- Det har forandret livet mitt
- Da jeg meldte meg på for ett år siden, så jeg mer på løpet som en teknisk greie. Jeg fokuserte mye på utstyr og hvordan jeg skulle klare det. Det jeg ikke hadde sett for meg, var at jeg kom til å bli grepet så mye av opplevelsen og lære så mye. Jeg har blitt transformert på et vis, forteller hun.
Gjennom bloggen sin Mongol Derby Rider har Fodstad jevnlig oppdatert om forberedelsene til Mongol Derby, som er et kappløp på over 1000 kilometer. Rytterne rir mellom stasjoner som ligger 30-40 kilometer fra hverandre, og får tildelt en ny hest for hver etappe.
Dersom rytteren får hjelp utenifra eller hesten får anmerkninger av veterinæren på stasjonene for blant annet ikke å gå ned i puls, får rytteren straffepoeng. Hvert år samles ryttere fra hele verden for å kjempe om å komme først i mål på det som regnes som verdens hardeste ritt. Mongol Derby ble arrangert for første gang i 2009.
Kjappe og utholdne
Starten gikk 5. august, ifølge Fodstad gikk det ganske vilt for seg. 36 ryttere stod klare på startstreken.
- Folk suste av sted i vill fart, det var mange som falt av og hester som forsvant. Jeg fant fort ut at her var det bedre å ri litt fornuftig og bare la dem som ville ri fort. Etter hvert var det en gruppe på ti som red for å vinne, men jeg bestemte meg for å få med meg litt mer på turen. Få tid til å suge inn alle inntrykkene, forteller hun.
I begynnelsen forsøkte Fodstad å plukke ut hester selv som hun ønsket å ri, men til tross for lang hesteerfaring var ikke de mongolske ponniene så lette å skue på hårene.
- Jeg plukket ut en jeg syntes så rolig og grei ut, men den løp så fort at hatten, solbrillene og hodelykta jeg hadde utenpå hjelmen bare flakset av. Det var en vanvittig fart i hestene, og de var veldig utholdne. Ofte fikk man ikke styring på dem før etter et par mil, så det gjaldt å få dem til å løpe i riktig retning før tempoet ble for høyt, forteller hun.
Bukket opp i galopp
Etter denne opplevelsen fikk hun nomadene, som lånte ut hestene til konkurransen, til å velge hest for henne. De forklarte som regel hvordan hesten var, og det stemte. Hvordan hestene var å ri varierte veldig.
- Det var alt fra dem som føyk av sted uten kontroll, til noen som var litt mer late. Det at jeg har temt mange hester hjalp meg veldig. Jeg kjente fort igjen de ulike typene og red dem ut fra det, forteller Fodstad.
Hun holdt seg i salen gjennom hele rittet, men det ser hun på som nesten et under.
- En av hestene jeg hadde bukket hver gang den skulle i galopp, men jeg fikk beskjed om at da måtte jeg bare jage den fremover. Det fungerte kjempebra de første 35 kilometerne, men så ble den sliten. Da gikk bukkingen over til å være av typen – nå hiver jeg deg av, så da sa jeg bare fin hest, og så travet vi og tok det med ro den siste biten, sier hun.
Fodstad mener dette var et eksempel på hvordan mongolerne temmer hestene sine.
- Her hjemme ville vi forsøkt å få bukt med bukkingen, men der endret de ikke på den uønskede adferden. De red bare med den. Hestene får i større grad lov til å være hester. Det er noe jeg kommer til å tenke mer på med min egen hestehåndtering fremover, forteller hun.
Kjente mye smerte
Til tross for at Fodstad hadde ridd mye i forkant av løpet og gjort mye egentrening, tok det ikke lang tid før kroppen begynte å grynte om at det å ri over ti mil til dagen kanskje var i meste laget.
- Jeg presset kroppen til det ytterste, og hadde til tider skikkelig vondt. Av og til var det så jeg ikke kunne ridd en meter lenger da jeg kom til stasjonen om kvelden. De i teten klarte å ri flere etapper om dagen enn meg, så det er bare å innse at de hadde en sterkere fysikk, sier hun.
Tredje dagen klarte hun i tillegg å tråkke over da hun skulle stige på en hest.
- Jeg fikk en senestrekk i det ene beinet, noe som førte til at jeg overbelastet det andre. Dermed hadde jeg to ankler som ikke fungerte, jeg kunne nærmest ikke gå. Men jeg kunne ri. Så det gikk, forteller Fodstad.
Krabbet ned fra fjellet
De første dagene var også varmen en utfordring, flere av rytterne ble dehydrerte. Fodstad tvingte seg selv til å drikke mye, og var oppe i ti liter vann til dagen.
- En av dem jeg red sammen med ble skikkelig dårlig på grunn av dehydrering. Hun måtte på sykehuset, og de fryktet at hun skulle dø. Det var svært alvorlig, men det gikk heldigvis greit, sier hun.
Videre gikk løypa fra steppene og opp i fjellene. Da var Fodstad glad for at hun hadde ulltøy med seg, slik at hun slapp å fryse.
- Jeg husker på ett punkt hvor det kun fantes en rute ned fra fjellet til stasjonen. Det var grisebratt, så jeg måtte leie hesten. Eller krabbe, for min del, jeg klarte ikke å gå. En australsk jente fulgte etter meg, men syntes det var litt vel tøft og prøvde en annen rute i skogen. Vi avtalte å møtes nede i dalen, men hun kom aldri. Derfor red jeg til stasjonen og meldte henne savnet. Det var mye ulv i området. Sent på kvelden fant de henne nedkjølt og forkommen, etter det red hun ikke videre. Marginene var små underveis, det var lite som skulle til for å bli satt ut av spill.
I ett med naturen
Underveis i løypa bodde og spiste deltakerne på stasjonene hos de lokale nomadene. Det vil si at de sov i telt, og levde på mat som bestod av melkete og mat med mye fett. Alt stammet fra dyrene de hadde.
- Vi levde på mat fra naturen, det var veldig fint å se hvordan de lever i symbiose med dyra sine. De har ingen gjerder, men dyra holder seg i nærheten. Og når de flytter rundt, følger dyra med, forteller hun.
Ikke minst var det gøy å se hvordan barna hjalp til med arbeidet, og hvordan de helt uanstrengt red rundt på hestene.
- De hoppa på barbak og raste av gårde, det så ut som de var ett med hesten. Noe som var til ettertanke når man selv satt på samme hesten etterpå og det ikke gikk fullt så bra, sier Fodstad.
Godt samhold
Ute i løypa red Fodstad stort sett sammen med noen av de andre deltakerne. Hvilke varierte, men alle var bestemte på å hjelpe hverandre om det oppstod problemer.
- Det var lettere å ri med andre enn aleine, spesielt hvis man fikk en lat hest. De har sterke flokk- og fluktinstinkter, så det var enklere å holde det gående i selskap med andre hester, sier hun.
Rytterne hadde ikke lov til å få hjelp utenifra, men de kunne hjelpe hverandre.
- Det var aldri aktuelt å stikke av hvis noen datt av eller sleit. Mange av oss holdt sammen, og jeg tror ikke vi hadde klart det like bra uten hverandre. I år var det kun tre som brøyt underveis, mot 17 i fjor, forteller hun.
I mål etter ti dager
Vinner av årets Mongol Derby ble 22 år gamle Byeronie Epstein fra Sør-Afrika som fullførte på syv dager. Cathrine Fodstad kom i mål på dag ti, og er fornøyd med det.
- Målet var å gjennomføre og komme hel i mål, samtidig som jeg fikk litt tid til å suge inn alle inntrykk på stasjonene. Det var en gave å få delta, jeg er utrolig takknemlig for opplevelsen, forteller hun.
I tillegg til den fysiske utfordringen med å ri et så langt løp, har hun også blitt kjent med den mongolske kulturen fra innsiden.
- De lever med lite, men er glade for det de har. De setter samværet og det å dele veldig høyt. Jeg har opplevd så mye glede og hverdaglykke. De utfører arbeidet med latter, stadig på jakt etter morsomme øyeblikk, fortelle Fodstad.
En smittende latter
Og noe de mongolske nomadene syntes var svært morsomt, var hvis noen av rytterne falt av hestene.
- Det var aldri snakk om å spørre hvordan det gikk, de bare lo. Men det er nettopp dette som holder dem gående, og det hjalp også for oss. Til tross for at vi hadde vondt i hele kroppen, var iskalde og kjente på harde, fysiske påkjenninger, ga latteren og gleden oss den energien vi trengte for å orke å ri videre. Det gjorde at vi ikke ga opp, sier Fodstad.
Det blir nok ikke deltakelse i Mongol Derby igjen med det første, men hun har veldig lyst til å reise tilbake til Mongolia og ta med familien.
- Rittet og opplevelsene har blitt et vendepunkt i livet mitt, fremover skal jeg fokusere mer på opplevelser enn det materielle, avslutter Fodstad.
