- Er dere klare, spurte Karen Anna.

Hun satt på ryggen til Chico, en blanding av araber og quarter hun først hadde blitt kjent med i Montana for noen år tilbake. Nå sto han her, på gården i Østerdalen, med sin norske eier i salen. Han tittet utover sitt norske rike. Våken, men rolig. Chico var erfaren kveghest.

Det var verre med våre to.

Den enkle, morsomme jobben

Vel, Spar Knegt hadde vært her oppe en gang tidligere og hjulpet til med å drive kveg. Han var dessuten stødig og erfaren med John-Anders i salen. Jeg satt på en fem år gammel paint som hadde hilst på kuene på gården hos oss  noen ganger og levde i troen om at alt de gjorde var å raute mens de stirret på han.

Det var også han som hoppet til i luftegården vi hadde fått lånt til dem, hver eneste gang tungtransporten dundret forbi på riksveien på andre siden av gjerdet. Det var derfor med noen ekstra sommerfugler i magen jeg salte opp denne dagen. Vi skulle hente en liten kvegflokk som gikk på et beite på andre siden av dalen. De skulle drives gjennom flere innhegninger før de til slutt skulle krysse riksveien og opp i vinterpaddocken der de andre kuene ventet. Dette var den enkle, morsomme jobben, sa Karen Anna og John-Anders. Det burde ikke ta mer enn 1-2 timer. Maks. Hvis alt gikk etter planen.

Men når går egentlig slike ting etter planen?

Saueflytting først

Vi red avgårde med friskt mot over slettene i vakre Østerdalen. Eiendommen var en del av gården Kiær Mykleby. Karen Anna, som har ansvaret for flere av gårdens mange oppgaver, bruker hest i arbeidet der det er mulig. Og når det kommer til å hente kvegflokken hjem fra sommerbeite fantes det ikke noe så effektivt som et par rutinerte hester. Hvor mye hjelp jeg og min flekkete partner ville være var fortsatt ganske uvisst.

Del en var å flytte hundrevis av sauer fra den ene luftegården til den andre, slik at kuene hadde fri ferdsel videre over i neste paddock før de skulle krysse riksveien. For to firbeinte som knapt nok hadde sett en ekte ullgenser, så var synet en hel hær med brekende sauer en intens opplevelse. Men sauer er heldigvis enkle dyr å arbeide fra hesteryggen, og straks hestene innså at sauene flyttet seg unna dem, gikk de på med en helt annen innstilling.

Foreløpig etter planen

Det samme var dessverre ikke sant for oksen og damene hans. De slumret ved elvebredden på en lysning i skogen i en nokså kupert innhegning. Straks oksen fikk øye på hestene, tok han med seg damene sine og gikk videre innover i havnehagen. En av kuene hadde en liten kalv ved sin side, som nesten ble borte i det høye krattet.

Til slutt fikk vi dem på vei i retning porten. Men for å komme helt frem til porten måtte de først over en grusvei som gikk over et uttørket elveleie. Porten førte ut til en stor, gressfylt innhegning der sauene tidligere hadde gått. Alt gikk foreløpig etter planen og den lille kvegflokken gikk rolig over elveleiet. Like bak dem kom Karen Anna og Chico, fulgt av John-Anders og Spar Knegt. Jeg og Tres dannet baktroppen. Tres var ikke helt sikker på hva som var på ferde, men tok likevel ikke blikket av kvegflokken. Jeg hadde hamrende hjerte og var forberedt på alt. Var det noe jeg hadde lært etter kvegdrivninger i USA så var det at slike jobber sjelden går etter planen. Og da kunne det bli ganske interessant å sitte på en urutinert hest.

Ting begynner å rakne

Oksen gikk pent gjennom porten. To av damene hans også, og kalven, heldigvis. De andre to derimot, kastet seg til side like før porten og ble borte i buskaset i elveleiet. Gode råde var dyre og Karen Anna kastet seg raskt etter rømlingene. Chico hadde drevet kveg i verre terreng, han, og fulgte Karen Annas minste vink. John-Anders forsvant ut på jordet for å stanse oksen fra å fortsette ferden uten resten av flokken. Og jeg? Jeg sto igjen midt på den smale veien over elveleiet, mens Tres sitt hjerte dunket fortere og fortere. Han skjønte at noe var på ferde, men forsto ikke hvorfor hans eneste hestevenner på dette ukjente stedet nå galopperte avgårde i hver sin retning og etterlot han her, mutters alene.

Jeg skjønte han godt, og gjorde mitt beste for å holde ting under kontroll. Like etter kom Karen Anna tilbake med sine rømlinger, og jeg red ned i elveleiet på motsatt side for å gi kuene plass til å gå ut gjennom porten. Men kuer er vanedyr, og nå hadde de først funnet en vei som fungerte, så da tok de like godt samme vei igjen, og skar ned i elveleiet på nytt. John-Anders var tilbake igjen og vi ble enige om at han og Karen Anna skulle forsøke å drive rømlingene ned til en annen port i stedet. Jeg og Tres skulle bli igjen ved portåpningen for å holde vakt og passe på at oksen og damene ute på jordet ikke forsøkte å gå tilbake inn i paddocken igjen. Det var som om hele verdenen til Tres raste sammen når han så sine to hestekompiser galoppere vekk en gang til, mens han selv ble bedt om å stå igjen i hjørnet av en paddock. Jeg skulle gjerne fortalt han at de snart ville vende tilbake, men hadde egentlig mer enn nok med å holde oss vekk fra den bratte skråningen på hver side av veien.

Planen virket, og like etter var kvegflokken atter gjenforent og på vei over slettene i retning riksveien. Like før siste port som ledet ut mot veien ringte Karen Anna etter forsterkninger fra gården, som skulle stoppe trafikken mens vi drev flokken over og videre opp til vinterpaddocken der de andre kuene ventet.

Alvorets time

Vi fikk klarsignal og åpnet siste port før riksveien. Men noe hadde skjedd, og trafikken fra nord hadde ennå ikke stanset. Trailere raste forbi samtidig som om kvegflokken fulgte grusveien parallelt med riksveien et lite stykke. Nå var det alvor. Jeg tok et godt tak rundt lassoen, i tilfelle min ikke helt tungtransport-tilvente unghest skulle ta et hopp. Det var ikke tid for mer trafikktilvenning nå, jobben måtte gjøres uansett og alt som ikke var installert eller trent inn fikk bare være. Dette var alvor. 

Til slutt stanset trafikken opp og vi kunne med lettelse se oksen og damene forsvinne over veien og videre opp forbi gården. Den siste kua kom like etter. Aller sist gikk kalven. Han hadde ikke hastverk. Luktet på ugresset som vokste langs det ene gjerdet der noen av hestene sto. Så stakk han hodet gjennom gjerdet og kom seg ikke løs.

Vi stanset opp så vi ikke skremte han. Han forsøkte å rygge tilbake, men satt fast. Han ristet på hodet. Mammaen hans ropte på han, men fortsatte å trave etter oksen og de andre kuene. På riksveien var det kø i begge retninger. Det var ikke lenger verken enkelt eller morsomt, og ting gikk ikke akkurat etter planen. Hva gjorde vi nå?

Trafikk-kork

Kalven gjorde et nytt forsøk på å komme løs ved å kaste seg framover. Det funket, og han falt hodestups inn i paddocken til to av hestene på gården. Han forsøkte å følge gjerdet et stykke, men hadde ingen anelse om at mammaen hans nettopp hadde gått over riksveien og var på vei opp i skogen. Han gjorde det eneste lure han kunne komme på. Han snudde og travet tilbake i den retningen han hadde sett moren sist.

Tungtransporten stampet. Det var begrenset hvor lenge de kunne holdes igjen. Vi hadde en kvegflokk på vei oppover skogen uten tilsyn på den ene siden av veien, og en bortkommen kalv på andre siden av veien. Det var som en hvilken som helst kvegdrivning i USA, men i tillegg hadde vi utfordringen med norske veier og utålmodige, utenlandske sjåfører. Vi begynte å slippe opp trafikken igjen, mens vi forsøkte å finne ut hvordan vi skulle løse dette. Tres leet ikke et øre når lastebilene satte seg i bevegelse. Nå var det langt viktigere ting å tenke på.

Kveghesten Chico

Til slutt måtte vi gi opp kalven og sørge for at resten av flokken ikke forsvant til skogs. Vi galopperte for full hals opp grusveien til vi nådde dem igjen, like før porten de skulle inn for å komme til vinterpaddocken. Vi holdt oss et stykke bak, for å ikke presse dem forbi porten, som ifølge Karen Anna skulle være åpen. Kvegflokken nølte ved porten, men så fortsatte de videre opp veien i stedet. Vi skjønte raskt hvorfor. Porten var ikke åpen slik den skulle ha vært.

Nå satte de opp faren og travet forvirret oppover grusveien. De visste godt at de skulle inn porten der nede, men når den ikke var oppe visste de ikke lenger hvor de skulle gå. Vi var nødt til å snu dem og drive dem ned til porten igjen.

Og det var vel omtrent da Karen Anna og Chico fløy forbi oppover grusveien, så småsteinen sprutet. Hun la seg helt til venstre oppover og akkurat idet kuene oppdaget henne, og skulle til å sette opp farten, var hun på siden av dem. Med to galoppsteg var hun forbi og stoppet brått. Kvegflokken bråsnudde og satte fart nedover veien igjen. Vi bråsnudde også og galopperte nedover så vi fikk åpnet porten og kommet oss på andre siden av den. Vi trakk alle et lettelsens sukk da flokken skrådde inn porten på siden av veien og travet rautende opp til de andre kuene.

Fram med lassoferdighetene

Men jobben som skulle vært over var langt fra over. På andre siden av riksveien hadde vi en fortumlet kalv som ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Vi flyttet hestene som sto i havnehagen der han var fanget og diskuterte mulige løsninger for å hjelpe kalven tilbake til moren på den mest mulig effektive og trygge måten.

Sannsynligheten for at moren etterhvert ville ønske å gå tilbake for å finne igjen kalven sin var stor, men utfordringen med det var selvsagt riksveien. Det var for risikabelt, og det var begrenset hvor ofte og lenge vi kunne stenge trafikken, som gikk mellom Koppang og Rena.

Vi kunne forsøke å drive kalven inn i et av utegangsskurene og deretter ta den på en henger og kjøre den opp til resten av flokken. Eller vi kunne forsøke å fange den med lasso.

Lassokasting hadde vi drevet med før i Norge, men bare på en dummy trukket av en ATV. Det var langt mer forutsigbart og dyrevennlig enn å bruke levende kveg. Men nå gjaldt det å raskest mulig hjelpe kalven tilbake til moren sin. Og lassokasting skulle vise seg å være løsningen.

Fulltreffer

John-Anders og Spar Knegt fikk oppgaven, mens jeg og Tres skulle lokke kalven ut på åpent område slik at det var mulig å fange den. Det gikk med noen forsøk, og det var nok hakket mer adrenalin i lufta enn på en vanlig roping-trening, så vi besluttet å ta en pause og heller drive kalven nærmere hengeren så den ikke ble fanget så langt fra der den skulle lastes.

John-Anders sorterte løkkene i lassoen sin en siste gang, før han lagde en passende løkke, svingte den rundt hodet noen ganger, og slang den nesten litt nonchalant rundt kalvens hals. Han lot tauet gradvis stramme seg og ga ut et par lengder av ranch-tauet sitt for å skremme kalven minst mulig, før han strammet det rundt hornet på salen. Kalven hoppet og spratt når han kjente at han satt fast, men da hadde allerede Karen Anna kastet seg av hesten og bevegd seg bort til kalven. Til slutt ble den lesset inn i hengeren og kjørt rett opp til moren.

Slitne ranchhester

Det var tre slitne, og to rimelig sjokkerte, hester som fikk en velfortjent hvil og en dusj etter dagens strabaser. En spennende, intens og fysisk arbeidsøkt var over, kveldsmørket hadde inntatt gården og vi lastet hestene på hengeren for hjemturen. På vei hjemover kom det ikke en eneste lyd fra hengeren, og det var såvidt det var noe bevegelse der.

Da vi stoppet for en matbit og tittet inn til dem, sto Tres der og halvsov med døsig blikk og slapp underleppe. Han så ut som om han hadde vært krigshest i ukesvis, og bare såvidt overlevd. Det var sikkert slik det føltes også. Livet som ranchhest i Østerdalen var sannelig hardt.