Seks typer rideskoleryttere
Dersom du spør et knippe rideskoleryttere om hvorfor de går på kurs, vil du mest sannsynlig få nokså forskjellige svar. Hvor lenge de holder ut på hesteryggen vil også helt sikkert variere. Her kan du se noen av forklaringene som ser ut til å gjenta seg ofte:
Den lidenskapelige
Selv om hun bare er ti år, har hun mast over halve livet om å få begynne å ri. Da hun hadde gitt fullstendig opp, ga foreldrene til slutt etter. I den tro at så fort avkommet kommer i tenårene så blir gutter helt sikkert mer interessant enn hest. Så feil går det an å ta. Nedtellingen til torsdagens ridetime starter allerede på fredag, glem helg og alle andre festlige dager, de står bare i veien for ukas høydepunkt – ridetimen!
Allerede før hun skal begynne å ri, har hun lært seg det aller meste av teori fra bøkene hun har fått i Pennyklubben. Motivasjonen er på topp, og hun lærer fort. Etter bare noen få timer ligger hun langt foran de andre elevene på gruppa, og bruker hvert eneste ledige minutt i stallen om hun får lov.
Oppfyller mammas drøm
Dersom mamma en gang for 15-20 år siden var som beskrevet over, er sjansen stor for at hun er overbevist om at datteren må ha det på samme viset. Til tross for at avkommet knapt gidder å bla i alle hestebladene hun har fått, og bare fortsetter å stirre på nettbrettet selv om mamma energisk roper heeeeest og peker når de er ute og kjører bil.
Hun kommer til første ridetime kledd i ridebukse og ridestøvler, og selvfølgelig har hun fått ny hjelm og sikkerhetsvest. Og en fin hestejakke. I hånden har hun en splitter ny pisk og en bag med alt man måtte trenge av børster. Den forblir ubrukt. Litt halvhjertet får hun en innføring i hest og ridning, men før det første kurset er over har hun allerede funnet en rekke gode unnskyldninger for å skulke ridetimene. Mamma kunne like gjerne brukt de pengene på utstyr og ridetimer til seg selv.
Venninnegjengen
De henger sammen dag ut og dag inn på skolen, og for å ikke havne utenfor når venninnegjengen diskuterer gårsdagens ridetime og favoritthestene sine, innser hun at hun like gjerne kan begynne å ri med en gang. Venninnene synes det er kjempestas, og låner villig vekk alt utstyret hun trenger. De får det imidlertid til å se så lett ut. Det er det ikke.
Etter fire harde turer i bakken og en svært sår stomp etter at ridelæreren skulle lære dem å sitte nede i trav, gir hun opp. Hester er fine å se på, men langt fra behagelige å sitte på. Henge litt i stallen med venninnene er imidlertid greit, så lenge hun kan holde seg på bakken.
Den allsidige
Det er ikke den fritidsaktivitet denne jenta ikke har prøvd. På mandag er det korps, tirsdag er det fotball, onsdag er det turn og torsdag håndball. Fredagen er foreløpig fri, men det løser hun greit med å melde seg på ridekurs. Alt skal prøves.
Det er sånn passe gøy å ri, og hun får det sånn passe bra til. Men når hun ser lappen på skolen om at det starter opp en fjellklatringsgruppe på fredager har hun allerede glemt at hun egentlig går på ridning denne dagen. Tiden er inne for å bevege seg videre.
Hanen i flokken
Det er ikke ofte, men det skjer – en gutt begynner på ridekurs. Om det var søsteren, mamman eller kanskje en søt jente i klassen som var motivasjonen vites ikke, kanskje han har sett en tøff cowboyfilm eller to og syntes dette så ut som en temmelig barsk ting å drive med? Ridebuksen hopper han glatt over, men helchapsene og bootsa er på. I likhet med Den lidenskapelige rideskolerytteren lærer han svært raskt, og det er bra. For aller helst ville han galoppert i full fart allerede på første ridetime.
Etter hvert som corwboydrømmene svinner bort, innser gutten at det også finnes andre kule ting å gjøre med hest enn å gjete kuer. Jentene lar seg imponere når han hopper stadig høyere hinder, for ikke å snakke om statusen har får når han suser feilfritt gjennom en 70-bane på stevne. Før han vet ord av det, er han rytter på heltid.
Bonden
I en gammel falleferdig låve, står en gammel falleferdig fjording. En levende museumsgjenstand fra den gangen oldefar brukte hest istedenfor traktor på gården. Denne hesten har egentlig aldri gjort et slag arbeid i hele sitt liv, bare gått til pynt. Til barnebarnas store glede. Problemet er bare at barnebarna gjerne vil ri, men hesten er ikke spesielt ridbar med mindre barna faktisk kan ri.
Løsningen blir å sende dem på rideskole, men her skal det ikke kjøpes inn noe nytt. Oppi en kasse, under noe gammelt seletøy, graver oldefar fornøyd frem et par eggeskallhjelmer uten hakestropp. Så slipper de i alle fall å investere i slikt utstyr.
Videre kles de håpefulle opp i noen gamle joggebukser, gummistøvler og en slitt ullgenser. Man kan jo ikke risikere å skitne til nye klær! Det blir med den ene, første ridetimen. Oldefar mener ridelæreren ikke har peiling på hest, og de fisefine hestene kan de få ha for seg selv. Dessuten har de jo sin egen hest på gården. Hvor vanskelig kan det egentlig være?
