Hesten vender tilbake
Mennesket bosatte seg i Amerika 20 000 f.Kr. De kom fra Asia over Beringstredet, som da var isbelagt, og forflyttet seg videre sørover mot varmere strøk. Disse innvandrerne var antagelig jegere eller oppdagelsesreisende som hadde «forvillet» seg til det nye kontinentet. Det fantes hester her da mennesket kom, men den var etter all sannsynlighet bare enda et byttedyr. Asiatene trivdes i sitt nye hjemland, og befolkningen var antakelig så høy som flere millioner, fordelt på ca. 400 stammer. I 1492 ankom Columbus til det som i dag er de vestindiske øyene Cuba, Jamaica, Haithi og Puerto Rico. Han var hellig overbevist om at han hadde funnet en annen sjøvei til India. Derfor ble de innfødte han møtte kalt indianere. Nå må det nevnes at norske vikinger mange år tidligere hadde vært i Amerika. Det er funnet spor etter bosetning fra vikingtiden nordøst i Amerika. Men det var ikke før 1519 at hesten kom tilbake til Amerika. Da ankom spanjolene til Mexico med Cortés i spissen og begynte å utforske landet nordover. Med på skipene var det 11 hester, en arabisk-berbersk blandingsrase, og det at de klarte seg på skipene med lite vann og mat, og uten mosjon, viser hvor seige og utholdende de var. Fraktproblemene gjorde at spanjolene bygde avlsrancher på de vestindiske øyer.

Indianerne oppdager hestens verdi
Hestene fra disse ranchene var med da spanjolene startet sine brutale erobringer i Sør-Amerika på jakt etter gull i 1540-årene. Aztekerne hadde lite å stille opp med mot disse for dem merkelige vesenene. De ble gjort til slaver eller slaktet ned. Men da de kom over den første skrekken, slo indianerne tilbake. Å stjele conquistadorenes hester ble en populær hevn, og det ble begynnelsen på våre dagers villheststamme i Amerika. Indianerne skjønte ikke hvor verdifulle disse nye dyrene var, og de ble drept som hevn. Men mange rømte eller ble sluppet løs. Disse ble de første villhester på dette kontinentet på 9500 år, og dannet hesterasen vi kjenner som Mustang.
Sørvest i landet ble det opprettet spanske kolonier på 1600-tallet, og hestetyveri ble en levevei for Apachene som levde her. Hestene var til å begynne med mat, mye enklere å skaffe enn bøffelkjøtt. Men det varte ikke lenge før indianerne lærte seg ridekunsten og utviklet enestående ferdigheter på hesteryggen. De stjal stadig flere hester, da dette ble regnet som en prøve på krigernes sluhet og dyktighet. Men de var ganske avslappet med det daglige stell og rømte hester ble enkelt erstattet ved neste røvertokt. Hesten forandret indianernes liv og gjorde at de enkelt kunne bosette seg videre utover i villmarken. Indianerne på prærien ble nomader og forflyttet seg etter bøffelflokkene. På slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet spredte den såkalte «indianske hestekulturen» seg mot nord. Hestene ble byttet stammene imellom, og indianerne ble forvandlet fra primitive fotjegere, til bøffelpræriens herskere. Fra hesteryggen ble det enkelt å jakte på bison, og de fikk tid til sport, kulturliv, utvide stammeområdet og føre krig mot andre stammer. Hesten ble et betalingsmiddel og gjenstand for myter og legender. De hadde også en egen dans, hestehaledansen, for å ære hesten. Indianerne foretrakk å bytte eller stjele hester framfor å temme de ville.

Mustangen - villhesten
Mustang kommer fra det spanske ordet «mesteno», som betyr «fremmed». Villhestene økte raskt i antall etter hvert som flere rømte og de formerte seg. De hadde ingen naturlige fiender, bare sykdom, uvær og høy følldødelighet dempet veksten. Innen midten av 1800-tallet streifet mengder av Mustanger i landet. På det høyeste ble tallet anslått til flere millioner, en million alene i Texas i flokker på flere tusen dyr. De delte beitemarkene sammen med bøflene som da var i titalls millioner. Området deres strakte seg over utallige kilometer og indianerne og de få hvite fangstmennene forstyrret dem ikke.

Griske kvegbønders rovdrift
Så kom nedgangsperioden, som holdt på å utrydde hestene i Amerika for annen gang. Amerika ble det forjettede land for Europeerne, og nybyggere og rancheiere dro stadig vestover for å finne jord. De trengte seg inn på indianernes, bøflenes og villhestens område. Det ble sterk vekst i kvegdrift, noe som gjorde at gressmarkene ble ødelagt og snaubeitet. Men griske kvegbaroner så ikke hva de selv gjorde med prærien, og gav villhesten skylden. Den ble beskyldt for å ødelegge beitemarken og ble betegnet som et «skadedyr». Tusener av villhester ble drept, i 1880-årene betalte farmerne i Wyoming til og med skuddpremier for dem. Bøflene led også samme skjebne, jakten var om mulig enda mer brutal enn den på villhestene. Dette fjernet livsgrunnlaget for indianerne, i tillegg til at de hadde blitt jaget fra sine hjem av hensynsløse farmere. Hestene ble tvunget til å søke andre og dårligere beitemarker. Den harde vinteren 1886-87 tok knekken på 80% av kveget og mange kvegfarmere gikk konkurs. Rovdriften på jorden stanset bare midlertidig. Snart ble hestene presset ut på enda dårligere beitemarker og de neste ti årene sank antallet enda mer. Det opprinnelige arabisk-berberske blodet ble fort tynnet ut ved at rømte tamhester slo seg sammen med dem, og under en alvorlig tørke ble mange sluppet løs slik at de selv skulle skaffe mat og vann. Pengegriske ranchere bidro ytterligere til raseblandingen ved å slippe ut en raseren hingst blant områdets villhester og senere selge kryssingsføllene som ridehester.

Nesten utryddet
Boerkrigen fra 1899-1902 og Første Verdenskrig, økte etterspørselen etter hester. Jakten foregikk blant villhestene i Vesten på alle tenkelige måter og de ble så solgt til krigen. Innen 1920 hadde antallet villhester sunket til en million. Taylors Beitelov ble innført i 1934, og De Forente Staters Beitemarkkontor (Jordstyrekontoret) skulle forvalte de enorme offentlige landområdene i de vestlige statene. Store innsankningsaksjoner, hvor rancheierne hadde en finger med i spillet, førte til at 100 000 villhester ble utryddet i Nevada alene. Etter 2. Verdenskrig ble det stor etterspørsel etter hestekjøtt til hundemat. Hestejakt ble igjen lønnsomt, og jakten var nå mekanisert og effektiv med bruk av bl.a. fly og jeep. Hestene ble fraktet til hermetikkfabrikkene under uverdige forhold. I 1967 var det bare omkring 17 000 villhester igjen i landet.

”Villhest-Annie”
Velma Johnston var en av ildsjelene som kjempet for bevaring av villhestene, og protesterte mot hestefangernes grusomhet. I 1959 klarte hun å få gjennom en lov, «Villhest-Annies lov», som forbød bruk av motorkjøretøy i jakten. Men den var vanskelig å håndheve, og bestanden minket. Villhest-Annie gav seg ikke og fikk støtte fra veldedighetsorganisasjoner og hestebeskyttelsesforeninger, men noen varig beskyttelse klarte de ikke å få igjennom. Endelig, etter brevkampanjer blant skolebarna, vedtok Kongressen Villhest- og villeselloven av 1971. Denne loven forbød fjerning av dyrene fra offentlig grunn. Nå økte bestanden med15% hvert år. Dette var en voldsom vekst som truet de skrinne områdene de levde i.

”Hesteadopsjonsprogrammet”
Nå har Jordstyrekontoret derfor iverksatt et kontrollprogram. Når villhestene blir for mange fanges de inn og blir adoptert av godkjente søkere «Hesteadopsjonsprogrammet». Dessverre er tilgangen større enn etterspørselen og mange av hestene lever resten av sitt liv i triste innhegninger.
Ennå er det mange protester fra ranchere som mener hesten er en trussel for deres livsgrunnlag som kvegeiere. Mot seg har de heste- og naturvernere, som også er uenige med Jordstyrekontoret om hvor mange hester det bør leve på prærien. Men tross dette har villhesten endelig fått ro, og nå lever det omkring 50 000 hester i Amerika.

Ponniekspressen
På den annen side så man nytten hesten gjorde for de som prøvde å utrydde den. Som i resten av verden ble hesten uunnværlig også i Amerika. Fra de utallige westernfilmer som er laget, kjenner vi til hesten i kvegdrift, kavaleriet, og det daglige arbeidet på ranchen. Et velkjent syn er også hestespannet foran diligencene.
3. april 1860 var begynnelsen på et av de stolteste øyeblikkene i Amerikansk historie. I St. Joseph, en liten by på østbredden av Missouri, blir posten losset av toget og straks overført til de fire saltaskene på salen til en hest som står klar. Johnny Frey svinger seg i salen, og mens folk vinker, rir han rett inn i historien... Dette var den aller første turen i Ponniekspressen. 3200 km skulle tilbakelegges, og målet i California ble nådd etter ti dager. Mange ryttere og hester ble skiftet ut på turen. Det var firmaet Russel, Majors & Waddel som organiserte Ponniekspressen. Rytterne var småvokste menn og over 400 rasehester ble kjøpt inn. Hestene måtte være hurtige og motstandskraftige og de ble valgt ut alt etter som de skulle brukes på sletter eller i fjell. Dessuten ble 200 mann satt til å forsvare de 80 skiftstasjonene. Hele dette eventyret varte bare halvannet år, til 1861 da telegrafen ble innført.

Quarter horse og Morgan
Amerika fikk med årene etter planlagt avl sine egne særpregede raser. Her nevnes noen: The Quarter Horse har sin opprinnelse fra den lille fullblodshingsten Janus 1756-1780. Janus hadde en meget sterk bakpart noe som preger denne rasen også i dag. Hesten blir særlig brukt til cowboyarbeid på ranchene og konkurranser forbundet med dette. Den er meget verdsatt bland dagens westernryttere. Den har et rolig og stødig gemytt og er meget lærenem. Navnet har den fått fra nybyggere som brukte den i veddeløp som var en kvart engelsk mil langt. Morganhesten er en av de mest kjente raser i Amerika. En kraftig liten hingst, født 1789 med ukjent avstamning, ble gitt til skolelæreren Justin Morgan som gjeldsoppgjør. Hingsten var arbeidsvillig både foran plogen og med sal på ryggen, og ble ettertraktet blant hoppeeierne i området. Selv om hoppene var ordinære, ble føllene et speilbilde av sin far og arvet bruksegenskapene i tillegg. Morganrasen var født. Den brukes som familiehest, showhest, spranghest og kjørehest.

Saddlehorse og Tennessee Walking horse
The Saddle Horse ble avlet for at nybyggerne trengte en energisk og hardfør hest som var komfortabel å ri over lengre distanser. Den ble avlet fra fullblodshester og omtales gjerne som hesten med 5 gangarter. I tillegg til de vanlige tre behersker den hurtig skritt og rack, en passartet gangart mellom trav og galopp som ligner tølt. Den er med sin høyreiste gange en populær showhest.
Tennesse Walking Horse ble også avlet frem av plantasjeeierne. Dens opphav er blandet, men hovedsaklig kommer det fra Morgan og Fullblod. Den har en fjerde gangart, en firetakts glidende gangart i halvt skritt og halvt trav. Gangarten overfører knapt bevegeleser til rytteren. Et årlig Walking Horseshow blir arrangert i Tennessee, og 50 000 hester av denne rasen finnes i USA.

Missouri Fox Trotter
Den amerikanske traveren er grunnlaget for den hesten vi kjenner som varmblodstraver. Fra USA har den blitt eksportert til en rekke land blant annet Norge. Amerikansk Shetland er utviklet gjennom krysningen av Shetlandsponnier og Hackneyponnier, med noe araberblod og fullblod. Den brukes mest til kjøring. Missouri Fox Trotter er en sterk ridehest med en særpreget gangart kjent som Fox Trot. Den går hurtig med frambena og traver med bakbena, med gode overtramp. Farten kan komme opp mot 16 km/t og er overraskende behagelig for rytteren. Hesterasene Albino, Palomino, Appaloosa og Pinto viser egentlig mest til hestenes farge, men har i USA også blitt betegnelsen for en egen rase.

På denne SAMLESIDEN finner du alle artiklene om hestens historie.