Stødig sal i terrenget
René J. Bakke bodde for en tid tilbake fem år i Chile. Der fikk han øynene opp for hester, og lærte å ri. Salen han satt i var en behagelig konstruksjon av lær, filt og saueskinn, som har blitt utviklet gjennom generasjoner av ryttere som har brukt den til kvegdrift. Målet med salen er at rytteren skal kunne sitte i den flere dager i strekk, og at den gir nok støtte når de for eksempel skal skille ut dyr fra flokken.
På nettsiden Chilesal forteller René mer om bakgrunnen til salen. Han har nå begynt å importere slike saler til Norge, og ba oss teste dem litt ut.
To gjorder
Salen er på mange måter ganske enkelt bygd opp, hvor alle slitasjedeler er mulig å bytte ut. Den består av to deler: En tykk filtpute og selve salen. Setet er dekket av saueskinn, med høye støtter både foran og bak salen. Det er ingen sidekapper, og man bruker to gjorder.
Den bakre gjorden skal ligge halvveis over den fremre, og begge skal strammes like mye. Dette gjør at salen ligger stødig, og man har en sikkerhet i tilfelle en av dem løsning. Gjordene knyttes fast med lærreimer, på samme måte som med westernsalen.
Sikre stigbøyler
Stibøyelene består av en slags kopp man putter foten inn i. Den er laget av lær, og gjør det dermed umulig at man får foten gjennom stigbøylen. Reimene den henger i tre-fire centimeter brede, enten laget av nylon eller lær.
Jeg fikk utlevert de to første salene like før jeg skulle på en firedagers ridetur på Hardangervidda, og tenkte at det måtte bli den ultimate testen for disse salene. De to fjordingene mine har nokså vanlige rygger, og bruker normal bom på engelske saler. Alle salene René hadde så ut til å ligge greit på den. Disse salene er for øvrig mest brukt på chilenske hester, en rase som ikke er så rent ulikt bygd fjordingen.
Med full oppakking
Før fjellturen rakk jeg og venninnen min Eirin, som skulle være med til fjells, en prøvetur med salene. Ettersom det ikke var noe feste til fortøy på salene, måtte vi ri uten. Jeg var litt spent på hvordan salene ville ligge i terrenget, så vi prøvde oss frem på flere bratte skogsstier. Det så ut til å gå greit. Men nå red vi uten oppakking, jeg fryktet at vekten av oppakningen ville være med på å dra salene enten forover eller bakover i de bratte skråningene på fjellet.
Utfordring nummer to var å få festet oppakningen på salene. Det var ingen kroker eller remmer som var beregnet på dette, men vi fant etter hvert en metode å få surret fast både saltasker, jakker og gjerdepåler på salen. Mye ble festet i de store D-ringene til gjordtestroppene. Eirin fikk plass til en hundeveske foran salen, mens jeg brukte en stor rumpetaske. Den passet perfekt på forhøyningen foran salen. I tillegg valgte vi å legge et ekstra saueskinn i setet, både for økt komfort og for å ha sitteunderlag i pausene.
Som en sofa
Fjellturen startet med at vi klatret opp en lang og til dels bratt skråning. Salene holdt seg sånn tålig på plass, men jeg følte min hadde sklidd såpass at jeg måtte løsne den og legge den på på nytt. Dette kom nok av at gjordtene ikke var godt nok strammet, for dette var både første og siste gang jeg trengte å gjøre dette iløpet av turen.
Gjennom de fire dagene på vidda kravlet vi oss gjennom digre steinurer, seilte nedover snøskavler, krysset strie elver og gikk i et terreng som til tider gikk rett opp – og rett ned. Dagsetappene lå på rundt to mil, med en ridetid på mellom seks og åtte timer. Litt avhengig av pauser. Terrenget var såpass tøft at vi stort sett red i skritt.
Både jeg og Eirin kom ganske raskt frem til konklusjonen at dette var en ekte sofasal. Den var utrolig behagelig å sitte i, og selv om ingen av oss var vant til å sitte timesvis i salen hver dag, ble vi ikke særlig slitne. Setet er utformet slik at det ivaretar rompa på en god måte, og man sitter nok litt mer på rompa enn man gjør i en engelsk sal.
Svært stødig i bratt terreng
Aller mest imponert ble jeg nok over hvor enkelt den gjorde det å ri i selv det bratteste terrenget. På vei ned fra vidda, ned en veldig bratt skråning, tok jeg meg selv i å sitte og dingle med beina uten stigbøyler. Jeg satt som støpt i salen, og hadde ingen problemer med å holde balansen uten bøylene.
Det samme gjaldt i oppoverbakker. Det var imidlertid vanskelig å stå i stigbøyelene når det gikk oppover, både på grunn av lengden på dem og forhøyningen foran på salen som da kom inn i magen. Men det gjorde ingenting, hestene bevegde seg lett i terrenget selv om vi satt i salen hele veien.
For hestenes del virket det som de også trivdes med salene. Ingen av dem viste tegn til ømhet eller gnag, og de svettet jevnt under hele salen. Mellom filten og hesteryggen lå det for øvrig et lite svetteteppe, som sparer filten for både smuss og fuktighet.
Du kan lese mer om turen i bloggen Sommerferie på Hardangervidda.
Finnes i barnestørrelse
Vel hjemme har jeg testet salen videre til vanlig turridning, og jeg har fått låne en liten barnesal til mine døtre på tre og fem år. Begge to likte salen veldig godt, og de satt stødig og stabilt i salen selv når vi gikk i litt brattere terreng.
Forhøyningen foran var fin å holde seg i, spesielt for treåringen som foreløpig ikke har ridd så mye. Stigbøylene kan greit justeres i lengden, og igjen blir sikkerheten ivaretatt i forhold til at foten ikke kan bli hengende fast i denne bøylen.
Grei til små galopper
For min egen del består turridning på hjemmebane gjerne av litt høyere tempo enn det vi hadde i fjellet. Det går fint å løpe med salen, den ligger stødig. Jeg forsøkte også å ri med kun en gjordt på salen, og det gikk greit. Den eneste innvendingen jeg har til det å løpe med denne salen, er at man sitter veldig fastlåst.
Det går an å ri lettridning med den, men det er ikke det enkleste. I galopp blir man mer eller mindre tvunget til å sitte på rompa. Dersom man galopperer over lengre strekninger kan det være godt for både hest og rytter at man varierer sittestillingen litt, men det var altså vanskelig.
For en liten galopp her og der er det imidlertid ikke noe problem å bruke salen. Og igjen, løper man i litt terreng som går oppover og nedover, sitter man som støpt.
Suveren tursal
Hovedbruksområdet til den chilenske salen er i mine øyne uten tvil turridning, spesielt over lange distanser i terrenget. Jeg har vel aldri sittet så komfortabelt i noen sal tidligere, og jeg har prøvd en rekke ulike typer. Både engelske, western og stocksaler.
I forhold til å skulle ta med seg en uerfaren rytter på tur, er denne salen kjempegrei. Rytteren sitter stødig, til glede for både seg selv og hesten. Det er også en veldig fin sal til små barn, som neppe får overbalanse og faller til en av sidene når de sitter i det myke saueskinnet.
Det er svært få som driver med kvegsamling i Norge, men salen har flere bruksområder som norske ryttere helt sikkert kan få glede av.
