Førsterytter i Kina
Etter to år i utlandet er Liselotte nå tilbake i Norge og Tønsberg for å studere økonomi og ledelse. Hest er fortsatt en stor del av hverdagen, og det er hun helt sikker på at det alltid kommer til å være. Målet er å ha to hester i trening i tillegg til sin egen, vedsiden av studiene.
- Det blir travelt, jeg både jobber og underviser i tillegg. Så jeg får se hvordan det går, forteller hun.
Misforståelsen
Dagen etter at Liselotte var ferdig med videregående skole, satt hun i bilen på vei ned til Tyskland. Hun hadde fått jobb hos Paul Schockemöhle, en tysk sprangrytter og oppdretter som blant annet har vunnet EM tre ganger. Han er også kjent for å avle frem og eie en rekke svært gode hester.
- Det var som å komme til en helt ny verden. Det var aldri snakk om å si nei når man ble bedt om å gjøre noe, måtte man opp klokken fire om morgenen for å flette en hest før stevne så gjorde man det. De har en helt annen arbeidsmoral, forteller hun.
I ett år red og trente hun en rekke hester for Schockemöhle, og fikk masse verdifull og nyttig instruksjon. Med jevne mellomrom reiste Liselotte også på distriktsstevner med hestene hun trente, og fikk alltid god veiledning fra dem som jobbet på samme stall.
- En dag snakket jeg litt med den ene treneren om at jeg hadde lyst til å reise litt. Jeg mente da at jeg kunne tenke meg å reise på ferie, mens han tolket at jeg ville slutte. Det endte i alle fall med at han fortalte at om jeg kunne tenke meg å reise, så hadde de noen hester i Kina, forteller Liselotte.
Tolv hester
Hun tenkte ikke så mye mer over det da, men to uker senere satt Liselotte på flyet. På vei til Kina. Noen år tidligere hadde Schockemöhle sendt tolv innridde unghester fra sin egen avlsstasjon i Tysklans til en stall utenfor Beijing, med et mål om å trene dem opp der og siden selge dem.
- Min oppgave ble å ri dem. Fem av dem hadde vært ute på stevne en gang, resten var ikke kommet til start. Kineserne som hadde ridd dem frem til det hadde ikke så mye kunnskap, forteller hun.
Hvorfor akkurat Liselotte ble valgt ut som rytter i Kina tror hun var litt tilfeldig, men det var nok også en grunn til det.
- Jeg liker å reise, og jeg er ganske utadvendt. Så jeg følte det kunne gå greit. Men det å få den tilliten fra Schockemöhle var stort, og fikk meg til å vokse som person, forteller Liselotte.
Språkproblemer
Anlegget hun kom til var stort, med plass til omkring hundre hester. Det var både ridehall og utebane på området, og en rekke hester gikk på beiter rundt stallen.
- Jeg visste ikke hva jeg dro til, men merka kulturforskjellene ganske raskt. Blant annet var det kun to andre i stallen som snakket engelsk. Resten snakket kun kinesisk. Da jeg dro til Tyskland kunne jeg ikke tysk, men snappet opp et ord her og der. Etter hvert forstod jeg nesten alt. Men kinesisk er så annerledes at det var helt umulig, så jeg fikk stadig noen utfordringer der, forteller hun.
Første dagen skrev de ansatte opp en liste over hestene, delte dem inn etter farger og hva de kunne. Neste dag begynte Liselotte å ri, og ved å følge det tyske systemet hun hadde lært hos Schockemöhle var flere av hestene klare til å starte stevner allerede etter en måned.
- Jeg var veldig alene, så jeg måtte ha troen og stole på at systemet fungerte. Og det gikk veldig bra, hestene utviklet seg veldig fint, forteller Liselotte.
Reiste på stevner
Etter hvert ble det en del stevner med hestene, tre av hestene gikk klasser opp til 1.30 etter et par måneder og flere av dem var ute i de mindre klassene.
- Vi reiste ofte på et distriktsstevne på søndagene på en flott stevneplass som bare lå 20 minutter unna stallen. Når hestene dro hjem ble jeg alltid invitert på middag, da grillet vi og lagde europeisk mat. På disse middagene var det et veldig internasjonalt miljø hvor mange snakket engelsk, så det ble en dag jeg gledet meg veldig til. Det var et veldig fint miljø, og jeg er fortsatt venn med flere av dem i dag, forteller hun.
Hver mandag var det fridag, men denne var til tider vanskelig å utnytte. Stallen lå ute på bygda, litt for seg selv.
- For å kjøre i Kina må man ha kinesisk førerkort, så for å komme meg rundt var jeg avhengig av sjåfør. Jeg kunne bare ringe en, men når de ikke snakket engelsk ble det litt utfordrende språkmessig. Så til tider ble det litt ensomt å være i Kina, og jeg ble litt lost på stedet, sier Liselotte.
Dyktig hestepasser
De daglige arbeidsoppgavene gikk imidlertid greit, mye takket være hestepasseren hennes Chang Yiang. Han var 18 år, og hadde reist fra andre siden av Kina i håp om at hest og ridning kunne bli hans vei ut av fattigdommen.
- Han var helt fantastisk. Egentlig var han rytter, men salte på hester for meg og kom bort på banen med dem. I begynnelsen kunne han ikke et ord engelsk, men stirret veldig på meg når jeg red for å lære mest mulig, forteller Liselotte.
Chang red selv to hester til dagen, og Liselotte prøvde så godt hun kunne å undervise han litt.
- Jeg pekte og forklarte, og han prøvde å etterligne det jeg gjorde. Etter hvert lærte han seg mer engelsk, og ble stadig flinkere til å ri. Han sugde til seg informasjon. I løpet av den tiden jeg var der gikk han fra å ri rundt i 80-klasser som en villmann til å ri ordentlig i klasser opp til 1,30 meter, sier hun.
Showklasse for hesteeierne
Etter to og en halv måned i Kina måtte Liselotte tilbake til Europa en tur for å ordne nytt visum. Hun var litt i Tyskland, og hadde en snartur hjem til Norge før hun tok fatt på nye to og en halv måneder i Kina. Nå ble stevneaktiviteten intensivert.
- Flere av hestene jeg hadde der nede var hester jeg bare kunne drømt om å ha her hjemme, spesielt to av dem. Mange hadde svært god avstamming, forteller hun.
Liselotte deltok blant annet på et verdenscupstevne, og kan konkludere med at nivået der ikke er like høyt som i Europa. I tillegg ble en rekke av hesteeierne profilert på en helt annen måte enn her hjemme.
- Det er mange rike og velstående mennesker som eier de dyreste hestene, og har ryttere som trener og starter dem. Men på stevnene er det ofte hesteeierkonkurranser, hvor de får hoppe en bane på 20 centimeter. Da kommer de kledd som superstjerner, og har ingenting imot å vise seg litt frem og de er ikke redde for å drite seg ut. Da bare ler de, smiler Liselotte.
Få jenter
Miljøet i stallen til Liselotte var nokså mannsdominert. Hun var den eneste jenta som red, de få andre jentene hun møtte på stevner var som regel nokså velstående.
- Det var nok litt vanskeligere for meg å få respekt som rytter enn om jeg hadde vært en mann. Og som 20 år gammel blond jente får man selvfølgelig litt ekstra oppmerksomhet, men jeg følte meg aldri utrygg. Jeg ble respektert, sier hun.
Men maten kunne hun imidlertid styre seg litt for.
- Rommet mitt var som et hotellrom, og jeg fikk servert måltidene mine på terrassen. Det var kinesisk mat. Rundt på gården gikk det en del høner, så når de fanga en av dem visste du hva du fikk servert, smiler Liselotte.
Svært lærerikt
Etter å ha vært i Kina nærmere et halvt år følte Liselotte at det var på tide å reise tilbake til Tyskland. Hun angrer ikke på at hun takket ja til et opphold i Asia, og kunne gjerne reist dit igjen. Men ikke alene.
- Jeg har lært utrolig mye både om kultur og meg selv. Jeg har også fått mange venner som jeg fortsatt savner i dag, og det er gøy å se at flere av hestene jeg trente nå går i sporten. Det tar mer enn et halvt år å utdanne dem, men det jeg gjorde var i alle fall en god begynnelse, sier Liselotte.
Det ble ytterligere et halvt år i Tyskland før hun kom hjem til Norge. Og for tredje gang i sitt liv eier Liselotte en helt egen hest. Den fire år gamle hoppa er under innridning, noe Liselotte tar seg av selv.
- Oppholdene i Tyskland og Kina har vært veldig lærerike for meg. Både med tanke på ridningen og ikke minst meg selv. Jeg har hatt veldig godt av det, avslutter hun.
