Terapeuter uten fordommer
- Egentlig skulle vi hatt en gruppe med ryttere her i dag, men de dukket ikke opp. Så de har nok glemt å si ifra at de kommer, sier Jeanette.
Hver uke kommer mellom 10 og 30 personer for å ri og stelle terapihestene på Veksthuset, som er en del av Aker universitetssykehus og tilhører klinikk for psykisk helse.
Tidligere gårdsbruk
Tilbudet om rideterapi på Veksthuset har eksistert siden 1973, men det var ikke første gangen en hest satte sine høver på stedet. Bygningsmassen er en del av Gaustad Sykehus som ble bygget som psykiatrisk klinikk i 1855, og ligger bare et steinkast unna det nye Rikshospitalet og Ullevål Stadion.
- Opprinnelig var Gaustad et gårdsbruk på 3000 mål med flere driftsbygninger der pasientene tok del i gårdsarbeidet. Men med årene har det skjedd store utbygninger i området, Oslo sentrum kryper stadig nærmere. Derfor er det nå kun et parkområde igjen her, forteller Jeanette.
Stedet ligger imidlertid godt skjermet for bråk og støy. Store bygninger og trær demper støyen av biler som suser forbi på ringvei tre.
- Det var Nils Retterstøl og Kåre Gundersen som opprettet den første hestegruppa i 1973. Rettestøl var direktør ved sykehuset, og hadde sett at de oppnådde gode resultater med hest i psykiatrien i Bergen, forteller Jeanette.
Hun har jobbet som instruktør ved stallen i ni år, og har ansvar for alt som har med hestene å gjøre. Til det daglige arbeidet får hun hjelp av Lene, og arbeidsoppgavene er varierte. I høst måtte Jeanette for eksempel skaffe en ny hest til avdelingen.
- Vi har fått hester av Lions i 30 år. Det begynte som en tilfeldighet med at en av fysioterapeutene som jobbet her hadde en far som var medlem i Lions. Siste innkjøp nå er den 12 år gamle lippizanerhoppa Vienna, forteller hun.
Hesten må være på plass psykisk
Og holder helsa, har hestene på Veksthuset et langt og godt liv sentralt i Oslo. De får mye stell og oppmerksomhet fra både de ansatte og brukerne, men det er ikke hvem som helst som slipper til som firbent terapeut.
- Når jeg skal plukke ut en ny hest er det viktig å finne en hest som har rom for at brukeren er litt ustabil. Hesten må være på plass selv psykisk, den skal være rolig og avbalansert, men våken. Dersom brukeren blir urolig skal hesten komme med en naturlig reaksjon slik at brukeren forstår at det får konsekvenser. Men de bør ikke reagere dersom brukeren får angstanfall. Jeg hadde en hest her som fikk hjertebank og ble livredd dersom det skjedde, og den måtte vi bare sende tilbake, forteller Jeanette.
Alt fra nybegynnere til konkurranseryttere
Hestene blir brukt mellom en og tre timer hver dag, fem dager i uka. Antall personer som er innom for å ri hver uke varierer.
De som benytter seg av hestetilbudet kommer fra Aker Sykehus, klinikk for psykiatri, Follo klinikken og andre private institusjoner ved kapasitet. Blant annet Senter for barne- og ungdomspsykiatri.
- Vi har for det meste voksne brukere her, og de er på alle nivåer. Alt fra folk som aldri har sittet på en hest til folk som har jobbet på Øvrevoll, turledere i fjellet eller konkurranseryttere. Vi prøver å dele dem inn i grupper etter erfaring, slik at alle skal få en utfordring. Men i utgangspunktet er det selve prosessen som er viktig med rideundervisningen, det at de blir flinke ryttere er bare en bonus, sier hun.
Tilstede i sin egen kropp
Brukerne starter alltid med å stelle hesten, en viktig bit av opplegget er å få kontakt med det store dyret.
- Hesten er veldig unik i forhold til hund og katt i psykisk terapi, ettersom den krever kontakt for at du skal kunne bruke den. 500 kilo må følge deg frivillig. Stellingen er en fin måte å finne ro med hesten, og vi bruker en del tid på å lære alle til å sale på. Men det kommer litt an på hvor dårlig brukeren er, uansett ser de på mens vi steller hesten, sier Jeanette.
I begynnelsen rir de kun på banen, gjerne i longetau.
- Det er først når man er tilstede i sin egen kropp at man kan begynne å ri, derfor er ridningen veldig kroppsorientert. Hestene vi bruker må dessuten være følsomme for kroppsbevegelser, slik at brukeren med en gang får tilbakemelding fra hesten om de gjør noe riktig eller galt. Utover det jobber vi med klassisk loddrett sits, litt sprang, voltige og vi rir en del på tur. Det tar kun ti minutter å ri til Sognsvann og Nordmarka, et stort og flott turområde, forteller Jeanette.
Men det er ikke bare brukerne som må være tilstede psykisk under rideopplæringen. Jeanette har både hestefagbrevet og er utdannet ridelærer trinn en fra Starum, men hun har ingen formell kompetanse innen psykiatri.
- Jeg har fått mye erfaring gjennom de ni årene jeg har jobbet her. Det er en utfordrende og krevende, men lærerik jobb som gir deg mye tilbake. Jeg er ikke så opptatt av diagnoser. Vanligvis vil jeg ikke vite så mye om brukeren, og heller forholde meg til hvordan de fremstår der og da. Det er viktig å se hele mennesket, ikke bare diagnosen, sier hun.
Får tid til å være redd
I løpet av tiden Jeanette har jobbet på Veksthuset har hun aldri opplevd noe ubehagelig.
- Dersom det er fare for rømning eller selvskading får jeg beskjed om det på forhånd. Ellers forteller brukeren det de selv ønsker å fortelle om sin tilstand. Det viktigste er imidlertid å gi folk tid, og ta ting i deres tempo. En del sliter med angst, og da er det viktig å ikke presse dem for mye. Folk må få tid til å være redd, og de blir nesten alltid bedre. Men jeg må være veldig var for dagsformen, som gjerne varierer en del. Noen dager må vi ta det roligere enn andre, derfor er det vanskelig å følge en oppsatt tidsplan.
Jeanette og Lene er imidlertid ikke på jobb 24 timer i døgnet 7 dager i uka. På kveldstid og i helgene er det beboerne på selve Veksthuset som har ansvaret for hestene. Veksthuset er et terapeutisk samfunn for rusavhengige, med 36 plasser til personer som bor der i et år. Beboerne fôrer, steller og møkker for hestene.
- Det er et populært tiltak, ofte spør beboere om å få ha stallen. Jeg tror det kommer av at de da får lov til å vise omsorg og ansvar. Men vi er veldig nøye med rutinene. Dersom hestene blir fôret en halvtime for seint, får dette konsekvenser for beboeren. Vi har dessuten et sikkerhetssystem med at fôring skal tilbakemeldes til de ansatte, slik at det raskt blir oppdaget om noen glemmer å fôre dem, forteller Jeanette.
Hester i eplehagen
Det er kun fem hester på Veksthuset, og det kommer ikke til å bli flere.
- Jeg er veldig fornøyd med den størrelsen vi har på gruppa nå. Dessuten er bygningen hestene bor i freda, så vi har ingen muligheter til å utvide stallen, sier hun.
Loke blåser fornøyd i nesa. Han trives. Etter seks års tjeneste på Veksthuset har han fått spesiell betydning for mer enn en pasient. Gleden er gjensidig.
- Det er veldig miljøskapende å ha hester som gresser rundt i eplehagene her. Jeg tror folk setter pris på både det og ridningen, avslutter Jeanette.
For et par år siden skrev en tidligere bruker av Veksthuset om sin opplevelse av hest som terapi. Les historien - Hestene gir meg selvtillitt og livslyst
