Lopper i blodet
Blant de voksne ble jeg omtalt som: ”Ei real kløne og en skikkelig rotekopp!!”
Høyt og lavt hele tiden, vimsete, rotete, masete og med null tålmodighet. Tankene var alltid et fullstendig ”KAOS” og dette førte til at jeg sjelden hadde helt styring eller orden på ting. Jeg ble sett på som teit og dum av de jevnaldrende. Pga. lese- og skrivevansker hadde jeg støtte lærer og spesialundervisning gjennom alle årene på barne- og ungdomskolen. Med manglende impulskontroll gjorde jeg ofte ting uten å tenke over farer eller konsekvenser. Derfor havnet jeg og i de utroligste situasjoner, både risikofulle, farlige og utsatte. Det gikk stort sett bra, men jeg utfordret skjebnen mer enn sunt var.
De voksne sa jeg hadde ”LOPPER I BLODET!!” Selv har alltid følt meg annerledes og unormal i forhold til andre, men skjønte ikke hvordan eller hvorfor. Svaret på dette fikk jeg først i voksen alder, men det har ligget i kortene hele tiden. Navnet var ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). En hyperkinetisk forstyrrelse som på norsk også kalles HYPERAKTIV. I min barndom var dette en typisk guttesykdom for de mest umulige bråkemakerne. Om oss jenter ble det kalt ”lopper i blodet” og ble ikke sett på som noen lidelse.

Kong Alkohol
Miljøet jeg vokste opp i gjorde ikke saken noe bedre, men snarere tvert i mot. Familieforholdene var veldig ustabile og jeg vet fra foreldrene mine, at de også slet mye pga. meg. Både av mangel på impulskontroll og svekket funksjonsevne var jeg lite selvstendig. I konstant aktivitet, rastløs og urolig, fløy jeg rundt som en tornado og holdt det gående. Til tider ofte døgnet rundt. Det var snakk om avlastnings hjem, noe som ble drøftet flere ganger og iverksatt i form av støttekontaktordning på døgnbasis. Situasjonen var ikke bare vanskelig og tøff for meg, men også for familien min og våre venner.
En faktor som i tillegg hadde svært negativ innvirkning på utviklingen min og familielivet var at ”Kong Alkohol” var øverst prioritert på lista til de voksne hjemme. Hverdagene deres var nesten alltid dominert av fyll, spetakkel, festing, bråk og støy som ofte varte til langt på natt. Så med huset fullt av berusede folk som ikke helt hadde styring, mistet jeg også tiltroen og tillitten til de voksne. Mor og far skilte seg tidlig, allerede når jeg var 6 eller 7 år. Så derfor ble det aldri noen ideell trygg kjerne familie til og skape et trygt og stabil familiehjem. Hjemmet som egentlig skulle ha vært ”den trygge plattformen” her i livet, ble i stedet et skremmende og utrygt sted. Og faktisk skammet jeg meg over å være en del av det, ettersom det var her jeg kom i fra. Men uten å kunne endre på dette aksepterte jeg at slik var det bare.

Utstøtt og mobbet på skolen
På skolen ble jeg sett på og omtalt som ”alkisungen”, med avsky og dømmende blikk fra de andre elevene. De kunne ha vært mine klassekamerater, hvis de bare hadde tillatt det. Men slik ble det aldri. Hverdagene på skolen fortonet seg med skjellsord som alltid fulgte etter og hang over meg. Det var alt i fra stygga, kvisetryne, el stinko, alkisunge, pestsprederen, lusa, amøben, ekling og bemerkninger som ”du får oss til å spy”, ”du forpester lufta”, ”æsj, der kommer lus sprederen”, ”jævla idiot”, ”nerd”, osv....osv...
Etter hvert ble det en vane for meg å høre dette og jeg aksepterte og følte at slik var realiteten. Mobbingen og trakasseringen startet forsiktig allerede i begynnelsen av barneskolen, og selv om det var tøft allerede da, var dette bare en forsmak på hva som skulle komme. Opp igjennom hele barne- og ungdom skolen hadde jeg kontakt med psykolog fra PP-tjenesten, men det ble aldri rettet opp i disse vonde forholdene. Verken på skolen eller i hjemmet. Allikevel var det de tre siste årene jeg gikk på ungdomskolen som ble de desidert verste årene i min barndom. Da var det ikke lengre bare verbal mobbing, men også mer fysisk og voldelig trakassering. Flere ganger i uka vanket det juling og grisebanking, men utrolig nok vendte jeg meg til dette etter hvert også. Det var faktisk lettere å holde ut med den fysiske maktbruken for den stakk ikke så dypt som det de sårende bemerkningene og ordene gjorde. De fysiske sporene var lettere å bearbeide enn de følelsesmessige arrene, for de vil aldri gro helt men er som brent fast i minnet.

Et 9 årig mareritt
Gjennom hele den 9-årige grunnskolen opplevde jeg et helvete uten like. Men det å komme unna skolemarerittet ved å søke tilflukt og trygghet hjemme, var en like dårlig løsning som å flykte hjemmefra og til skolen i forsøk på å få fred fra tilstandene der. Forholdene var like uutholdelige begge steder. Situasjonen var uhyggelig og vanskelig, og jeg var ganske fortvilet, trist, og ikke minst forferdelig ensom. Fra å være en utadvendt, skravlete, glad og aktiv jenteunge, utviklet jeg meg til å bli en innesluttet, stille, beskjeden, engstelig, redd og ulykkelig tenåringsjente som var frarøvet all selvtillitt.
I taushet bar jeg på et hav av ubeskrivelige smerter fra det følelseskaoset som bygget seg opp innvendig gjennom mange år. Kroppen min hatet jeg selv, minst like mye som det mobberne gjorde. Tilslutt var jeg helt overbevist til å tro på det de ondskapsfulle mobberne sa. Og jeg følte meg som et levende og motbydelig monster. I stedet for at lærerne greide å ta tak i saken, ble stillheten min feiltolket som at jeg hadde det bra. Men under stillheten skjulte den grusomme sannheten seg hvor den ble liggende og tære som en vond klump. Sakte men sikkert vokste den vonde følelse klumpen seg større og gradvis spiste meg opp innvendig år etter år. Det eneste lyse holdepunktet jeg hadde her i livet, den viktigste faktoren som fikk meg igjennom det årelange marerittet var HESTER. Uten dem hadde jeg grunnstøtt for lenge, lenge siden.

Fant trøst hos hestene
Helt fra jeg var liten, ja nesten før jeg kunne gå. Allerede da viste jeg stor begeistring for dyr, spesielt for hester. Jeg elsket og forgudet alt som hadde med hester å gjøre og lite ante jeg da av hvor viktig denne interessen og lidenskapen skulle komme til å bety for meg videre i livet. I en alder av ca. 6 år begynte jeg med kurs i hestestell. Og i påvente av å bli gammel nok til å komme inn på ridekursene, tok jeg stellekurset om og om igjen til dagen endelig kom. Selv som yngstemann i stellegruppa, storkoste jeg meg med rideskolens små ponnier. De hadde både ponnier og store hester her, så det at jeg var liten ble ingen hindring. Etter som tiden gikk ble jeg bare mer og mer fortrolig med hestene, både de store og de små. Følelsene mot disse store og vennlige vesenene ble bare større og større, og trivselen i deres selskap ble enorm.

Enorm mestrings følelse
Uten følelse av å passe inn verken hjemme eller på skolen, fant jeg min trygghet i stallen hos hestene. Dette ble fristedet mitt og en livsviktig nødhavn hvor jeg tilbrakte lengre og lengre tid. Hestenes samvær ga meg en trygghet og fortrolighets følelse og de ble erstatning for de vennene jeg ellers manglet. De firebente vennene var spesielle på mange måter. Ikke bare var de veldig store, imponerende, sterke og kraftige skapninger men også utrolig mektige dyr. For ei lita jente som ikke mestrer noe annet, var følelsen over å kunne omgås og handskes med et så stort og prektig dyr, helt enorm. Den belønnende mestringsfølelsen var ubeskrivelig og betydde mer en alt annet rundt meg, når jeg ellers ikke fikk til å mestre noe annet. De vennligsinnede og praktfulle dyrene viste meg tillit og varme, noe som ingen andre gjorde. Bortsett fra hestene, var det ingen som orket, ønsket eller ville ha noe å gjøre med ei håpløs lita jente som meg. Og bare det at det er noen, selv en hest, som tilbyr vennlighet og vennskap gjør livet lettere. Et vennskap som betyr mer en tusen ord. Den varme følelsen av å bli godtatt av noen, uansett hvem, når alle andre ellers viser forakt og avsky. Den følelsen kan ikke beskrives. Endelig en venn!!! Jeg var ikke alene eller ensom lengre.

Hestene er ærlige og ekte venner
Hestene dømte meg aldri etter utseende, bakgrunn eller for sosiale avvik. De tok meg for den jeg var og jeg trengte ikke å gjemme meg bak en falsk maske eller kunstig fasade. Sammen med hestene følte jeg meg fri og uten hemninger og jeg kunne være meg selv på en naturlig måte. Jeg trengte ikke å skjule mitt virkelige jeg bak et påsmurt smil slik jeg ellers gjorde i redsel for å bli utstøtt eller avvist. Det er nettopp det som er noe av det spesielle med dyr. Om de liker deg, viser de deg det med en gang ved å godta ditt nærvær, bare du gir dem muligheten til det. De forsøker aldri å dekke over sine egentlige meninger eller uttrykke falske og uekte signaler. På slik måte er de både ærlig og ekte tvers igjennom ved at de kun bruker kroppen som språk. Uten verbal tale, kommuniserer de i stedet med hele kroppsmimikken gjennom et bredt spekter av signaler og bevegelser. Dyrenes kroppsspråk forteller mye mer enn hva vi er i stand til å oppfatte, men de undertrykker aldri sine egne følelser. På deres språk er det enten vinn eller forsvinn uten spill for uærlige hensikter gjennom dobbelt kommunikasjon.

Gode lyttere som aldri svikter
Venner som aldri trakasserte eller plaget meg på noen måte var et lenge etterlengtet savn. Hestene var slike venner som jeg hadde drømt om, gode og snille. Til gjengjeld forventet de bare å bli behandlet med respekt, forsiktighet og omsorg. Når jeg trengte noen og snakke med var de alltid der og de ga trøst når jeg var lei meg. Om jeg hadde noe jeg trengte å dele med andre sto de alltid og lyttet til hva jeg sa, enten det var tanker, bekymringer, hemmeligheter på godt eller vondt. Jeg kunne fortelle alt, og fikk satt ord på saker og ting jeg aldri hadde nevnt eller snakket om til noen andre. Ting som ikke kunne fortelles, fikk jeg allikevel delt med disse nye vennene mine. Uansett hva disse samtalene inneholdt, ble de alltid bevart hemmelig, hvor alvorlig, grotesk, skremmende, sprøtt eller sjokkerende de enn var. Og taushet kan være gull verd. Mine venner hestene, stilte alltid opp trofaste som de var. De sviktet aldri.

Fikk tilhørighet
Takket være mine nye firbeinte venner, kom jeg inn i et miljø som tok i mot meg på en vennlig og tillitsfull måte. De var villig til å godta meg uten å støte meg ut, slik at jeg følte meg ønsket og velkommen. Endelig opplevde jeg følelsen av å passe inn og jeg merket en slags tilhørighet til stedet. Med tiden ble jeg også regnet som en del av stallmiljøet, og fikk min plass her som jeg trivdes så godt. Tilværelsen ga nå glede og velværet, og jeg var både fornøyd og lykkelig så lenge jeg var i stallen.
Det nye stallmiljøet skapte en atmosfære rundt meg som var både rolig, trygg og stabil noe som også roet meg ned rent fysisk. En indre ro ga meg følelsen av trygghet som gjorde meg mindre ”hyper” og gira. Den konstante rastløsheten og det indre kaoset som alltid herjet i meg ble redusert og dempet av kontakten med hestene og i dette miljøet. Konsentrasjonen økte og jeg lærte masse. Overskuddet av energi som gjorde meg så ”hyper”, fikk jeg brukt til det kroppslige tunge arbeidet som fulgte med i stallens oppgaver. Slik fikk jeg også utløp for mye av uroen og angsten jeg hadde i meg. Selv ble jeg ble etter hvert ganske flink til å utføre de forskjellige arbeidsoppgavene som fulgte med i stallpliktene.

På hesteryggen var jeg trygg og hevet blikket
Ridningen gikk også bedre og bedre selv om jeg allikevel brukte lang tid på å lære dette. Oppe på hesteryggen verken kunne eller trengte jeg å gjemme meg under et senket hode for å unngå blikkontakt med andre. Hvis jeg forsøkte å senke blikket der oppe ville dette resultert i det motsatte, nettopp ved at jeg da møtte blikket til de som stod på bakken. Så derfor kunne jeg som rytter heve blikket og løfte hode uten at det ga meg ubehagligheter og i tillegg føle meg trygg. Mens nede på bakken måtte jeg innta den vanlige krokete stillingen igjen for her var alt mer utrygt og farlig.
De kommandoene som ridelæreren ba oss om å utføre mens vi satt på hesteryggen, var vanskelig å utføre i praksis. Ikke fordi det dreide seg om avanserte øvelser, snarere tvert i mot. Men det å lære å ri krevde så veldig stor konsentrasjon og av flere sanser samtidig. Det gjaldt å holde balansen, sitte riktig med sjenkler, rygg og armer samtidig som blikket skulle vende fremover og med rett tøyle tak gi de riktige signalene til hesten i rett tid. Og med dette også følge med om hesten utførte den oppgaven du ga signaler om riktig, i tillegg til å lytte etter de nye instruksene og korrigeringene som hele tiden kom fra ridelæreren. At dette ble litt for mye på en gang er kanskje ikke så rart, og jeg ble hengende etter de andre elevene som startet samtidig med meg på ridekurset. Allikevel ga dette mersmak og selv om jeg var treg i oppfattelsen og brukte lengre tid fikk jeg det etter hvert til på et vis. Iallfall nesten.

Selvtilliten økte
De positive tilbakemeldingene jeg fikk når jeg endelig klarte å utføre øvelsene riktig ga en følelse av og mestre noe stort. Selvtilliten økte og inne i mellom kunne jeg til og med kjenne meg litt stolt, og det hadde jeg jo egentlig all grunn til å gjøre. Det krevde all oppmerksomhet rettet mot en oppgave, og hvor alle sanser måtte skjerpes og konsentrasjonen måtte holdes bevisst på alt dette over lengre tid. Og dette var jo akkurat et av mine største problemer, derfor var det nettopp en så veldig stor seier når jeg endelig fikk det til. Egeninnsatsen var stor og med lang trening fikk jeg inne i mellom slike positive tilbakemeldinger i belønning. Og selv om det tok lang tid, var det allikevel også morsomt og utfordrende.

Et avbrekk fra den tøffe hverdagen
I løpet av de 9-årene jeg holdt til ved denne rideskolen, fungerte jeg etter hvert som en resurs. Både til nytte for stallen og til hjelp for andre etter hvert. Som individ var jeg en som betydde noe og ting jeg gjorde, hadde plutselig mål og mening. De oppgaver jeg hadde var betydningsfulle og viktige, ikke bare for hestene, men også for andre personer i stallen. I dette miljøet fungerte jeg selvstendig og derfor vokste jeg og modnet på en sunn måte. Det var nettopp fordi jeg hadde hestene og stallen som et avbrekk fra den ellers så tøffe hverdagen, at det ble det lettere å holde ut de ekstreme forholdene på skolen og hjemme. Selv om store deler av tiden var preget av tunge perioder når alt kommer til et stykke, var jeg vel heldig tross alt. Jeg klarte jo allikevel å fullføre de 9-årene i ungdomskolens helvete med tilfredsstillende resultater nok, tatt omstendighetene i betraktning. Hestene var min redning.

Den store kjærligheten
Kort tid etter å ha avsluttet ungdomskolen fant jeg den store kjærligheten i han som kom til å bli min viktigste, nærmeste og sterkeste støtte fremover. Han ble min livsledsager og ektemann og jeg står han evig takknemlig for hvordan han hele tiden stilte opp og alt han gjorde for meg. Den tålmodigheten, viljestyrken, humøret, det rolige vesenet og alt han fant seg i. Selv har jeg aldri vært i tvil om at han er glad i meg, og disse følelsene er gjensidige. Han ga meg styrke, omsorg og kjærlighet og viste at han virkelig brydde seg om meg. Vi flyttet sammen like etterpå.

Alt raser sammen
I det jeg begynte på videregående, sluttet jeg også i stallen. Men alle utfordringene og hindringene strømmet på. Etter bare få år i arbeid ble situasjonen forandret til det verre. Minnene og traumene fra skolemarerittet gjorde krav på å bli bearbeidet. Selv om vi hadde hverandre var sammenbruddet uunngåelig. Problemene kom drivende og de hopet seg opp. Opplevelser fra barndommen strømmet frem og det bare pøste på og ble etter hvert mer enn vi kunne takle. Nå hadde jeg ikke lengre noe fristed hvor jeg kunne ta pause fra den problematiske hverdagen, men stod midt oppe i det hele tiden. Dagene ble et slit og etter hvert meldte angsten og depresjonen seg igjen. Alt skar seg i privatlivet, på jobben, og bo situasjonen endret seg. En rekke krevende og vonde hendelser dukket opp som familiekriser. Det ene overgikk det andre og tankekaoset som hadde vært der hele tiden, nå formelig eksploderte. Jeg skled ut i et anoreksi helvete, debuterte som selvskader og havnet i en akutt livs krise, med et kraftig sammenbrudd og store angst anfall. Etter flere alvorlige selvmordforsøk var resultatet til slutt innleggelse på et psykiatrisk sykehus hvor jeg bodde i mange år.

Jeg vender tilbake til livet
All glede og livsgnist var borte, og jeg hadde for lengst gitt opp. Kroppen var utslitt både mentalt og fysisk. Men selv om jeg selv hadde gitt opp håpet, var det andre som ikke aktet og la meg gjøre det. Blant disse var min kjære mann. Med enorm innsats og hjelp fra sykehuspersonalet, og den trygge solide støtten fra min mann, vendte jeg sakte men sikkert tilbake til livet. Et stort team av miljøpersonalet, leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter og en stor gruppe av andre faginstanser var med på å gi meg styrke og vilje til å kjempe. Bit for bit bygde kroppen seg sakte opp igjen, både kroppslig og følelsesmessig.

ADHD diagnosen
Det var særlig det siste året på sykehuset som ga det viktigste resultatet etter lange utredninger, innsyn og gjennomgang av tidligere journaler helt tilbake til skolepsykologen i barndomsalder, innsyn i alle papirer fra logopeder og lærere om alt som hadde med det pedagogiske området å gjøre. Etter samtaler med familie, venner og andre med en eller annen tilknytning til barndommen min, kom mange opplysninger frem i lyset. Ut i fra resultater av alle mulige former for undersøkelser, tester, utprøvende medisineringsforsøk som både fungerte og feilet, utfylling av haugevis med spørreskjemaer, løpende vurderinger og hele tiden under langsiktig og tett oppfølging. Det endelige resultatet var soleklart, og her fastslo de den viktigste av de mange diagnosene jeg fikk. Den som ga svar på flest spørsmål og som forklarte mye av hva jeg og familien min hadde slitt med. Og vi så hvordan bitene etter hvert falt på plass litt etter litt. Årsaken fikk et navn, og det var her jeg fikk høre om ADHD. Ikke bare i henhold til meg selv, men det ga en god del lys over oppførselen til enkelte av de involverte i familien ellers. Det er ingen fullgod unnskyldning til å godta at familieforholdene var som de var, men allikevel lettere å akseptere og gir en større grunn til å tilgi dem. Det var rett og slett en lettelse at det fantes en slik forklaring og at ikke vi som individer alene var skyld i all elendigheten. Det fantes et svar på problemene våre.

På hesteryggen igjen
Jeg startet med riktige medisiner og nok en gang ble redningen å finne hos hestene. Ved sykehuset lå det en liten stall som huset fem terapihester. Selv om jeg i starten var altfor svak og avkreftet til å komme meg helt ned til stallen, ble alle mulige tiltak tatt i bruk for å få meg opp på hesteryggen igjen så raskt som mulig. Både pga. underernæring, dehydrering, veldig lavt blodtrykk, store bandasjer, mye medisiner som ga bivirkninger med bl.a. stive ledd og muskler som allerede var svekket etter lang tids passivitet og sengeleie. I lengre perioder var jeg avhengig av støtte for å i det hele tatt kunne gå, flere ganger gikk jeg i gulvet og kroppen var i tillegg stiv som en stokk. Men allikevel med god hjelp fra personalet og en enestående innsats fra den ubeskrivelige engasjerte ridelæreren, fikk jeg all den støtten og oppmuntringen jeg trengte for å greie å stable meg opp på hesteryggen.

Ridelæreren – en reddende engel
Ridelæreren var den viktigste pådriveren med sin positive og overbevisende innstilling og hun var fast bestemt på at dette skulle vi få til. Hun var behjelpelig med det meste og ofret mye tid på å få meg opp i salen. Når jeg var så syk at jeg ikke kunne komme meg ned til stallen, brakte hun i stedet hesten opp til avdelingen jeg lå på, ferdig striglet og påsalt. På tross av dårlig odds så greide jeg etter hvert på en mirakuløs måte å starte kampen med å bygge opp kroppen og gjenvinne noe av styrken jeg hadde mistet. Koste hva det koste ville, dette var noe jeg selv ønsket. Og med hestene som aktiviserings middel, fikk jeg snudd den negative og triste, mørke og monotone, meningsløse og ulykkelige for å ikke nevne den passive tilværelsen som jeg hadde havnet i. Slik var altså starten på mitt nye liv og veien mot den nye ridekarrieren min. Ridelæreren ble en viktig støtte spiller og et positivt forbilde for meg og var en virkelig reddende engel.
Hverdagene fikk til en forandring noe positivt innhold og jeg fikk noe å se frem til og glede meg over. Dette ga meg igjen mot, styrke og en egen vilje til å kjempe. Alle visste at veien til å bli bra ville bli en lang og hard kamp for meg, og det ville bli en tøff jobb å bygge meg opp igjen. Men takket være all den positive feedbacken og hjelpen fra alle de som stilte opp for meg så ble veien min fremover lettere og ikke lengre overveldende uoppnåelig å gjennomføre. I dette trygge og kjente miljøet hvor jeg følte meg hjemme, ble stallen på nytt et fristed og nok en gang ble hestene min redning.

Mindre angst i stallen
Ridningen hjalp meg med å bygge opp både muskler, styrke, krefter, balansen, utholdenheten, konsentrasjonen og ikke minst humøret og selvtilliten. Den hjalp også til med å løse opp stivhet og muskelspenninger. Hestene hadde en så stor og beroligende effekt på meg, særlig oppe på hesteryggen følte jeg meg både trygg og avslappet, selvstendig og sikker. Jeg fikk til og med tilbake matlysten, gikk opp i vekt og kom ut av den manifaste anoreksi tilstanden som ellers virket så fastlåst. Personalet ved avdelingen oppdaget og kunne dokumentere at angstanfallene ble betydelig mindre og mildere ved kontakten med hestene. Dette medførte at når angsten meldte seg så kunne medisinbruken faktisk reduseres ved å oppsøke stallen i stede. Og det var jo et mye bedre og sunnere alternativ enn å hive innpå en haug med beroligende og vanedannende medisiner. Til og med den vonde sirkelen jeg hadde kommet inn i med destruktive handlinger ble brutt. Det negative adferdsmønstret jeg hadde utviklet med selvskading opphørte helt. Sårene fikk tid til å gro og jeg ble kvitt alle bandasjer.

Skurehysteri
I mange år hadde jeg utviklet såkalte tvangsritualer for å stagnere og dekke over angsten, særlig i form av vasking både av hus, klær og min egen kropp. Jeg brukte ikke bare stålull til huset, men også på meg selv. Kroppen min ble full av store væskende sår og jeg så ut som en kjøttkake etter daglig vask med stålull. Dusjing dagen etter var en del av smerte ritualet mitt. Ikke bare trengte jeg denne smerten for å føle meg ren, men det var min måte å dempe angsten jeg bar på innvendig. Dette skapte mange problemer og kinkige situasjoner som jeg ikke kunne usynelig gjøre eller legge skjul på i hverdagen. Men stallen var et sted jeg naturlig nok måtte godta at det ikke kunne bli helt rent og ”sterilt”. Alle vet jo at i en stall er det møkk, og det er ikke mulig å få til et sterilt miljø der. Bare det å tenke en slik tanke er jo å være helt på jordet”. Så møkk er egentlig helt OK det, i de miljøene det hører hjemme. Og jeg kan ikke nekte for at miljøet i stallen har vært med på å normalisere mitt forhold rundt skurehysteriet, vaskemanien og såpebruken.

I lykkerus etter ridetimene
Sammen med hestene, og takket være innsatsen og hjelpen jeg har fått av pleierne, behandleren min og med tilrettelegging og veiledning fra ridelæreren har hesteentusiasmen vendt tilbake for fullt. Jeg ble nok engang medhjelper i stallen og tilbrakte mer og mer tid sammen med hestene. Rideinstruktøren som jobbet ved sykehusets terapistall var vel inne i situasjonen, og tok hensyn til dette ved å legge opp rideundervisningen deretter. Og med rideopplæring som tar for seg tingene i et langsommere tempo kombinert med lette forståelige ord og forklaringer på rytterens signaler sin måte å utføre kommandoene på. Og hvor jeg konsentrerer meg på en eller få ting av gangen, lærer jeg fortere og rideferdighetene har alt bedret seg mer enn de noen sinne har gjort tidligere på veldig kort tid. Etter ridetimene er jeg alltid i syvende himmel og nærmest i en lykkerus. Livslysten har nå kommet helt tilbake, sakte men sikkert. De vonde følelsene og kaoset som utløste angsten er godt bearbeidet nå. Selv er jeg mange erfaringer rikere, og har fått mye mer innsikt i hvordan alt henger sammen. Ting er lettere å forstå.

Takknemlig for all hjelp
Jeg kan ikke få fullrost eller takket hjelpeapparatet med det involverte helsepersonale nok. Spesielt takker jeg legen som fant ut om ADHD diagnosen, hestene og ridelæreren. De fortjener alle en utmerkelse, for å ikke nevne den mest trofaste og trygge støtten fra min mann. I dag er jeg både sterk og frisk nok til å stå på egne ben å jeg mestrer hverdagene utenfor institusjonen mye bedre enn noen sinne. Selv om jeg har tilbrakt mange år innenfor sykehusveggene i lukkede avdelinger, fungerer jeg overraskende bra tross alt. Det var allikevel et stort sprang og en enorm overgang å flytte hjem etter så lang tid i isolasjon, men jeg føler meg trygg og optimistisk på at det skal gå bedre med meg i fremtiden enn hva som har vært. Fremover skal jeg konsentrere meg om å fokusere på det positive, ikke på det som er mørkt, trist, negativt eller vanskelig.

Terapihesten ”Lillegutt” blir min
Etter å ha bodd hjemme sammen med min mann i flere år med tett oppfølging fra distriktspsykiatrisk senter fungerer jeg så tilnærmet normalt og selvstendig jeg kan komme. Vi har nå kjøpt drømmehuset på landet hvor vi bor sammen med hunden vår. Og utrolig men sant så fikk jeg faktisk kjøpt en av hestene fra sykehusstallen som hjalp meg tilbake til livet. Dagen da ”Lillegutt” ble min er helt umulig å beskrive. At drømmen om egen hest skulle gå i oppfyllelse var utrolig nok i seg selv, men at det at på til skulle bli hesten som reddet meg er nesten for godt til å være sant. Da hestehengeren med ”Lillegutt” kom kjørende og jeg tok tak i leietauet hans og leide han ned rampa; jeg hadde gåsehud over hele meg, jeg skalv og tårene bare fosset nedover. Han knegget høyt og jeg slo armene om han. Nå er du hjemme gutt, sa jeg til han.

Nå er vi endelig sammen. Aldri hadde jeg trodd at livet kunne være så fantastisk deilig. Lykken smiler til oss og i dag føler jeg meg som verdens heldigste jente. Ikke alle får kjøpt sin egen terapeut. At min mann faktisk også begynte å ri for min skyld selv om han er kraftig allergisk sier det meste. I en alder av over 40 år er det ikke bare bare å lære å ri heller. I dag har vi to hester på gården vår, men en av dem vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. En ny epoke i livet mitt har begynt, og ved dette veiskille forlater jeg det gamle med lettet sinn. Sammen rir vi nå hand i hand på hver vår tapre ganger inn i solnedgangens sprengende lys.

Det viktigste terapeutiske virkemiddelet
Selv med et solid støtteapparat rundt meg her hjemme, vet jeg allikevel at det viktigste terapeutiske virkemiddelet for meg er dyr. Jeg har vokst veldig på alle erfaringene jeg tar med videre, og håper min historie kan være til hjelp for andre. Det er med stor sikkerhet at jeg kan fastslå at hester og dyr alltid har vært og kommer alltid til å bli den viktigste kjernen og essensen i den videre behandlingen for meg fremover. De har mye av æren for store deler av styrken jeg nå har gjenvunnet og håpet om en positiv fremtid er og blir en del av den.

”Hestene har gjort nederlaget mitt om til seier !!!”

Jeg har endelig noe å leve for og aldri skal jeg gi slipp på denne tryggheten en gang til. Veien videre er det ingen som kan forutse, men jeg ser frem til å nyte livet med hva det vil gi av utfordrende oppgaver og overraskelser.

Dyr kan være en viktig del i behandlingen og avgjørende faktor i både psykiatrisk så vel som somatisk terapi for mange flere enn meg. I mitt tilfelle har denne tilværelsen kommet for å bli! Sammen med min mann, har vi nå tatt steget mot et nytt og meningsfylt liv hvor jeg også har mitt harmoniske samspill hos hestene. En ny spennende, utfordrende og positiv fremtid venter oss der fremme. En framtid som innbyr til håp, tillitt, glede og varme.

Fra en Takknemlig,
Hengiven og Trofast Hestevenn....

Av hensyn til sin nærmeste familie ønsker artikkelforfatteren å være anonym. Vi i hest.no synes artikkelen er en god dokumentasjon på at hester kan ha stor betydning som terapautisk virkemiddel i psykiatrien. Det ville være interessant å høre om andre lesere har liknende erfaringer.