En annerledes historie
Australia ble som det første av alle, skilt fra de andre for ca. 150 millioner år siden. Sammen med Antarktis og India drev kontinentet mot sørøst. De andre kontinentene skulle ha følge i enda 80 millioner år. Dette gjorde at dyrelivet utviklet seg ganske likt her. Og da den første hesten utviklet seg hadde den ennå mulighet til å gå tørrbeint mellom Europa/Asia og Amerika. For Australia var situasjonen en annen. Dette kontinentet var helt atskilt fra resten av verden etter at også Antarktis og India hadde forflyttet seg til andre steder. India kolliderte med resten av Asia og høyfjellene i Mongolia ble dannet som en følge av dette. Antarktis forflyttet seg sørover og det ble etter hvert altfor ugjestmildt for de aller fleste dyrearter der. Noe av det mest typiske med Australia er de mange pungdyrartene, og det faktum at landet mangler nesten fullstendig rovdyr, bare pungulven (som i dag er utryddet) og tasmansk pungdjevel kan regnes til rovdyrene. Den australske villhunden, dingo, kom senere fra Indonesia. De første menneskene som ankom Australia var aboriginene for 60 000 år siden. De kom sjøveien fra Asia og utviklet sin egen levemåte i pakt med naturen.

James Cook
Indonesiske og asiatiske sjøfolk har nok ant eksistensen til denne kjempeøya, men det var ikke før på 1600-tallet at den ble oppdaget på alvor av spanske og portugisiske oppdagelsesreisende. Nederlenderne utforsket spesielt østkysten av Australia på midten av 1600-tallet, men det er likevel engelske James Cook som regnes for Australias oppdager. I 1770 heiste han det britiske flagget ved bukten Bothany Bay som senere skulle bli Sydneys havn.

Fengselsøya
Rapportene om det nye kontinentet nådde England, og myndighetene så en mulighet til å bruke den avsidesliggende nye øya som fengsel for å avlaste de overfylte engelske fengslene. I mai 1787 forlot den første skipsflåten England. Ombord på de 11 skipene var det 1487 mennesker, hvorav 759 straffanger. De ankom Bothany Bay, Sydney 26. januar 1788. Datoen ble senere Australias nasjonaldag.

Waler hesten
Hesten ble fraktet til Australia allerede på 1600-tallet av de spanske og nederlandske oppdagelsesreisende. Hesten var en blanding av flere raser med innslag av spanske og nederlandske hester, blandet opp med araber og noe fullblod. Dette ble grunnlaget for Waler-hesten, oppkalt etter provinsen New South Wales der de opprinnelig ble alet opp. waler ble en meget anvendelig hest både på gården, i kavaleriet og i konkurranseridning. I 1850 ble den også eksportert for bruk i det indiske kavaleriet. Under og etter den første verdenskrig ble waleren ansett som verdens beste kavalerihest. Den var sunn, sterk og hadde en yteevne utenom det vanlige. Men til tross for dette ble mange av de eksporterte walerne slaktet etter krigens slutt etter orde fra den australske regjeringen. Men hvis det i dag hadde vært behov for kavalerihester ville den sannsynlig stått på toppen av ønskelisten.

Stockhorse
Waler har i de siste årene opphørt som egen rase. Ved å krysse den med Quarter, Precheron og diverse ponniraser, ble resultatet rasen som i dag går under betegnelsen Australsk Kveghest, Stockhorse. Den er mye brukt på kvegstasjonene og er meget populær for sin store utholdenhet, jevne gemytt og sterke ben. Australia har, til tross for et til dels ugjestmildt landskap, noen av verdens største kveg- og sauefarmer. Levende kveg blir eksportert til hele verden, og ullen fra Merino-sauen er meget ettertraktet. Med 50 000 til 70 000 sauer på de største farmene er det også nok jobb til hestene.

Varierende utseende
I 1917 red australske soldater i Allenbys ridende korps 274 km på 4 dager i temperaturer rundt 38oC. Lange avstander tilbakelegges også i dag i forbindelse med arbeidet ved kvegstasjonene. Raseforeningen Australia Stock Horse Society arbeider for å standardisere rasen. Men den er ennå ikke befestet som type, og utseendet kan variere voldsomt. Hesten har derfor ingen standard for det bygningsmessige, men fullblodstypen er foretrukket. Likevel kan man kalle australiernes arbeid med å avle fram gode brukshester en stor suksess. De er utmerkede ridehester som tåler hardt arbeid ved de enorme saue- eller kvegstasjonen i landet, samtidig som de er edle nok likevel. Den gammeldagse waleren beskrives ofte som en angloaraber. Den moderne australske kveghesten likeså., selv om denne også har innslag av quarterhest.

Brumby – Australias mustang
En annen rase som vi finner i Australia i dag er brumby, en hesterase som dessverre ofte anses som skadedyr av de lokale farmerne, da de konkurrerer med husdyrene om beitelandet. Brumby er det australske motstykket til mustangen i Amerika. De ble importert i store antall, og noen ble brukt for å avle fram waleren og stockhorse. I 1851 ble det funnet gull i Australia og folk flest hadde verken tid eller tanke for å ta seg av de mange hestene. De hestene man ikke hadde tid til for i øyeblikket, ble sluppet løs i «bushen» hvor de raskt formerte seg. De hadde ingen naturlige fiender, og også rasepreg og kvalitet ble borte etter hvert som de formerte seg uten kontroll fra mennesker. De er i dag ville og vanskelige å håndtere. På midten av 1960-tallet begynte en inhuman utrenskning av brumbyene. Metodene som ble brukt var så brutale at Australia pådro seg fordømmelse fra en hel verden. Brumbyen overlevde som rase, og selv om de nå blir utsatt for blant annet sykdommer og smitte, er de meget tallrike og overlevelsesdyktige.

Annerledes kvegdrift...
Australsk kvegdrift skiller seg en hel del fra den amerikanske. Australia har stedvis noen av klodens varmeste temperaturer og er øde og tørt. Dette betyr at det er knallharde forhold både for menneske og hest. I de tørreste strøkene finner man også de største beitelandene, hvor kvegfarmene kan ha over 5000 kvadratkilometer eiendom. Å sette opp gjerder ville være urealistisk. På de store avstandene blir da helikopter, firehjulstrekkere og motorsykler brukt for å samle kveget. Hester benyttes for arbeidet i nærheten av kveget. Hestene stresser ikke kveget unødig og tempoet settes ned slik at kalvene ikke har noen problemer med å følge moren og flokken.

…og annerledes utstyr
Lasso brukes ikke i Australia, dyrene drives ved hjelp av pisk og hunder. Pisken brukes aldri til å slå dyrene, men de reagerer på lyden. Rideutstyret er spesielt tilpasset de tøffe arbeidsforholdene, med blant annet ekstra støtte for lårene, lange salkapper og bredt sete. Stigbøyleremmene henger i kroker slik at de enkelt løser seg ut hvis man blir hengende i stigbøylen. Salen er også utstyrt med en ekstra gjortrem.

New Zealand
New Zealand har hatt en liknende utvikling. Hit kom hestene på slutten av 1800-tallet, og villhestflokkene ble større og større etter hvert som flere hester rømte eller ble sluppet løs. Men i motsetning til Australia og USA fant nybyggerne nytte og verdi i de ville hestene her. De var av en fullblodstype som var verdt å bruke litt tid og innsats på. Og med riktig trening ble de et viktig tilskudd til gårdshestene.

Melbourne Cup
Australia og New Zealand har en stor lidenskap felles; veddeløp. Det mest berømte løpet i Australia er Melbourne Cup. Dette løpet får hele landet bokstavelig talt til å stoppe. Løpet går over 3200 meter med 10 millioner i prispenger, og er en nasjonal begivenhet. Feberen begynner gjerne flere uker før med spesialaviser og TV-programmer hver dag. Der drøftes alt fra hestenes helsetilstand til jockeyenes humør fra dag til dag. Radioen sender 18 timer hver dag i forbindelse med Melbourne Cup hvor radioreporternes meninger er av nasjonal interesse. Dagen før løpet er det opptog med musikk, jockeyer, tidligere vinnere og trenere. På den store dagen, første tirsdagen i november, er hele Melbourne på bena, alle 3.500.000 innbyggere. Løpsplakatene er overalt; i butikkene, på gatene, i restauranter, i avisen, på TV, husvegger, tog og puber. 85.000 søndagskledde mennesker strømmer til Flemington-banen og spiller for 450 millioner kroner denne dagen. Australias mest kjente stemme tilhører Flemingtons speaker, og denne dagen høres han av 17 millioner mennesker.

Phar Lap
Ved banen står en statue av Phar Lap. Phar Lap er en legendarisk hest som kom fra New Zealand og var ansett for å være den raskeste fullblods som noen gang har levd. Han vant også Melbourne Cup. Phar Lap døde i USA foran et stort løp, antagelig som følge av sabotasje. Før dette hadde han vunnet 35 løp på rad. Han finnes utstoppet på Melbourne-museet.

Verdens fremste veddeløpsland
New Zealand må ut ifra antall innbyggere anses for å være verdens fremste veddeløpsland. Her har man over 100 baner, flere enn selv England. Veddeløp kom i organiserte former allerede i 1855 og de innfødte hestene har vunnet mange internasjonale løp utenfor landets grenser også. Travsporten er meget fremgangsrik «Down Under». Og som av de få land i verden blir det også arrangert travløp for passgjengere. Traventusiaster i New Zealand importerte den amerikanske traverrasen Standardbreed og krysset den med deres lokale hesteraser. Resultatet ble traverrasen Cardigan Bay.

Distanse og feltritt
Den moderne konkurranseridningen er meget fremgangsrik i Australia og New Zealand. De mange Pony Clubs hjelper i gang talenter, og sporten er ikke forbeholdt de rike. Mange av de aller beste rytterne er å finne her. De innfødte hesterasene er meget velegnet for utholdenhetsidrettene innen ridning. Både Australia og New Zealand har topputøvere feltritt. I OL 1992 tok Australia lag gull og individuelt gull, bronse og 5. plass. New Zealand tok sølv i lag. Også i sprangridning og distanse finnes det her topputøvere. Australias mest berømte ritt, Quilty Ride, er 160 km langt. Løypa strekker seg over fjellkjeden Blue Mountains og ender rett vest for Sydney. Men for å kunne satse fullt og helt på sine ryttersporter må utøverne ofte flytte ut av landet i perioder. Det er ikke til å unngå at New Zealand og Australia lider av en viss isolasjon fra resten av verden.

På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.