Jakten på drømmehesten
Linn satt i vinduskarmen og kikket ut. Hun hadde på seg den nye, lyseblå pysjen hun hadde fått til jul. Hun hadde fått absolutt alt hun ønsket seg, unntatt det hun aller helst ville ha. Linn hadde ønsket seg hest så lenge hun kunne huske, men foreldrene hennes hadde til nå vær både blinde å døve for ønsket hennes. Hadde hun bare hatt penger til å kjøpe en selv, tenkte hun, men så enkelt var det ikke. Hun hadde spart alle bursdags - og ukepengene sine i over tre år nå, men fremdeles manglet det mye. Det er håpløst, tenkte hun med et sukk. Jeg kommer aldri til å få min egen hest…Dagene gikk, og julaften ble til et fjernt minne. Linn bestemte seg for å glemme sine desperate ønsker om å bli hesteeier, og ville heller begynne å interessere seg i andre ting. Hun håpet det ville hjelpe henne å glemme. Hun var jo tross alt 15 år gammel, og ingen småunge lenger.
En klar vinterdag bestemte Linn seg for at hun måtte ut, måtte vekk fra rommet der alt var i en og samme stil; hest. Hun fikk på seg jakken, lua og skjerfet, knøt skolissene og gikk ut. Hvor hun skulle, ante hun ikke, men hun viste hun måtte langt vekk. Hun valgte en sti i skogholtet hun aldri hadde sett før, og trasket av gårde. Kulden bet i kinnene, så hun pakket skjerfet ekstra godt rundt seg. Inne i skogen kunne hun høre fuglene synge. Av og til hørte hun et knekk som tydet på at grenene ikke klarte den tunge snøen.
Etter en stund videt stien seg ut, og ble til en skogsvei. Hun fulgte den videre, men måtte stanse da hun plutselig støtte på et gjerde. Hun så seg forfjamset rundt, og kunne ikke huske at hun hadde sett denne gården før. Den lå på andre siden av en ganske stor innhegning. Linn lot blikket gli over stedet på leting etter liv, da øynene hennes bråstanset. Noe så vakkert hadde hun aldri sett før! Et stykk fra gjerdet hvor hun stod, så hun en nydelig skimmel trave elegant, med lange spenstige steg. Hadde hun virkelig bodd så nær denne vakre skapningen? Han tok pusten fra henne, der han smidig langet ut, og gikk over til galopp. Manen hans flagret i vinden, mens han krummet nakken som en araber. Jeg lurer på hvilken rase han er, tenkte Linn.
“Så du står her og beundrer Sølvfaks?”.
Linn skvatt til, hun hadde ikke hørt at det var noen bak henne. Hun snudde seg og fikk se en krokete gammel mann, som tydeligvis ikke hadde barbert seg på stund. Hun fikk seg ikke til å svare han, for hva kunne hun si?
“Du er ikke den første som har sett drømmende på han. Han har alltid bodd her, men etter at eieren hans døde, har ingen kunne nærme seg han. Hun liknet veldig på deg, kunne vært søstera di.”
Linn så på han, før hun spurte: “Hva skjedde med henne?”
Den gamle mannen ristet på hodet før han svarte: “Det er det bare sølvfaks som vet. Vi fant henne på en av stiene i skogen. Ved siden av henne var det avtrykk av noen motorsykler, så det mest sannsynlige er at tullingene ville skremme hesten, så han kastet av stakkars Marie.
Hun døde før hun kom til sykehuset.”
Linn så på mannen. Han hadde tårer i øynene og fikk et fjernt blikk mens de så på Sølvfaks.
“Hvorfor er det ingen som kan nærme seg han?” spurte Linn forsiktig.
“Han er en ‘enmanns hest’ og vil ikke ha noen kontakt med andre. Han er bare til bry nå, så hvis du kan fange han er han din”
Linn skvatt til. Hvis hun kunne fange han, var han hennes! Men lykkefølelsen sank for igjen, da mannen fortsatte: “Men det er så mange som alt har prøvd, og ingen har kommet nærmere enn to meter. Det er lenge siden noen prøvde seg sist, men du må gjerne forsøke”
Og det skulle hun, hesten skulle bli hennes om hun så måtte sitte her ute helt til neste jul!
Linn takker mannen for sjansen, og la på sprang hjem. Det var nesten for godt til å være sant.
Dagen etter var Linn tilbake, utstyrt med en grime, tau og en bøtte full av epler. Hun plystret mot hesten for å få hans oppmerksomhet, og han løftet hodet nysgjerrig mot henne. Han tok to steg nærmere henne, mens Linn holdt pusten. Hun løftet hånden forsiktig mot han, slik at han kanskje ville komme for å lukte på henne. Det skulle hun ikke har gjort. Han spant rundt og forsvart i en sky av snø. Linn tenkte at dette kom jammen til å bli vanskelig.
Linn la fra seg alt ustyret sitt ved gjerdet og gikk sakte mot hesten. Han fulgte vaktsomt med henne, og voktet hvert steg hun tok. Hun kom nærmere, og da hun var knappe ti meter fra han, stanset hun. Hesten så på henne en stund, før han konsentrerte seg om høyet sitt igjen. Linn torde nesten ikke puste da hun sakte satte seg ned på bakken. Der ble hun sittende og se på han. Hun ville så gjerne gå nærmere, men var redd han ville løpe sin vei. Hun viste at hun måtte gå sakte fremover, og ikke virke truende på noen måte. Hun håpet bare det ville virke.
Hun bestemte seg for å bruke en annen taktikk neste dag. Linn tok med seg tau og grime, og gikk mot han med bestemte steg. Ingen nåde denne gangen, den hesten skulle bli hennes, i dag! Sølvfaks så på henne, der hun kom marsjerende mot han. Var dette den samme, snille jenta som hadde vært så interessert i han? Han likte det ikke, og trakk seg unna henne. Linn var forberedt på det, og satte opp farten. Hvis hun ikke kunne lokke han til seg, skulle hun trenge han opp i et hjørne og fange han der. Akkurat som hun hadde tenkt, forsvant Sølvfaks mot enden av innhegningen. Rett inn i en blindvei. Linn fortsatte mot han, men da hun kom nærmere så hun ikke det rolige, snille blikket hun hadde sett før. Denne gangen lyste de mot henne, av redsel! Hva er det jeg gjør, tenkte Linn og stanset. Jeg ønsker meg hest, men ikke hvis hesten ikke vil ha meg! Linn angret med det samme på hva hun hadde gjort, hun hadde ødelagt all tillit han hadde fått til henne. Hun som aldri ville jage han, nå hadde hun ødelagt alt. Linn var på gråten. Hvordan kunne hun være så dum?
Hun snudde ryggen mot hesten, og satte seg ned på den snødekte bakken. Så begynte hun å gråte…
Etter en stund med tårer og sinne mot seg selv, hørte hun skritt bak seg, de var nølende, men de var der. Linn rørte ikke en muskel mens hun ventet i spenning. Linn så opp, da en lyd inne i buskene foran henne fikk henne til å skvette. Ut av buskene kom det en jente på hennes egen alder. Med det samme lyseblonde håret, og det samme ansiktet som Linn, kunne de vært søstere. Da kom det en skremmende tanke inn i hodet til Linn. Den gamle mannen hadde sakt at Sølvfaks sin gamle eier var svært lik henne, så kanskje dette var et slaks gjenferd! Kanskje hun ville straffe Linn for å ha plaget hesten hennes? Linn ble redd, og ville løpe, men falt tilbake på bakken da Sølvfaks kom løpende som en vind. Han strøk borti henne, og stormet videre mot jenta med glade vrinsk. Jenta løp mot han og kastet seg om halsen hans. Det var tydelig at de kjente hverandre svært godt. Da hilsen var over, snudde jenta seg mot Linn. Linns hjerte holdt på å stanse av redsel da jenta kom mot henne. Hun rakte frem en hånd, og trakk Linn opp fra bakken. Sølvfaks stod like bak jenta. Hun smilte mot Linn, før hun førte Sølvfaks mot henne. Linn strakte frem hånden, og strøk han forsiktig over mulen. Den var silkebløt, og øynene hans! Linn trodde ikke hva hun så, de lyste av tillit mot henne! Da forstod Linn hva jenta ville..
Det var vår, og snøen begynte å smelte. Linn travet gjennom skogen på sin nye hest, Sølvfaks. Hun var så takknemlig for alt! 
Nå viste Marie seg ofte for både henne og Sølvfaks. Hun kom sikkert for å sjekke at hesten hennes hadde det bra hos sin nye eier.
Linn så opp mot himmelen, og visket; “Tusen takk Marie, jeg skal alltid passe på hesten din” før hun travet videre langs den snødekte stien. Hun visste det ikke ville komme mange perfekte dager som dette, var akkurat nå var hun den lykkeligste jenta i hele verden.
Skrevet av Annika Berntsen
Hest.no takker Annika for dette bidraget til novellekonkurransen, en hest.no/almanakken for 2006 kommer i posten.