Reisebrev: Viking-cowgirlpå konkurransebanen
Jeg tar et dypt pust. Helt ned i magen og enda lenger. Jeg lett tenner, men jeg er langt fra kald. Musikken dundrer rundt ørene mine, i mens de tre tusen tilskuerne på tribunen heier og plystrer. Jeg klør Cindy en siste gang i den rufsete manen, før jeg setter sjenklene i magen hennes og lar henne fly.
Den svenske sanden spruter bak oss på High Chaparral. Vi er på Ranch Horse Classic, Sveriges fjerde største stevne. For å ikke glemme: Sveriges største western- og ranchstevne. Med nærmere tjue tusen besøkende i løpet av de fem dagene stevnet pågår, er dette en opplevelse i seg selv. Jeg har i år konkurrert i Barrel racing og roping, også kjent som tønneløp og lassokasting. Dette er to av de mest populære grenene på Ranch Horse Classic og trekker enormt med publikum. Og for å gjøre saken litt mer skremmende, vi konkurrer her internasjonalt for første gang.
Barrel racing, eller tønneløp, er en tidskonkurranse og en rodeogren som går ut på å komme seg rundt tre tønner i et trekløvermønster på kortets mulig tid. Hvis man river en tønne får man fem sekunder tillegg. Den med kortest tid, vinner.
Roping er å kaste lasso fra hest. Målet er å treffe en dummy, en plastkalv som blir dratt på en slede etter en ATV. Det finnes flere ulike grener innenfor dummy roping igjen, der blant dummy tying, dummy roping, dummy stopping og dummy breakaway.
Våt sand og raske tider
Vi raser rundt første tønne. All min nervøsitet er plutselig borte, som løv blåst vekk sent i november. Cindy galopperer hardt, helt perfekt og i full fart. Hun er på jobb, og gjør sitt arbeid med stolthet. Tønne to. Vi svinger hardt til høyre, før det er full spiker igjen. Siste tønne. Cindy setter seg på bakbeina og sklir bortover i den beige, pepperkakelignende sanden. Så stirrer vi ned ridebanen og mot mållinjen, mens jeg brøler et krigsrop og klapper den karamellfargede hesten hardt på manken.
Cindy har vært flink. Den myke huden er klam og svett, men de sjokoladedyppede ørene er toppet. Jeg gir henne lange tøyler, løsner gjorten og skritter henne godt frem mellom vannpyttene. Jeg lytter til speakeren.
– Nitton, åttinio. Du verden hur fort! Damen fortsetter å skravle, men jeg er kun opptatt av å høre tidene til de andre ekvipasjene. Det tar en stund før jeg innser at jeg ligger på åttendeplass. Et rødt, lebestiftbelagt smil breier seg over munnen mine, mens jeg gir Cindy noen søte, skrytende ord.
– Åttende plass, hvisker jeg til meg selv. Jeg kan ikke tro det!
Vått
Regnet siver ned og trekker seg gjennom cowboystøvlene, mellom telt og inn i de mellomstore, mintgrønne festivaldoene. Ved siden av oppvarmingsbanen, på utstillingsområdet, løper butikkeiere og ansatte febrilsk rundt for å få under tak de tretti tusen kroners salene og andre billige og dyre western-duppeditter. Bortenfor kan det høres latter fra matområdet. Den søte lukten av churros og hamburgere reiser gjennom de store, bløte regndråpene.
Men like brått som himmelen åpnet sine sluser, lukkes de igjen, og solen gløtter så vidt over hissige, svarte skyer. Men verken regn eller sol har før stoppet oss eller Ranch Horse Classic. Om noen timer skal vi snart ut igjen og konkurrere i last man standing, som går ut på å kaste lasso på kalven til man ikke treffer lenger. Den som står igjen uten å bomme, har vunnet.
Last man standing
32 westernhester står pent oppstilt med ansiktet mot publikum. Alle håper på å bli den siste personen som står igjen med treff. Det er tilskuere overalt. Jeg har sett Last Man Standing på Ranch Horse Classic mange ganger før, men aldri fra hesteryggen. Det er noe mer adrenalinfylt enn fra lektene.
Første rytter rir ut. Treff. Neste rytter rir ut. Bom. 31 hester går sidelengs langs ridebanen, mens cowboyen som har fått treff steller seg øverst. Jeg er nummer 15 i rekkefølgen. Hest etter hest går ut, og enten bommer eller treffer. Så er det min tur.
– Herregud. Nei, nei! Kristine, konsentrer deg. Don't worry about a thing,
'cause every little thing gonna be alright. Shit. Jeg er screwed.
Jeg kikker ned på mine skjelvende hender. Så raser dummykalven forbi og jeg må kaste meg selv og Cindy etter. Den hvite, flettede lassoen veiver taktfast over hodet mitt. Sving, sving, treff. Jeg kan ikke tro det. Jeg traff. Jeg setter den tidligere skjelvende hånden min i været, mens jeg gliser.
Så traver jeg tilbake til de andre, overlykkelig og høy på adrenalin, og kommer til konklusjon med at jeg nå egentlig kan gi meg. Jeg har tross alt fått inn et treff under en lassokastingkonkurranse på Ranch Horse Classic. Og slik ble det også, for i neste runde bommet jeg.
Mens jeg skritter Cindy ned til de grå plaststallene, som rommer nesten 230 hester, tenker jeg over hvor dyktig hun har vært. Dette er vårt første, store stevne og vi har hatt beinhardt konkurranse. I tillegg til at Cindy har konkurrert med meg, har hun også startet i alle lassokastingsklassene med ektemannen min. Det er ingen hemmelighet at hun har vært superflink.
I det Cindy slafser i seg et stort, rødt eple innser jeg hvor heldig jeg er. For jeg er virkelig heldig.
