Drømmer om å bli veterinær

- Det var en gøy bok, mamma.

Slik oppsummerer Anniken på fem år boka Elise og mysteriet på hesteklinikken. Boka er egentlig beregnet på litt eldre barn og ungdom, men for å se hvor fengende historien var bestemte jeg meg for å bruke den som høytlesning på sengekanten.

Dette er bok nummer to om 13 år gamle Elise som mest av alt drømmer om å bli veterinær. Også i denne frittstående oppfølgeren får hun bli med veterinæronkelen Kalle på jobb. Han og veterinæren Thomas kjemper om samme jobben på Trollskogen hesteklinikk, begge er der på prøve. Når Elise skal ha arbeidsuke får hun bli med Kalle på klinikken. Hestene han behandler begynner imidlertid å oppføre seg veldig rart når han gir dem medisiner, så ille er det at jobben hans etter hvert står i fare.

En av de nærmeste naboene til klinikken, Ylva, virker som hun vet om alt som skjer der til tross for at hun aldri setter sine bein inne på klinikken. Selv påstår Ylva at hun kan snakke med dyr, er synsk og hun mener at det finnes overnaturlige krefter både på klinikken og i veterinærboligen Kalle bor i.

Litt treg start

Boken har en ganske mørk og dyster åpning, og man føler man umiddelbart er midt i en spøkelseshistorie. Veterinærboligen beskrives som scener tatt rett ut fra en skrekkfilm, hesteskjelettet i gangen og alle de utstoppede hestehodene gjør huset til noe helt utenom det vanlige. Starten blir imidlertid litt langtrukken.

- I begynnelsen syns jeg boka var litt kjedelig. Da lå jeg bare i senga og kikket i taket, egentlig hadde jeg lyst til at vi skulle lese en annen bok, forklarer Anniken.

Det ante meg imidlertid at fortsettelsen ble mer spennende, og ganske riktig. Etter et par kapitler fikk vi bli med Kalle på klinikken, og historien fikk med en gang litt mer fremdrift. Boka er på litt over 300 sider, da ville det blitt litt i overkant dystert om alt skulle handle om gale dyrleger og dyr som døde på mystisk vis for over hundre år siden hele veien.

Pasientene Kalle behandler beskrives på en detaljert, virkelighetsnær og til tider noe humoristisk måte. Kanskje ikke så rart, ettersom forfatter Anne Viken også er veterinær. Hun har i et tidligere intervju med hest.no fortalt at sykdomshistoriene hun bruker i bøkene sine ofte har opprinnelse fra dyr hun selv har behandlet. Og det er et stort løft. På den måten blir historien i tillegg nokså lærerik.

Spennende for store og små

Anniken syntes som tidligere nevnt at begynnelsen var litt kjedelig. Det endret seg drastisk etter hvert som vi kom lenger ut i boka. Det praktiske spesielt i forhold til høytlesning og yngre lesere som skal lese boken selv er at kapitlene er nokså korte. Det litt mer upraktiske er at kapitlene har en tendens til å slutte så spennende at man bare må lese videre, dermed er det vanskelig å legge fra seg boka.

- Bare ett kapittel til, mamma! Vææær så snill! Ble en gjenganger.

Etter hvert måtte lesestunden på sengekanten utvides betraktelig, historien ble så spennende at heller ikke jeg ville stoppe å lese. Plottet i boken er enkelt nok til at femåringen klarte å henge med, men noen steder noe opplagt for meg som har lest en del krimbøker tidligere. Likevel tar historien noen uventede vendinger og klarer å fenge både barn og voksne.

Både denne og den forrige boken til Anne Viken skiller seg klart fra de klassiske bokklubbøkene i samme sjanger, som jeg har lest mange av da jeg selv var i målgruppen og nå på sengekanten for min datter. De bøkene bærer gjerne preg av å være svært forutsigbare, har stereotype hovedpersoner og fra et miljø som ofte er fjernt for norske lesere. Elise er en tenkende og spennende personlighet satt inn i en norsk kontekst, beskrevet og skildret med et levende og ofte til dels humoristisk språk.

En god oppfølger

Ettersom det veterinærfaglige er skrevet på en svært virkelighetsnær måte, er det godt at historien ikke tar helt av i forhold til det overtroiske. Vi blir kjent med heksekunst og overnaturlige hendelser gjennom Elises øyne, og hun er svært skeptisk til det hele. Hun tror egentlig ikke på slikt.

Denne boken er i likhet med den første boken om Elise skrevet på nynorsk. Viken bruker fortsatt et enkelt språk, dermed var det ikke noe problem å lese høyt fra boken til tross for at nynorsk ikke er noe jeg bruker til daglig. Historien er spennende, fengende og ikke minst lærerik. Elise og mysteriet på hesteklinikken er en god oppfølger til bok nummer en, den skuffer ikke.