Man kan saktens fantasere...
...om hvordan tilstanden i bransjen hadde vært dersom kundegrunnlaget var menn. For eksempel sånne gubber som utgjorde hestemiljøet i Norge for en og en halv mannsalder siden. Det hender fremdeles at man kan treffe på representanter for dette miljøet. De har ei grime, det er den grima de kjøpte i 1930. Den er rett nok av lær, men av lær som er i ferd med å bli til kompost og som ser ut som gammelt bananskall, reparert med blå nylonhyssing fra høyballen. Dekken er et fremmedord, børsten er gammel og god, hovskrapa er etter n'far og seletøyet har vært på gården i alle de år. Og tilleggsfór og pulver? Glem det. Brunen får saltstein i tillegg til godt tørrhøy og havre.

Gubben sjøl...
...er heller ikke noe objekt for hesteutstyrsbransjen – han har verken behov for Kyrajakke eller raffe chaps. Han har ikke en gang hansker på hendene, til nød en caps fra Felleskjøpet på hodet. Nei, bransjen skal prise seg lykkelig over at gubbene ikke lenger er enerådende når det gjelder hest i Norge. Jo visst har vi cowboyene – med kostyme fra Hollywoods westernfilmer. Og det gleder hesteutstyrsbransjen. For ordentlig westernutstyr koster. Men det er vel grenser for hvor mange frynsechaps et ekte mannfolk kan ha, hvor mange westernfrakker, saueskinnsjakker og cowboyhatter en tradisjonsbunden mann kan bære. De aktuelle fargene er og blir svart og brunt – potensialet for motefarger som lilla og magenta er altså ytterst marginalt.

Westernrytteren...
...er dessuten gjerne på natural horsemanship-hakket, han har dermed ideer om hva som er naturlig for hesten – det er som regel noe annet enn hva han mener er praksis i de ordinære ryttermiljøene, d.v.s. hos kvinnene som bare rir rundt i ring i et ridehus med den dumme potta på hodet og som duller for mye med hesten.
Han derimot, rir ute i skogen hvor han er en fri sjel under cowboyhatt og høy himmel, hvor han drømmer om å bytte plass med Clintern og alle de andre cowboyheltene. En ekte westernhest trenger ikke dekken. Det er for kjerringhesten . Ekte mannfolk shopper ikke. Ekte mannfolk bedriver heller ikke lettridning – til det er det kanskje for mye frakk og for mange frynser.
Jeg antar at de av dere som er i westernutstyrsbransjen følger nøye med i markedet. Jeg tipper dere skulle ønske det var mulig å selge hele westernpakka, fra cowboyunderbukser med kaktusmønster og designerdongeribukser, til håndbroderte westerndresser, slangeskinnstøvler og indianersmykker. Jeg var en gang innom et rodeoshow for...

...homofile rodeoryttere...
...– ja da, i USA har de alt. Der var det mye spesialdesignet cowboytøy som ble vist – kanskje ikke beregnet på ridning, men riktig så lekkert å posere i. Amerikanerne har dessuten stor sans for antikt cowboytøy, særlig det som har preg av showbiz, og som forhandlere nærmest kan ta hva som helst for. Så det finnes noe mer enn frakken og frynsene, men spesialdesignede cowboyklær er neppe aktuelt for den tause, sterke norske cowboyen. Skjønt hvem vet hva han egentlig drømmer om under cowboyhatten…

Cowboyen...
...er for mange selve rytter-arketypen. Alle vet hvordan han ser ut, altså omtrent som Clint Eastwood. Men historien forteller om en annen cowboyskikkelse som var langt vanligere. Han var oftere svart enn hvit, han hadde ofte tuberkulose og var lut fattig. Cowboystøvler hadde han i hvert fall ikke. Han red barbeint. Pistol hadde han neppe sett. Han var gårdsarbeider, rett og slett.
Den triggerhappy cowboyen i full galopp er kanskje snarere et resultat av den amerikanske borgerkrigen, hvor menn med våpen kom i drift på samme måte som vi kjenner fra moderne kriger – soldater som ikke klarer å tilpasse seg et normalt liv og som det bikker over for. Men ut av dette kommer altså heltefortellinger, med John Wayne, McCloud, Morgan Kane, Clint Eastwood og alle de andre barskingene.

Drøm eller virkelighet
- bransjen skal i alle fall være sjeleglad for at norske menn vil være cowboy og ikke indianer. For da hadde det blitt dårlig butikk, med bareback-ridning og bar overkropp. Da ble det solgt knapt ei grime og litt fingermaling.. Tenk på det, ærede importører, grossister og detaljhandlere!
Jeg møtte to cowboy-barskinger i skogen her forleden. De manglet bare kruttlapp-pistolene – riktig søte var de. Om de kunne ri vet jeg ikke – det er ikke så nøye, de red på en drøm i solnedgangen, og drømmer er gode å ha.
Det finnes forresten cowboyhatter som er designet for at man skal kunne bruke hjelm under hatten, bare så det er sagt.

Først mat, deretter trekk-dyr
Det er ikke mulig å tenke seg historien uten hesten. Historikerne mener at hesten først ble temmet for å være kilde til mat.
Etter hvert lærte vi oss å utnytte hestens hurtighet og styrke, noe som virkelig kom til å prege menneskets historie. Hesten endret vår måte å jakte og krige på, forminsket avstandene, utvidet handelsrutene, skapte kontakt mellom ulike kulturer, satte nye standarder for rikdom.
Enkelte forskere mener til og med at hesten spilte en vesentlig rolle i utbredelsen av det indo-europeiske språket, som også norsk hører inn under. Hesten åpnet de enorme asiatiske steppene, den amerikanske prærien og pampasen i Latin-Amerika for utnytting og satte premissene for utbredelsen av store imperier og erobringer. Det siste eksemplet på hest i krig er den såkalte janjaweed-militsen i Darfur, som terroriserer lokalbefolkningen fra hesteryggen.

6000 år gammelt bitt
Når, og hvor, hesten ble temmet for bruk – det strides de lærde om. Lenge har diskusjonen gått om hvorvidt ridning kom etter at hesten var blitt benyttet som trekk-dyr. Men nyere forskning viser at det er sannsynlig at ridning i alle fall ble praktisert for cirka fire tusen år før år null.
Beviset er et bitt som er funnet i Ukraina – slitasjen på bittet skal indikere at det har vært brukt til ridning, og ikke til kjøring. Det er enighet mellom forskere om at det var de euro-asiatiske steppekulturene som først tok hesten i bruk som ridedyr. Dette var en viktig forutsetning for at de kunne utvikle nomadisme med store flokker av beitedyr, og dermed påvirket hesten også steppeøkologien.

Sagnomsuste kulturer...
...som Cimmerianerne – dersom noen har kjennskap til tegneseriefiguren Conan the Barbarian, så vet de at han er Cimmerianer – og Skyterne, som etterfulgte Cimmerianerne, var historiens første kjente hestefolk. Grekerne fryktet de uregjerlige skyterne, som levde fra ca år 700 til år 200 før vår tidsregning. Skyterne er dessuten de første som drev med akrobatikk på hesteryggen, som å stå på hesteryggen, bytte hest, kaste lasso og jakte kanin med spyd – alt dette i full galopp. Skyterne beveget seg over et enormt område, fra Ungarn til Sibir. De hadde en enkel sadel, som besto av et stykke filt eller pute med gjord og en form for stigbøyler – enkle løkker i lær som ble brukt i kamp og under jakt.
Skyterne var dessuten dyktige gullsmeder og lagde vakkert utsmykket utstyr til hestene sine. Kanskje det kan være en ide til inspirasjon for ny design innen hesteutstyr dersom noen i bransjen skal til St.Petersburg – i Heremitagen finnes det en praktfull skytersamling, med hesteutstyr i filt og lær og massevis av utrolige gullsmykker. Dette rommet er som regel avlåst, men dersom man melder seg i forkant til administrasjonen, så er det mulig å få et innblikk i en over to tusen år gammel hestekultur.

Grekerne fryktet...
...ikke bare skyterne, de fryktet også amazonene, en myteomspunnet krigerstamme som holdt til i samme område som skyterne, altså nord for Svartehavet. Amazonene var krigerske kvinner til hest som skar bort høyre bryst for at buen skulle ligge stabilt mot kroppen – de var kanskje ikke så veldig interessert i shopping.
Og i fortsettelsen av disse eventyrene – enkelte forskere mener at Silkeveien var en realitet lenge før handelen med krydder og silke mellom øst og vest tok til. Da en kinesisk keiser hørte om de vakre hestene som fantes like nord for Kaukasus, hester som var større og vakrere enn keiserens hester, måtte han ta grep. A man has to do what a man has to do – det var ikke annet å gjøre enn å skaffe seg den fineste hesten. Og dermed ble også den første og spede Silkeveien til, først og fremst for import av edle hester til keiserens Kina 2000 år før vår tidsregning. Keiserens dyrebare import kan ha vært forløperen til de såkalte Akal-Theke-hester, som fremdeles finnes her.

Manual for hestehold
Xenophon, en gresk filosof og kavallerist, laget en manual for hestehold ca år 400 før Kristus, med gode råd for både ridning, praktiske stell og oppstalling. Han anbefaler blant annet å smøre hestens munnviker med fin olje. Lyder det kjent?
Xenophons hestelære ble gjenoppdaget av franskmennene på 15-1600-tallet. Ridderkulturens hestehold ble byttet ut med klassiske prinsipp som grunnlag for en modernisering. Det kan være ille nok å ri i varmedressen. Da er det godt å vite at rustningen var så mye, mye verre.. Kanskje noen i hesteutstyrsbransjen gjerne hadde sett at rustningen kom på mote igjen – den ville nok hatt sin pris..

Bitt og dekken for enhver smak
Men tilbake til det 6000 år gamle bittet som ble funnet i Ukraina – skal det være et Pessoabitt, en hollender, en enkel trinse, gummibitt med eplesmak, tredelt bitt, tredelt bitt med kule i messing som snurrer, hult bitt, massivt bitt, stang, bridong, polo og så videre og videre. Det finnes flere hundre ulike bitt. Ja takk, alle sammen, sier ryttersken til forhandleren og henger bittene i skapet. Når skapet blir fullt, tar hun utstyr med hjem og henger det der. Hvis hun har plass da.
En ting som er framtredende når det gjelder hesteutstyr: Det blir for mye av det, av sjabraker og voilocker, stryksokker, grimer, leietau, pisker, bandasjer – for ikke å snakke om de ruvende bunker med dekkener for alle tenkelige forhold og temperaturer, samt fjorårets farge og modell.
Til og med hjemme hos meg, selv om jeg er konstant blakk, vokser dekkenhaugen. Man skulle tro at hester ikke har pels, at de ikke er vanntette og at de ikke tåler annet enn en sval forsommerdag og at de egentlig ikke egner seg for et liv under åpen himmel.
Dekkendesign er et fag i rasende utvikling, som nær sagt kombinerer det nyeste innen romfartsteknologi og de mest utsøkte farger. Her forleden så jeg et slikt superdekken med påtrykk av en tegning signert Leonardo da Vinci, og i blått og gull – utrolig, men sant. Og absolutt til å ha. Jeg skal ikke gjøre meg bedre enn mine medryttersker – jeg lar meg rive med på shopping, jeg også.

Pip og Daffy og Mikke...
...var blant dem som prydet sjabrakene for et par år siden. Da nappet det ørlite grann i borrelåsen også hos meg, men etter som Storeulv ikke fantes blant motivene ble det ingen handel. Og det var like greit, for jeg har nok av alt i grunnen. Det er ok med alt som er uaktuelt - rosa og lyseblått er for de minste, likeså ridebukser som henger på hoftene, samt alle disse jakkene som snart kan love at de puster for både hest og rytter. Og så har vi alle tilskuddene og pulverne – skal gjerne innrømme at med en 23 år gammel hest som fremdeles er i aktivitet, så er jeg et lett bytte.

Ridning handler om å bli sett!
Noen skal se deg og hesten din, og så skal de helst tenke at det var fine greier, enten det nå er en dommer, klubbkamerater eller en hvemsomhelst på landeveien som ser på. Derfor må alt være på stell. Heldigvis er konkurransereglementet strengt med hensyn til påkledning – her er det ikke rom for annet enn ulike kvaliteter til forskjellig pris.
Utstyr til hest og rytter har heldigvis så sterke klassiske røtter som gjør at jeg faktisk kan bruke den gamle, beige ridebuksa som ble kjøpt inn i 1986, og som fremdeles holder. Ridning handler også om estetikk – det skal være på stell, enten det nå er polo og terrengritt i stripete skjorte, sprang i rød eller blå jakke, cowboydrakt eller sobert dressurantrekk.

Ridning handler om drømmer!
Vakre drømmer. Ungjenter i galopp på hvite hester på en praktfull strand, Clinter'n inn i solnedgangen, dressurrytteren som rir vakkert, sprangrytteren som er modig osv. osv.
Kjære importører, grossister og detaljister – takk for at dere selger oss drømmene.
Men den viktigste faktoren i denne sammenheng er hesten. Hesten fortjener det aller, aller beste. Noe av det kan kjøpes for penger, men ikke alt. Hesten skal ha kjærlighet og respekt, ikke parfyme med jordbær og vanilje!

Artikkelen ovenfor bygger på et kåseri Karin Westrheim holdt under festmiddagen til hesteutstyrsmessen Scandinavian Equestrian 2004.

Karin Westrheim har tidligere skrevet artikkelen "Å ri er å leve!". Vil du lese denne KLIKK HER!

Hest.no forsøker å holde leserne oppdatert på produktnyheter. Vil du se vår oversikt over artikler om produktnyheter, KLIKK HER!