene og tilreisende kan bruke, forteller Bredberg mens han forsøker å få på lyset i hallen.

Siden alle elevene og flere av hestene har sommerferie har også lyset i hallen bestemt seg for å ta sommerferie, så vi får klare oss uten lys. Hallen har en slik egen utstråling at man nesten ikke trenger hester der inne. Det er bare å myse litt med øynene så kan man omtrent se dressurhestene danse rundt på banen som er hele 24 ganger 80 meter.

Ikke bare inne

Vi går tvers igjennom ridehallen og fortsetter ut i friluft på den andre siden. Nå har i hvertfall jeg mista kontrollen på hvor jeg er hen, men jeg stoler på at Bredberg har kontroll. Han forteller at vi er på vei mot det store ridehuset, og på vei dit går vi forbi et stort grøntareale. - Vi har en egen park her med ride og kjørestier. Parken blir ofte brukt i maratondelen og utholdenhetsdelen når vi arrangerer kjørekonkurranser her. I tilleg så er det et ovalspor i midten som kan brukes til å trene på, forklarer Bredberg mens vi fortsetter mot den store glasshallen.

Nordens største permanente ridehall

Den enorme glasshallen som befinner seg i det ene hjørnet i Kastanjegården skiller seg veldig ut i fra resten av de gamle bygningene som området er preget av. Bygningen har en glassfasade på den ene kortsiden og den ene langsiden, men Bredberg forklarer at det er en grunn for bygningens konstruksjon. - Da ridehallen skulle bli bygd utlyste vi en arkitektskonkurranse. Vi fikk inn mange forslag, men det var dette vi bestemte oss for. Grunnen har mye med at glassfasaden som er på ridehuset her gjør at hallen smelter mye mer inn mot parken enn hva det hadde gjort dersom vi skulle hatt noe massivt. Hadde vi bygd det i samme stilen som resten av området ville det sett mye større ut enn hva det gjør nå, forklarer Bredberg. Og jeg tror faktisk han har rett i det han sier, for til tross for hallens 40 ganger 80 meter ridebane pluss noen små tribuner ser den ikke helt avskrekkende enorm ut utvendig.

Innvendig får man et inntrykk av hvor stort det egentlig er der når vi ser en enslig liten rytter og hest nederst i hallen som nesten forsvinner.

Det er ikke alt man skal forstå

Selv hadde jeg tatt en liten rusletur på området før jeg traff på Bredberg, så jeg hadde allerede fått sett litt rundt. En av de tingene jeg hadde sett var et hus som så ut som en sirkel, og med et skilt på døra hvor det stod ”Täckta banan”. Selv med en meget kreativ fantasi klarte jeg ikke å finne ut hva denne ”Täckta banan” var uansett hvor mye jeg grubla. Heldigvis stoppa Bredberg foran døra og åpnet den så jeg fikk ta en titt inn. Jeg tror ikke jeg helt klarte å skjule min begeistring når jeg faktisk skjønte hva det var. En innendørs galopp-bane!

- Banen er 250 meter, og som du ser under tak. Dette gjør at vi på ekle vinterdager har mulighet for å trene hestene inne. I tillegg er banen veldig fin å bruke til å trene unghester på, forklarer Bredberg mens jeg erkjente at jeg egentlig burde skjønt det.

Galoppspor

I tillegg til den 250 meter lange innendørs galoppbanen var det så klart også en utendørs galoppbane. Denne måler hele 1200 meter, og har et mykt og godt underlag. I midten av galoppbanen er det store paddocer/beiter hvor flere drektige hopper gikk sammen og gnagde på gress.

I tillegg til de store områdene i midten av galoppbanen har de også et stort område hvor det stod et tyvetalls hester i flokk og kosa seg i hverandres selskap. Det var hyggelig å se at de turte å ha hestene i store flokker selv på slike store staller som Flyinge. Det er ikke alltid at hester på slike store sentre får lov å stå sammen.

Men til tross for at flere hester stod sammen var det også de som fikk lov å stå aleine, men også her var det positivt å se at det var litt størrelse på paddocene. Særlig hingstene fikk lov å stå i hver sin paddoc.

Vognmuseum

Man skulle tro at vi nærma oss slutten på omvisningen, men det var fortsatt litt igjen. Bredberg fant fram et stort nøkkelknippe og låste opp en stor skyvedør som ga oss tilgang til Flyinges vognmuseum. Her var det meter på meter med gamle, flotte vogner som skinte. - Dette er vogner fra 18 og 1900-tallet som vi enten eier selv eller har til disposisjon her. Det hender også at vi bruker dem når vi har celebre gjester her, forteller Bredberg mens vi går ned igjennom låven som er omgjort til museum.

Mye skal inn og mye skal ut

Vi nærmer oss slutten på omvisninga, og på vei tilbake til sjefsboligen går vi forbi noe meget relevant når det kommer til hestehold. På en stor firkanta plass befinner møkkahaugen seg, og litt bak den finner vi en enorm stabel med firkantballer.

- Området her er på rundt 260 hektar, hvor omtrent 250 hektar blir brukt til fôrlaging. Det gjør at vi står for høyet til alle hestene her selv, forteller Bredberg. For å holde hele området i gang trengs det ikke mindre enn 60 ansatte hvor 20 er engasjert i skolebiten, 20 i stallene, fem beridere og resten tar seg av fôrinnhøsting og annet forefallende arbeid. Det er Bredberg som har sjefsansvaret for alle disse, men det er ikke tvil om at han trives med jobben sin når man hører han fortelle om stedet.

Et fantastisk sted

Vi avslutter rundturen ved sjefsboligen igjen. Det er ikke annet å gjøre enn å takke Bredberg så mye for all informasjon og omvisningen på Flyinge.

For min egen del måtte jeg rive meg vekk for å i det hele tatt komme meg videre. Jeg kan uten tvil slå fast at skiltet ”Hästcentrum” som møtte meg da jeg kjørte inn på området stemmer.

Flyinge er virkelig et hestesentrum og i det jeg kjører vekk der i fra ramler en kommentar fra Bredberg inn i hodet mitt: - Liker man hester finnes det ikke noe bedre sted å være på! Jeg er overbevist!