- Legene kaller det et mirakel
Kalenderen viser 22. juni 2013. Anette har kjørt den lille lastebilen med sin egen og venninnens hest fra Melsom til Hønefoss. De skal starte stevnet, og målet er å kvalifisere seg til Norgesmesterskapet i sprangridning som går i august.
Anette og Chivas Regal skal først ut i en 120-klasse, og alt går greit. Helt til de kommer til en linje konkurrentene har tatt på syv galoppsteg. Anette forsøker å gå på seks, men det går ikke. Hesten legger inn et lite ekstra steg i avspranget, og hiver opp hodet. Anette er på vei fremover, og smeller sitt eget hode i hestens. Så blir alt svart. Hesten hopper hinderet, og Anette seiler av i landingen.
- Det folk reagerte på var at jeg ikke tok meg for da jeg falt av. Men jeg besvimte før hinderet. I ettertid har legene sagt at det var godt jeg ikke tok meg for, da ville jeg mest sannsynlig brukket nakken, forteller hun.
Falt i koma
Nå har det blitt oktober, og Anette sitter på tribunen og ser modige spranghester gjøre sitt beste under Oslo Horse Show. Når helgen er over skal hun tilbake på skolen, men ettersom hun har gått glipp av de første to månedene av skoleåret må hun ta tredjeåret på Toppidrett hest over to år.
For fire måneder siden var det ingen som visste om Anette kom til å overleve.
Da foreldrene fikk høre om ulykken var faren på fotballkamp i Trondheim med søsteren til Anette, mens moren var på hyttetur på en øy uten umiddelbar mulighet til å komme seg til fastlandet. De kom seg likevel relativt raskt til Ullevål, men Anette fikk de ikke kontakt med. Hun var i koma.
- Det ble en steintøff periode, sier faren til Anette, Jørn Sture Nilsskog.
- Anette hadde fått en alvorlig hodeskade med blødninger på venstre side av hjernen, og meldingene fra legene de første ukene tydet på at det kanskje ikke kom til å gå så bra. Vi visste ikke om hun kom til å våkne, og dersom hun våknet var det vanskelig å si hvilken tilstand hun kom til å være i, forteller han.
Etter hvert begynte Anette imidlertid å gi respons på håndtrykk, og han fikk kontakt med henne selv om hun egentlig sov.
- Jeg sa til henne en gang at nå måtte hun smile, for jeg skulle ta bilde av henne. Da rettet hun seg opp og forsøkte seg på noe som skulle være et smil, humrer Jørn.
Kunne ikke gå
23 dager etter ulykken våknet Anette ordentlig. Litt forvirra, og ville ikke tro på at hun hadde sovet i over tre uker.
- Jeg tenkte at det var ikke så rart at pappa var her, for han var jo med meg på stevnet i Hønefoss. Men det var han jo ikke. Jeg husket egentlig ingenting fra verken ulykken eller stevnet, sier hun.
Selv om hun ikke hadde brukket noe i fallet, ga hjerneblødningen henne flere fysiske utfordringer. Hele høyresiden var veldig svak, og Anette sleit med språket. Ingen forstod hva hun sa. Hun klarte heller ikke å gå.
- Det var skikkelig fælt å ikke kunne gå. Jeg måtte ha hjelp til absolutt alt, og rullestolen min var så tung at jeg ikke klarte å trille den selv. Jeg fikk heller ikke lov til å komme ut, da var det litt deprimerende at det var sommer og fint vær ute. Det var rett og slett forferdelig, jeg er glad det er over, forteller hun.
Jørn besøkte datteren hver dag denne perioden, men det ble korte besøk. Anette ble fort sliten, og språket var dårlig. Derfor var det kun den nærmeste familien som var hos henne de ukene hun var på Ullevål.
Savnet hesten
I begynnelsen antok legene at det kom til å ta minst et år før Anette var sånn tålig på beina og for eksempel kunne ri igjen. Men med hesten stående i stallen hadde ikke Anette tenkt å bli liggende i sykesenga for lenge. Savnet etter Chivas Regal var så stort at hun til og med prøvde å overtale legene til å gå med på at hun kunne få besøk – av hesten.
- Jeg forsøkte meg med at han bare var en meter høy, men etter hvert kom det jo frem at han er litt mer enn det. 1,72 meter er han i manken. Men det var jo verd et forsøkt! Venninnen min Sanne Karstensen tok seg av hesten min mens jeg var på sykehuset. I begynnelsen trodde jeg at pappa kom til å nekte meg og fortsette med hest, men han sa at hvis jeg hadde viljen til å fortsette var det bra. Det ville i så fall bli lettere å holde meg igjen fra å trene meg opp enn å pushe meg, sier hun.
Jørn nikker og er enig.
- Jeg ønsker ikke å stoppe henne på noen områder, hvis hun er i stand til å klare det. Hesten blir jo på den måten både en terapi og en gulrot. Vi kunne ikke selge den, sier han.
Godt å komme hjem
Kroppen til Anette viste seg å ha tålt den harde påkjenningen bedre enn legene hadde trodd. Mye takket være at hun var såpass godt trent som hun var da ulykken skjedde. Allerede fire uker etter at hun våknet fra koma ble hun overført til Kongsgård i Kristiansand for rehabilitering. Fire uker tidligere enn legene hadde forventet.
- I løpet av de fire ukene jeg var på Kongsgård måtte jeg lære å gå og snakke på nytt. Da jeg kom dit hadde jeg kun 15 prosent funksjon i den ene armen, og kunne for eksempel ikke strekke den over hodet. Da jeg dro derfra hadde jeg 75 prosent funksjon. Det var et greit opphold med mange aktiviteter som for eksempel crocket og fisking. I tillegg fikk vi være mye ute i det fine været, i motsetning til på Ullevål, forteller Anette.
Og enda bedre var det da hun omsider kom hjem. Turen gikk først til barndomshjemmet i Mo i Rana, før hun dro tilbake til leiligheten i Melsom.
- Det var så godt å sove i sin egen seng igjen! Det er også rørende å oppleve hvor mye folk bryr seg, det er da man merker hvor bra man har det. Da jeg kom til leiligheten fikk jeg tilbud om boveilederhjelp fra kommunen, men det trengte jeg ikke. Jeg klarte meg selv, forteller hun.
Imponert over helsevesenet
Jørn er som pårørende svært imponert over hvor godt helsevesenet har fungert i deres situasjon.
- Alt har gått på skinner, sånn sett har det vært en fantastisk reise med helsevesenet. Når sykehusoppholdet var ferdig tok Stokke kommune over. De har stilt opp på alle måter. Jeg er glad vi slapp å bruke energien på det, sier han.
Selv hadde Jørn nok med å takle sin egen situasjon. Hvordan han som far kom seg gjennom ukene datteren lå i koma, er han ikke riktig sikker på.
- Vi i familien gikk vel inn i en tilstand hvor vi bare eksisterte, og først i etterkant kom følelsene. Det har kommet mange tårer. Den tøffeste tiden var da det begynte å gå bra med Anette, og jeg lot alt som hadde skjedd synke inn på meg. Det var steintøft, sier Jørn.
Tilbake på hesteryggen
Legene på Ullevål mente det var et mirakel at Anette ble såpass bra så fort. Samtidig advarte de henne mot at det ikke måtte gå for fort, ettersom også hjernen trengte tid til å lege seg. Hun går fortsatt daglig og trener hos fysioterapeut.
- Jeg mistet veldig mye muskler mens jeg lå stille, men det er heldigvis lettere å komme tilbake når man har vært godt trent. Og det er nok grunnen til at det har gått så fort, sier Anette.
Den største motivasjonen var likevel uten tvil å komme seg tilbake på hesteryggen. Selv om Anette ikke husket noe fra selve ulykken, ble hun advart om at hun kunne få flashback når hun satt seg i salen. Det har hun foreløpig ikke merket noe til.
- Det er lett å bli redd etter at man har falt av, men jeg kan jo ikke være redd for noe jeg ikke husker noe fra. Derfor gikk det overraskende bra å komme tilbake på hesteryggen, første dagen red jeg en halvtime, sier hun.
Risikosport
Likevel merket Anette godt at ikke alt var som før.
- Jeg hadde egentlig forventa at jeg kunne sette meg opp og ri som vanlig, men slik blei det ikke. Det var vanskelig å innse. Lungekapasiteten var for eksempel fortsatt dårlig, dermed ble jeg fort sliten. Det går imidlertid bedre og bedre. Leger og fysioterapeuter på både Ullevål og Kongsgård sa at ridning er en veldig god trening, og i tillegg trener jeg litt utenom, sier hun.
Sprangridning er en risikosport, derfor har Anette valgt å ta det litt rolig på den fronten fremover.
- Jeg har heldigvis en snill hest nå. Gamlehesten min kunne være litt mer tullete, det hadde vært skummelt i min situasjon. Et dunk mot hodet kan få store følger, ettersom det tar minst et år før hjernen er helt bra igjen, sier hun.
Reagerte med vantro og sjokk
Ulf Storemark har vært lærer for Anette i to år på Melsom, og kjenner henne godt. Han var ikke tilstede da ulykken skjedde, men fikk en telefon om hendelsen.
- Jeg reagerte med vantro og sjokk. I denne sporten går det jo stort sett bra når noen faller, man børster sanden av klærne og rir videre. Men i noen tilfeller går det ikke bra, og det går innpå meg. Som lærer blir man godt kjent og tett knyttet til elevene sine, og da går det mye mer personlig innpå en, sier Ulf.
Han har selv erfaring om hvordan det er å være nærmeste pårørende i en slik situasjon.
- Det samme skjedde med kona mi, hun fikk også hodeskader og lå tre uker i koma. Som trener er det ikke mye man kan få gjort når en elev er skadet på denne måten, annet enn å fortelle de pårørende at vi tenker på dere og at dersom det er noe er det bare å ta kontakt, sier han.
Bør ta det rolig fremover
Til tross for at det ikke skjer så mange alvorlige ulykker innen sprangsporten, mener Ulf at alle som driver med det bør stoppe opp og tenke litt iblant.
- Det er en farlig sport, og blir man først alvorlig skadet kan det dra en del med seg. Ved hjerneskader kan man utvikle epilepsi, og mange forandrer litt personlighet uten kanskje å merke det selv. Det viktigste i en slik situasjon er imidlertid å opprettholde livskvaliteten, sier han.
Han er imponert over hvor fort Anette kom seg tilbake til hesteryggen.
- Det har gått veldig fort fremover, likevel er det en progresjon som ikke kan fortsette og fortsette. Kroppen må også få tid til å lege seg selv. I forhold til sprangridning mener jeg det da er viktig å ikke ta noen sjanser for tidlig når man har hatt en hodeskade, derfor har jeg anbefalt Anette å vente til etter jul med å begynne å hoppe. Det skal så lite til å slå det opp igjen, og det behøver ikke være rytteren som gjør noe feil. Det kan være nok at hesten tråkker litt feil og mister balansen. Der er jeg litt pysete, men jeg vil heller være en overforsiktig hønemor på det området, sier Ulf.
Store mål
Selv om livet til Anette stoppet litt opp noen måneder i sommer, fortsatte hverdagen for de fleste. Norgesmesterskapet gikk av stabelen uten henne, men Anette har et klart mål om å komme tilbake der hun var. Hennes store mål er å delta i Norgesmesterskapet til neste år.
- Ettersom jeg da er Young Rider, må jeg ri 1,45 meters klasser. Det vet jeg ikke om går. Jeg håper uansett å få ri Drammen Spring Tour til våren, men tiden får vise hva jeg klarer. Det er store mål, så jeg blir ikke skuffa om det ikke går. Likevel, skal jeg drive med dette så må jeg gjøre det ordentlig, sier hun.
Hvert eneste lille framsteg har vært en seier, og nå er hverdagen bortimot tilbake til det normale. Anette trenger ikke lenger hjelp til stallarbeidet, hun trener og følger det meste av undervisningen på skolen. Både teori og ridning. Og det er en ting hun drømmer om.
- Jeg har egentlig lyst på en hest til, men det er kanskje et dårlig tidspunkt å spørre om det på, avslutter hun med et smil.
Relaterte artikler
