Mongolia
I Mongolia er hesten fremdeles meget viktig i det daglige liv. Her finner man ennå restene etter Djengis Kahns imperium fra 1200-tallet. Ved hjelp av hesten, den lille mongolske hesterasen, forente han nomadestammene i landene. Riket hans strakte seg fra Beijing til Bagdad. Mongolene forflyttet seg og dro i krig som et totalmobilisert samfunn. De bodde i jurter, telt av filtstykker som ble lagt over trerammer. De kunne slik gjennomføre raid over veldige områder på hestene sine.

Hesten i høysetet
De var et overlegent rytterfolk som kunne håndtere buen med drepende presisjon i full galopp, og de behøvde slett ikke å gå av hestene for å få sovet. For mange mennesker i verden fremstår Djengis Kahn som en erobrer og tyrann, men i Mongolia har han alltid blitt betraktet som en helt. Blant hans etterkommere i dag finner vi et av de aller siste rytterfolk i verden, kanskje det aller siste. Her har alltid hesten stått i høysetet, og deres nasjonaldrikk er gjæret hestemelk.

Airak
For en mongol er hestemelken Airak like viktig som ølet er for en engelskmann. For de mange nomadene som har sitt liv og levebrød på slettene måles rikdommen i antall dyr. Hestene er deres store stolthet. De deler beitelandet med sau, geit og kveg. Hesten anses som et verdifullt dyr og brukes stort sett bare til ridning. Man beregner også at det finnes minst 10 hester per innbygger i landet, og rasen har holdt seg fri fra kryssavling i alle år på grunn av at landet ligger så isolert.

Naadam
For en mongoler er årets høydepunkt den 4 dager lange Naadam-festivalen i Ulan Bator i juli hvert år. Her konkurreres det i bryting, bueskyting og hesteveddeløp. Veddeløpet er festivalens store høydepunkt og avlere fra hele landet møter opp med sine beste hester. Under Naadam blir den beste avleren kåret og en god løpshest betyr hell og lykke. Løpet er 2.5 mil langt. Omkring 500 ekvipasjer deltar og alle rytterne, som er både gutter og jenter, er mellom 5 og 13 år gamle. Før løpet bæres det rundt små beger med røkelse og de unge jockyene synger sanger som skal motivere hestene foran løpet. Løpet foregår i galopp etter en fellesstart med flere hundre hester. De beste tidene ligger gjerne på rundt en halvtime. De fem raskeste ekvipasjene mottar et blått seiersskjerf og får være med i paraden på idrettsstadion under avslutningsseremonien, mens vinnerhestenes pris synges av utvalgte sangere. Målgangen samler mange skuelystne og gammel tro sier at støvet vinnerhestene virvler opp, bringer lykke for dem det berører. Dessverre er det hester som ikke overlever den harde rideturen, og en avler som mister hesten på denne måten blir vanæret. For en mongol er det hesten hele tilværelsen konsentrerer seg om, og et gammelt ordtak i Mongolia sier: «En mongol uten hest er som en fugl uten vinger.»

England
I England har man gjennom 300 år fulgt en av de vanskeligste og mest risikofylte arbeidsstedene for hesten. På midten av 1700-tallet hadde den industrielle revolusjonen startet, og behovet for kull var stort. Barn, kvinner og menn arbeidet nede i gruvene, som oftest under uverdige forhold. Kvinner og barn dro sleder lastet med kurver gjennom gruvegangene, arbeidet var hardt.

Gruveponnier
Så kom noen på at en ponni kunne gjøre dette arbeidet mye mer effektivt. Man bygget tresviller for kullvognene, og dette var startskuddet på et helt nytt og forferdelig liv for mange hester. De var sterke og kunne dra opptil 300 kg kull i vognene. Færre hester ble det ikke da det i 1892 ble innført en lov som forbød kvinner og barn å jobbe under jorden. Resultatet var at flere hester og ponnier ble brukt, og i 1913 arbeidet 70 000 ponnier og hester i gruvene i England.

Skrekkinngytende
De første årene fantes det ikke dyrebeskyttelseslover, og hestene jobbet i gruvene til de ikke orket mer, ofte opptil 20 år. Etterspørselen etter gruveponnier ble så stor at de måtte importeres fra Amerika, Island og Russland for å dekke etterspørselen. Det var de små ponniene som arbeidet inne i de trange, lave gruvegangene. Store hester var i midretall, men var å finne i større huleganger. Det var bare vallaker som ble brukt. De aller fleste av hestene bodde hele sitt liv under jorden, og kom bare opp for sin årlige ferie og ved streik eller lockout. Transporten ned i gruven var skrekkinngytende for hestene. De ble hengt i nett eller rep og heist ned. I 1887 kom en lov som sa at en inspektør skulle kontrollere hvordan hestene levde i gruvene og hvordan de ble behandlet.

The Pit Ponies Charter
I 1911 grep en hestebeskyttelsesforening inn og dannet The Pit Ponies Charter. Med denne loven ble det innført en streng kontroll av stellet i de underjordiske stallene. Hver ponni skulle ha en daglig journal, og en fast og hestekyndig fører skulle ha ansvaret for dem. Det ble forbudt å bruke blinde ponnier og de skulle bruke et hodelag med beskyttelse for øynene. Etter 1. verdenskrig begynte maskinene å brukes i gruvene, og antallet gruveponnier var halvert til 32 000. Dette tallet sank med årene og på midten av 80-tallet fantes det bare 50 gruveponnier igjen.

Mot slutten
Ti år senere var det slutt. De siste var ansatt ved Ellington-gruven i Northumberland. Tom, en 13 år gammel fellponni, var den aller siste ponnien som forlot gruvene i England. Livet for ponniene under jorden var etter forholdene bra de siste årene. De ble kontrollert daglig av hovslager, fikk stell og oppstalling med tilgang til elektrisk lys, rennende vann og mat. En gang i året ble de kontrollert av en upartisk veterinær. Arbeidstiden for ponniene fikk ikke overskride 48 timer i uken, de arbeidet et skift hver dag sammen med sin faste fører og de hadde flere ukers trening bak seg før de ble fraktet ned i gruvene. Til tross for dette var det mange hestevenner som trakk et lettet sukk da det unaturlige livet under jorden var historie for gruveponniene.

Revejakt og kaninplage
England har i alle år hatt et spennende og variert utvalg av konkurranseklasser med hest, og mange av de moderne ryttergrenene har sitt opphav her. Mye bunner i deres eldgamle tradisjon med revejakt. I år 1066 ble det utkjempet et slag ved Stamford Bridge i York. Stridens kjerne stod om hvem som var den rettmessige arvingen til tronen etter Edward I Confessor. Hans svoger Harold Goodwinsson ble utpekt som etterfølgeren, men Harolds bror Tostig mente at han hadde like stor rett til tronen. Norske Harald Hardråde ville også ha et ord med i laget. Og for å gjøre det enda mer komplisert hadde franskfødte William av Normandie blitt lovet kronen før Edward I døde. Dermed brøt levenet løs, og til slutt var det William, nå med tilnavnet Erobreren, som kunne krones til Englands konge. Det var han som innførte jaktritt i England fra sitt hjemland. Det tradisjonelle byttet var hjort og bjørn. Senere ble det hare og fra 1700-tallet, var det reven som var jaktbyttet.
Det var også på grunn av sportens popularitet at Australia fikk sin kaninplage. Engelskmennene befolket Australia utover 1800-tallet. Straffanger utgjorde en stor del av befolkningen, og det bosatte seg naturlig nok også offiserer der for å passe på dem. Disse ønsket å drive sitt elskede jaktritt i fritiden, og tok med seg noen harer fra England for å ha noe å jakte på. Disse formerte seg, og med stor mangel på rovdyr i landet var kaninplagen et faktum. Liknende problemer ble det da de innførte reven for revejakt.

Grunnvollen i britisk ridesport
På 1800-tallet skjedde det store forandringer i England; eiendommene ble inngjerdet og hester og hunder ble i enda større grad avlet for fart. Dette gjaldt særlig hestene, hvor vi nå begynte å få innslag av fullblod i jakthestene. Perioden 1820-1890 ble regnet som revejaktens gullalder. De store eiendommene var intakte. Det fantes ingen biler eller bilveier, og kunstgjødsel var fortsatt ukjent. Jaktridningen klarte å overleve verdenskrigene, og i dag deltar tusener av menn og kvinner i sporten. Til en viss grad er dette grunnvollen i britisk ridesport, den gir utmerket trening i terrengridning og er viktig for avlen av gode konkurransehester. En master arrangerer og kontrollerer aktivitetene og ansetter folk til å ta vare på hundene. Under jakten bærer masteren et horn, som brukes til kommunikasjon med hundene, medhjelpere og jaktfeltet. Hjelperne kalles the huntsman og assistentene the whippers-in. Alle mannlige ryttere bærer røde ridejakker og de kvinnelige mørkeblå eller svarte jakker. Ponniklubbene har sine egne avdelinger hvor det drives jaktritt. Engelskmennene tok også med seg sporten til USA og den blir der ledet av The Masters of Foxhounds Association. Engelsk rødrev ble eksportert til USA som jaktbytte, men i de vestlige statene brukes det prærieulv.

VM i pløying
De store arbeidshestene var drivkraften i jordbruket før maskinene overtok. Mange raser var etter dette skiftet i jordbruket på vei til å bli utryddet, men flere entusiaster har sørget for at de har fått sin renessanse med konkurranser tilpasset deres bruk. Et resultat av dette er at det i 1993 ble arrangert verdens første VM i pløying med hest i Sverige. Pløying med hest krever kunnskap, hestekunnskap og tid. De store hesterasene som Clydesdale og Shire er favorittene blant de aktive. Det er også en fin anledning til å vise fram blankpussete og forseggjorte seler. Nedover i Europa er det tradisjon å ha fine beslag på selene. Når det gjelder Shire hesten, er den i England også en meget populær reklamefigur for ølbryggeriene. På de årlige Horse of the Year Showene, er en av de største attraksjonene de majestetiske Shire-hestene som harver banen. Til tross for de ulike maskiner man kan benytte i dagens landbruk har, mange bønder på mindre gårder tatt i bruk hesten igjen, spesielt på gårder med ulendt terreng. For bønder som driver med lønnesirup har hestene blitt et meget anvendelig arbeidsredskap i skogen. Egenskapene en god arbeidshest bør ha er uforandret, fortsatt blir styrke og stødig temperament verdsatt høyt. Jordbruk drevet på gammel måte har hos mange blitt moderne igjen.

Australia og USA
For større kvegfarmer er hesten fortsatt en uvurderlig arbeider. Ute på markene kan man til dels bruke motorisert farkost, men i ulendt terreng, ved inndrivningen i innhengningene og ved sorteringen (round-up), er det ikke noe annet godt alternativ enn å bruke hesten. Her er det de noe mindre, utholdende hestene med stødig temperament som helst brukes. En typisk ranch har gjerne 250 kuer, okser og kalver. Under beitetiden blir ofte dyr borte, og da brukes hesten i letingen. Den brukes også for etterpå å samle og drive rømte dyr. Høydepunktet hvert år er alltid round-up, hvor kveget samles for graviditetstester, vaksinasjon, øremerking og brennmerking av kalver. Helikopter og biler brukes gjerne til den første samlingen, så settes hestene inn i arbeidet. Quarter Horse fra Amerika er avlet spesielt for denne typen arbeid. Hestene på rancher må være hardføre, selvstendige og modige nok til å løpe inni en flokk med nervøse kveg. De skal kunne forutse kvegets neste bevegelser. Dette cowboylivet har vært omspunnet med mye myter. Det er blitt et begrep over hele verden, og det er gjerne USA som har blitt forbundet med det. Men Australia har også i alle år hatt sine cowboys, men de går her oftest under betegnelsen wrangler eller drovere. Urbefolkningen i Australia, aboriginene, har alltid vært et naturens folk, og er med sin store utholdenhet og naturkunnskap ettertraktede som arbeidere på de store kvegfarmene.

Her finner du alle artiklene om hestens historie:

1.Da hesten ikke hadde høver

På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.