Mitt navn er Anette Sofi Nilsskog. Jeg ble utsatt for en ulykke i fjor med hesten min og fikk en kraftig hjerneskade. Dette er min historie kort fortalt:

Ett år, et lite år som forandret hele livet mitt. Alt ble snudd på hodet.

Alt som skulle til var et lite sekund der jeg må ha vært uoppmerksom. Jeg har gått igjennom alt som kunne ha skjedd, men jeg tror jeg bare var uoppmerksom og dum.

Jeg kan ikke skjønne hva som kan ha skjedd. Alt jeg ville var å kvalifisere meg til NM i august. Men det var jeg nok ikke klar til siden jeg klarte å gjøre et slik stunt. Det er som jeg alltid har sagt - skal det først gjøres skal det gjøres skikkelig.

Det gjorde jeg, jeg gjorde det skikkelig. 

Seks uker på sykehus og fire uker på rehabilitering, det var mye slit og nedturer. Jeg måtte lære meg å gå, snakke, skrive og gjøre alt det vanlige igjen. Og da jeg var ferdig med det tenkte jeg at alt skulle gå bra nå! Men det skal jeg love deg, jeg var ikke akkurat tilbake. Men kanskje om noen år? Jeg håper det.

Noen små, avgjørende sekunder

Hva som skjedde på ulykkesdagen har jeg kun blitt fortalt, så det kan være at noe av det ikke er helt korrekt.

Alt skjedde 22. juni 2013. Jeg var i Fredrikstad med min beste venn Sanne Karstensen. Vi skulle begge reise til Trondheim en uke senere, som jeg hadde endelig klart og overtalt henne til. Vi skulle bare ta en kjapp tur til Hønefoss for og ri noen klasser. Så vi gjorde klar hestene og hestebilen til Sanne som var i Fredrikstad, som jeg skulle kjøre siden hun ikke hadde fått lappen enda. Så dro vi lykkelige i vei uten anelse om hva vi var på tur til å møte.

Sanne var god i den første 1.20 klassen som jeg ikke kunne ri siden det var en cup. Men uansett, hun var god og vant klassen. Så var det min tur, jeg skulle også ri 1.20, men det var en annen klasse. Jeg var feilfri helt til nest siste hinder som var en kombinasjon, en brutt linje til en kombinasjon.

Alle hadde gått på syv steg, men ikke jeg (gudene må vite hva jeg tenkte med). Jeg skulle gå på seks steg, og det gikk selvfølgelig ikke. Hesten var heldigvis smart og tok et omtramp og kaster hode opp, noe som førte til at jeg skallet i hestens hode og besvimte. Hesten hoppet så videre over neste hinderet. Jeg hang i luften og var bevistløs. Jeg falt i bakken når hesten traff bakken, og jeg landet på hodet og skulderen.

Jeg fikk øyeblikkelig hjelp der jeg lå med epileptisk anfall, to sykepleiere kom bort og tok hånd om meg mens de ventet på ambulansen som var like ved.

Det tok 20 minutter før helikopteret kom og hentet meg, og fløy meg til Ullevål Universitetssykehus. Sanne og noen bekjente tok seg av hesten min. Hun kom senere til Ullevål, heldigvis fikk hun skyss av en venn. Siden jeg egentlig var sjåfør den dagen, var det ikke så lett og komme seg avsted med bil alene.

Foreldrene til Sanne kom på kvelden til Ullevål, så hun ikke var alene. Men hun dro tilbake til hestene etter de har vært der en stund og skjønner at det var lite de kunne gjøre.

Svevde mellom liv og død

Mine foreldre var langt unna på litt forskjellige plasser. De bor i Mo i Rana, 110 mil unna. Jeg flyttet til Melsom i 2011 for å kunne ta toppidrett sprangridning som spesialfag på videregående skole. Pappa og søsteren min var denne dagen i Trondheim på grunn av leiligheten hun hadde kjøpt der og skulle flytte inn i til høsten.

Mamma var på sjøhytten vår med noen venner siden det var sankthansaften. Den ligger ute på en øy uten noe som helst måte og komme seg øyeblikkelig til land. Hun satt og koste seg helt til hun fikk en telefon fra dommeren på stevneplassen, den var ikke lett og overføre for dommeren vil jeg tro.

Mamma var i full panikk, og når vi er stresset og har rar dialekt er det ikke så veldig lett å skjønne den. Fint var det at min beste venn Sanne var der og fikk snakket med mamma selv, selv om hun sikkert var i panikk hun også. Heldigvis har venninnen min lært seg noe av ordene vi sier og fikk overført beskjeden til mamma. Vi hadde noen veldig snille naboer som kunne kjøre henne med båt over, og hun fikk lånt en bil i land. Da kunne hun reise med første fly dagen etter.

Mens mamma var litt lettere og få kontakt med var ikke pappa så veldig lett, han var nemlig på en fotballkamp med søsteren min. De hørte ikke mobilen ringe. Men etter en liten stund fikk de tak i dem også, da kjørte de rett ned til meg i Oslo.

Jeg visste ikke hva som skjedde. Jeg lå nemlig og sov, uten en anelse om at jeg svevde mellom liv og død.

Lang tid i koma

Det var en veldig tøff periode for familie og venner. Ingen visste hvordan jeg kom til å være når jeg våknet, de hadde fått de verst tenkelige beskjedene fra legene. Jeg hadde ligget så lenge i koma at hjernen min kunne være en "grønnsak."

Det var en tid som familien min gikk inn en slags fase der de kun eksisterte. Mens jeg "sov" i 23 døgn. Da legene sa at jeg hadde våknet, var det tegn på at jeg reagerte på komandoer. Som for eksempel "klem i venste arm". Selv husker jeg ingen ting før det hadde gått  rundt 40 dager.

Det skjedde så mye i denne perioden som jeg ikke vil skrive, og som jeg selv ikke husker noe fra. Men da jeg våknet, eller det jeg husker noe i fra, var jeg veldig forvirret og skjønte ikke hvorfor jeg var på sykehuset. Jeg var jo frisk. Jeg ble forklart hva som hadde skjedd om og om igjen, men jeg fikk det bare ikke til og stemme.

Da jeg endelig fikk det banket inn i skallen min ble jeg veldig deprimert og lei meg. Men jeg hadde bare et oppdrag: Å være sterk når det ikke var noen annen vei. Jeg måtte komme meg tilbake, det var det store målet.

Den største utfordringen var å ikke kunne gå eller snakke, jeg hadde også kun fem prosent styrke i hele høyre siden. Det vil si at jeg var for svak til og ta hånden bak hodet. På Ullevål gikk jeg hver dag til fysioterapi for å trene opp muskulaturen og logoped for å lære å snakke igjen.

En hard kamp

En av de verste dagene må ha vært den dagen jeg så meg selv i et speil for første gang. Det var vondt. Jeg satt i en rullestol og hadde et helt tomt utrykk i ansiktet. Det var en smerte jeg ikke unner min verste fiende å gå gjennom. Det var virkelig tøft, jeg var helt på bunn.

Men verden gikk videre, og det var ikke tid til og være sint på hva som har skjedd. Det var bare å kjempe seg opp og frem, jeg trente og trente og prøvde og prøvde. Det ga resultater, ettersom jeg kunne skrives ut fra Ullevål tre uker tidligere enn forventet. Men det var slitsomt.

Jeg oppholdt meg kun innendørs på Ullevål, men etter fem uker var tilstanden min såpass bra at jeg kunne sitte ved et vindu. Jeg kunne ikke være i kontakt med sollys, det måtte jeg gradvis venne meg til. Etter fem og en halv uke fikk foreldrene mine lov til og trille meg ned utenfor inngangen til Ullevål. Jeg trodde det å sitte ved et vindu og få luft var fantastisk, men det var ikke i nærheten av denne følelsen. Jeg ble dessverre fort sliten, og holdt bare ut i 20 minutter. Så måtte jeg opp og legge meg til å sove noen timer.

Sliten av mobilen

Etter fem uker kunne jeg endelig få bruke mobil igjen, men jeg fikk streng beskjed av legene at jeg kun fikk sitte i 15 minutter. De mente jeg kom til å bli veldig sliten. 15 minutter, tenkte jeg, hmmm... Det var litt lite.

Jeg prøvde å holde meg til det legene hadde sagt, men jeg hadde så utrolig mange meldinger og varsler at jeg brukte jo mye lengre tid enn 15 minutter på å sjekke dem.

Og for å ikke glemme dem tenkte jeg først at jeg skulle svare på alle, men jeg skjønte fort at jeg ikke kunne det. Derfor ville jeg skrive en status på Facebook så enkel som Jeg har det bra. Jeg klarte lett å bruke over 15 minutter, etter en og en halv time ble jeg sliten og sovnet.

Den natten angret jeg veldig på at jeg ikke hørte på legene. Det var ikke vanlig hodepine, det var helt vilt hvor store smerter jeg fikk på grunn av det. Etter det satt jeg ikke på mobilen på noen dager, og hvis jeg gjorde det var det absolutt ikke lengre enn ti minutter.

God venninne

Jeg lå altså seks uker på Ullevål. Jeg var veldig spent på å forlate Ullevål, det var så trygt og godt der. Jeg ble så godt kjent med de som jobbet på Ullevål, men jeg var jo selvfølgelig veldig fornøyd med å få dra så tidlig. Jeg var "mirakelbarnet" i Oslo siden jeg kom meg mye fortere enn antatt.

Siste dagen min på Ullevål fikk jeg besøk av Sanne Karstensen som hadde vært med meg helt siden ulykken. Det var en veldig god følelse å endelig få se noen kjente igjen, vi snakket om hesten min og om hva som hadde skjedd i det siste. Jeg hadde jo selvfølgelig forandret meg veldig mye, men godt var det uansett.

Rehabilitering i Kristiansand

Det var veldig få fra Ullevål som visste noe om Kongsgård i Kristiansand, det gjorde meg bare mer og mer nervøs. Men dagen kom, og jeg skulle forlate det trygge sykehuset. Men bra fikk jeg det nede i Kristiansand også! Jeg ble kjempeoverrasket over forventningene jeg hadde, de var veldig snille og barmhjertige mot meg og tok meg godt i mot.

Jeg fortsatte å gå til fysioterapi og logoped hver dag. Jeg og pappa eller mamma trente hver kveld på det jeg gjorde i fysioen, det gjorde håpet om å komme hjem litt sterkere.

Utenfor var det en liten runde som var laget for at vi skulle gå på. Målet mitt da var å kunne gå selvstendig og forhåpentligvis mer enn en runde. Jeg gikk også til ergoterapi hver dag, da gjorde vi alt fra hjernetrim til fysisk trim. Hun viste meg Geocaching, det er en telefonapp. Du kan bruke den over hele verden. Det er orientering bare på mobilen, og det ligger forskjellige gaver rundt omkring i verden. Dette var et spill jeg elsket. Vi brukte det mye i ergoterapien, og jeg har også brukt det en del hjemme.

Mange store mål

Jeg hadde selvfølgelig mål da jeg var der. Jeg måtte ha noe å se frem til, men noen av drømmene mine var litt for store. Jeg merket fort de ble for urealistiske. Det største målet mitt var jo selvfølgelig fra første dag at jeg skulle komme meg tilbake til Chivas, hesten min.

Jeg har hatt mange store mål siden ulykken, men de fleste har vært altfor store. Og det har vært skuffende for meg. Jeg ville så veldig gjerne bare få det til, men man må jo trene for å klare ting. Det var nettopp det jeg gjorde, trente.

Det jeg likte mest med Kongsgård var aktivitetsdagene de hadde en gang i uken, da var det alt fra fisking til grilling. Da fikk jeg være ute i den fantastiske sommeren som var på Sørlandet i fjor.  

Første helgen på rehabiliteringen gikk med til full fokus på trening og gå turer. Vi var også ute en tur på ettermiddagen for å få dagene til å gå, og reiste til Kristiansand sentrum. Der fikk jeg sett mye, men ble veldig fort sliten. Vi rakk å spise en is før jeg måtte komme meg hjem og sove. Jeg ville ikke overanstrenge meg, slik jeg gjorde med mobilen på Ullevål.

Andre helgen i Kristiansand fikk jeg beskjed om at jeg kunne få dra hjem på permisjon. Jeg fikk dra på fredag og komme igjen søndag, og jeg kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da jeg tenkte jeg endelig skulle få se hesten min igjen. Det var da åtte uker siden sist jeg så han.

Første møte med Chivas

Jeg gledet meg så vanvittig mye til å hilse på vennene mine og selvfølgelig hesten min. Han var akkurat kommet hjem til stallen etter ferien sin, og det var Vilde Carlsen som tok vare på han og red han for meg.

Det var en helt vanvittig rar følelse å sitte i en bil igjen, og tankene var mange da jeg faktisk skulle hjem, hjem til Melsom. Jeg var som et lite barn i denne perioden, kunne ikke gå skikkelig eller prate. Jeg var et stort spebarn.

Men da jeg endelig kom hjem skiftet jeg så fort jeg kunne (det vil si ikke så veldig fort) og ventet på å få dra i stallen og hilse på min bestevenn. Da vi endelig dro var sommerfuglene i magen ivrige etter å komme til stallen.

Det var nesten ingen (Vilde, hun som passet hesten min gjorde det selvfølgelig) som visste jeg kom hjem. Jeg fikk beskjed av legen at jeg ikke skulle si det til noen siden det kanskje kom til å bli for mye mennesker på engang. Jeg ble jo veldig fort sliten.

Den første jeg møter er Vilde, og hun ble så sjokkert når hun så meg og det ble de andre også. Fikk mange klemmer og sterke ord. Men da jeg endelig fikk hilse på hesten min ble jeg helt stille. Jeg tenkte jeg kanskje kom til å gråte eller reagere på ett eller annet vis, men jeg ble helt stille.

Det var noe som skjedde mellom oss da, en slags følelse som ikke kan beskrives. Det var helt fantastisk, ingen tvil om det! Men det var som om all ventingen og spenningen bare ble sagt med blikk, mellom meg og hesten min.

Stadig sterkere

Det var søndag og på tide å reise tilbake til Kristiansand. Det var faktisk den verste dagen så langt, siden jeg ikke visste når jeg fikk se han igjen. Det var tøft og vondt, men foreldrene mine prøvde å roe meg ned med å fortelle at han dro ingen steder. Men det var ikke poenget, poenget var at jeg måtte forlate han igjen og vite at noen andre fikk gleden av han...

Men så fort jeg kom til Kristiansand igjen fikk jeg beskjed om at jeg kunne dra hjem igjen neste helg. Gleden var stor, og jeg smilte hele uken.

Den uken trente jeg på å kunne gå selvstendig og snakke, jeg trente også på å fiske og lage mat. Det er jeg helt grei til å gjøre, men ikke da. Jeg brant meg og satte brannalarmen på i hele området. Det var ikke helt planlagt, men maten ble god!  

Jeg begynte også å bli flinkere til å både snakke og gå. Men stemmen var verst. Jeg var enda ikke helt bra igjen, da jeg mumlet mye og pratet utydelig. Men alt jeg brydde meg om var og komme hjem. Det å sove i sin egen seng og dusje i sin egen dusj er bare himmelsk når du er lenge uten den.

Da det endelig var fredag, fikk jeg flyttet alle timene mine til først på dagen slik at vi kunne kjøre tidlig hjem. Det tok faktisk hele tre og en halv time. Jeg brukte hele bilturen på å planlegge hva jeg kunne gjøre med Chivas når jeg kom hjem, jeg kunne jo ikke ri. Men jeg kunne hjelpe Vilde med å børste, det var min oppgave, stell av han når jeg kom hjem.

Denne helgen gikk og alt for fort, det var allerede søndag og jeg hadde hilst på hesten min, venner og jeg måtte prøve å lage mat til familien. Det var min hjemmelekse.

På hesteryggen

Enda en uke i Kristiansand lå foran meg, det var ikke så tungt å si farvel til hesten min denne gangen for jeg hadde et lite håp om at jeg fikk komme tilbake til helgen. Det hadde jeg også rett i. Hjem skulle jeg få komme, nok engang var det hesten som sto øverst på listen, denne helgen fikk jeg lov til å sitte på hesten min igjen.

Det var da alle brikker falt på plass. Alt var selvfølgelig vanskelig, men livet var greit der og da. Jeg innså at det som hadde skjedd hadde skjedd. Jeg red i 30 minutter den dagen både i skritt, trav og litt galopp.

Da jeg kom tilbake til rehabiliteringen fikk jeg beskjed om at fremgangen min var stor og at jeg kunne få reise hjem for godt om to dager. Den følelsen kan ikke beskrives med ord, den var en god blanding av glede og at jeg var spent på hva som skulle skje fremover. Ble jeg glemt? Kom de til og følge med meg?

Det var hundre tusen spørsmål i hodet mitt, jeg var redd for at jeg bare ble en av de gærningene som er rundt omkring i verden.

Hjemme igjen

Jeg kom hjem på en solfylt dag, det var ingen tvil om hva jeg ville først. Men jeg visste jo at jeg ikke skulle tilbake med det første, ikke før om tre måneder skulle jeg tilbake for en sjekk.

Da jeg kom til Kongsgård hadde jeg fem prosent styrke i høyre armen, det vil si jeg var for svak til og ta hånden bak hodet. Men da jeg dro derifra hadde jeg 75 prosent styrke. Dette ble jeg meget glad for å høre, siden jeg hadde jobbet så hardt med det. Jeg kunne gå alene nå, selvfølgelig ikke et maraton, men kunne komme meg fra A til B om det ikke var for store vanskeligheter på veien. Jeg klarte også å snakke litt, hvis de jeg pratet med konsentrerte seg og jeg gjorde det samme kunne vi ha en slags samtale.

Det var vanskelig og jeg klarte veldig mange ganger å si feil og utydelige ting. Jeg ble også ekstremt fort andpusten, men det er noe jeg enda venter på operasjon til.

Rir hver dag

Men alt i alt så var jeg så glad for å endelig være hjemme igjen. Det har vært mange opp- og nedturer siden ulykken, jeg er enda ikke helt frisk og dette var bare en kort versjon av min historie.

I dag så rir jeg hver dag, og rir på lette sprangtimer. Jeg starter også litt stevner, og fikk blant annet ridd mitt store mål - Springtour på Linnesvollen. Nylig har jeg vært gjennom en operasjon for pusteproblemene mine, men jeg skal mest sannsynlig ha en større operasjon til høsten. Hverdagen går fint, jeg er akkurat ferdig med Melsom videregående skole. Foreldrene mine er veldig ofte her nede og følger meg.

Jeg går fortsatt til fysioterapi to ganger i uken og til psykolog hver tredje uke. Dette året har vært veldig tøft for meg både fysisk og psykisk, men jeg skal bare være glad jeg kom meg gjennom hele perioden uten store problemer.

Jeg var jo såpass heldig og det må jeg aldri glemme. Jeg glemmer heller ikke noen eller noe slikt, har bare vansker med å konsentrere og anstrenge meg. Men oppi alt som har skjedd er dèt kun bagateller. Jeg er glad jeg er i livet og får fortsette med det jeg synes er gøy.

En stor takk

Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg på ulykkesstedet, jeg vet ikke hvem dere er, men TAKK!

Og jeg må jo si en stor takk til Sanne Karstensen som tok seg av hesten min på ulykkesstedet og i ettertid, du har også tatt vare på meg. Jeg setter stor pris på alt du har gjort. Og jeg må ikke glemme fantastiske Vilde Kolderup Carlsen som tok vare på hesten min etter Sanne, og hjalp meg i stallen. Dere er gull verd.

Og selvfølgelig vil jeg takke alle nære for denne omtanken, den har vært rørene stor og sterk. Sist men ikke minst må jeg jo takke de fantastiske foreldrene mine og søsteren min for alt de har gjort for meg.

Jeg hadde aldri klart og komme meg igjennom noe av dette uten dere.

Takk for meg. 

Anette Nilsskog